Det Gudbrandsdalske Bergverk - Sel kobberverk: Forskjell mellom sideversjoner

Det Gudbrandsdalske Bergverk - Sel kobberverk (vis kilde)

Sideversjonen fra 12. apr. 2018 kl. 08:47

3 228 byte lagt til , 12. apr. 2018

lagt til mere tekst

Kjell Voldheim (KjellV)

21

redigeringer

@@ Linje 10: / Linje 10: @@
 Da det ble satt i gang gruvedrift på Rusthøa, måtte det også planlegges et verksområdet med smeltehytte og alle de bygninger og installasoner som et bergverk hadde bruk for. Området ved Ulafossen, der Ulla renner dned i dalen, var svært godt egnet. Her var det vannkraft, og sletta øst for garden Ulmo egnet seg til byggingen av et bergverk. Her vokste det opp et lite vergverkssamfunn i 1640-årene.<br />
 Etter at malmfunnene i Sel ble kjent, og var rapportert til kongen, ble det raskt satt i gang drift på malmforekomsten. Historikeren Gerhard Schoning skriver at kobberverket kom i gang i 1624, og at han hadde funnet årstallet i et manuskript. Dette er trolig feil, og at det dreier seg om en ombytting av tall, da det første privilegiebrevet er fra 1642. Det er allikevel mulig at forekomsten kan ha vært kjent langt tidligere. Østigaard<ref>Østigaard, Arne Dag: Kongens kopperverk, "queckne Kaaberverck på 1600-tallet" 2008</ref> antyder at"trulig var det en gammel gjengrodd gruve som var brakt i dagens lys".
+== Rustgruvene ==
+Gruveområdet til Sel kobberverk ligger i to nivåer, Nedre Rustgruva er sansyneligvis den gruva der malmfunnet ble gjort og som var den første i drift. Senere har driften fortsatt i Øvre Rustgruva.
+=== Øvre Rustgruva ===
+Bergrommet ved Nedre Rustgruva kan ha kollapset under drift, og bergbrytingen i Øvre Rustgruva kan ha vært en fortsettelse av driften i Nedre Rustgruva. Det er utført et omfattende arbeid som har etterlatt seg flere store bergrom og sjakter. Det har trolig allerede tidlig på 1660-tallet vært arbeidet på dypet, da det har vært behov for maskinell lensing av gruva. Johannes Barth, overbergmester på Kongberg, kom til Sel og bygde en vanndrevet pumpemaskin her omkring 1665.
+Gruva viser typiske trekk ved 1600-tallsdrift: Driftene fulgte malmleiet. Dette førte til at det ble drevet tett oppunder dagen, med den følge at strosser raste sammen. Det store bergrommet som i dag finnes her ved Øvre Rustgruva har ikke mer enn et par-tre meter fjell i gruvetaket, og det er i ferd med å rase inn. Inne i bergrommet finnes det spor etter alle de tre klassiske bergbrytningsteknikkene. Her er det funnet flere felt med spor etter kaldkiling, rester etter fysettingsbål, setteved, gruvetømmer, pumpestokk og flere kruttboringsmerker.
+Gruva består av flere sjakter og et stort bergrom med sjakter ned til et større dyp. Gruva står full av vann, og vannspeilet kan sees i pumpesjakten som er den nederste sjakten.
+Ca. 200 m sør for hovedgruven, ved stien til Damtjønne , ligger en delvis gjenfylt sjakt. Denne har ingen forbindelse med hovedgruven og er trolig et skjerp på malmgangens sydlige utløp. «Vasskis» (svovelkis i kvarts) kan sees i skjerpets nordre ende.
+=== Lichtloch ===
+Vi har flere sjakter i gruvene på Rustom. En sjakt er en vertikalt utdrevet gruvegang. Å drive ut en sjakt var et ressurskrevende arbeid, og sjaktene måtte planlegges nøye.
+Noen sjakter var helt nødvendige for å få gjennomtrekk i gruva slik at en kunne få god effekt i fyrsettingen. Andre ble drevet ut for stein- og vannheising og noen ganger for tilgang til gruva for arbeiderne. Den tyske betegnelsen «Lichtloch» tyder på at de var viktige for å skape en følelse av lys- og lufttilgang. Gjennomstrømming av luft var viktig for det de kalte «værveksling», noe som førte til mindre røyk og bedre arbeidsmiljø for arbeiderne i de trange gruvegangene.
+=== Mysuholet ===
+Denne dagstrossen har ingen forbindelse med hovedgruven og er trolig et skjerp på malmgangens sydlige utløp. Det er trolig skjerpet på en synlig blotting av malm for å undersøke malmårens utstrekning mot sør-øst. Strossen er trolig relativt grunn, og på 1980-tallet ble den dessverre forsøkt igjenfylt. Dette var en vanlig måte å «sikre» gamle gruver på. Kulturminneverdien i gamle 1600-talls gruver var lite påaktet. Malmen har trolig vært av dårlig kvalitet, og litt «vasskis» (svovelkis i kvarts) kan sees i skjerpets nord-vestre ende. Fargen på vannet som fyller strossen varierer sterkt i løpet av sommeren. Til tider er vannet melkehvitt og uklart. Dette er nok årsaken til det lokale navnet Mysuholet. (myse eller valle = bi- eller restprodukt etter ysting av ost).
 == Dokumentasjon ==
 Det finnes en enestående dokumentasjon over bergverket på Sel og driftsbygningene knyttet til det. I 1647 fikk driftslederen på Sel kobberverk, Sebastian Span, tegnet et kart over området. Dette detaljrike kartet, som i dag regnes for å være Norges eldste bergverkskart. Kartet er i dag oppbevart hos Riksarkivet. Kartet viser verksbebyggelsen med smeltehytte, røstovner, kullhus, sagbruk og en rekke bygninger for verkets funksjonærer. Husene er merket med bokstaver, og en liste forteller oss hvilke funksjoner husene hadde, og hva slags funksjonærer som bodde i dem. I tillegg til en oversikt over verksområdet med malmveg og gruveområdet, viser kartet også en tegning av smelte- og garovnen ved verket. Dette er en dobbel krumovn som var vanlig ovstype i norsk bergverks klassiske fase. Ovnen har herd for skjærstein- og svartkobbersmelting, og en annen herd for raffineringen, kalt garring.<br />