Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete: Forskjell mellom sideversjoner

Også dissentermenighetenes forstandere fikk nå en måneds frist, slik at øvrigheten straks kunne videresende samtlige mottatte fødselsmeldinger til sognepresten. Mens de alminnelige meldingsbestemmelsene i den første ektebarnloven når det gjaldt de som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken bare viste til dissenterloven, kom den nye ektebarnloven av 1956 til å inneholde bestemmelser som åpenbart sto i strid med dissenterloven. Forholdet var at denne gruppen, på linje med statskirkemedlemmer, ifølge ektebarnloven var pålagt å sende fødselsmelding direkte til sognepresten, ikke til øvrigheten. Ifølge innstillingen til dissenterlovkomitèen av 1957 førte ikke øvrigheten noe egentlig fødselsregister, men ekspederte bare meldingene videre. Det ble følgelig ansett for naturlig å gi ektebarnlovens meldeplikt forrang. Dissenterlovkomitèens forslag munnet ut i at alle fødselsmeldinger, uansett trostilhørighet, heretter skulle gå direkte til sognepresten som fødselsregisterfører

Etter dissenterloven av 1891 og den senere lov av 13.06.1969 om trudomssamfunn og ymist anna, har forstandere i ordnete dissentermenigheter vært pålagt å holde egne protokoller over anmeldte fødsler og dødsfall samt å utstede attester for disse. Øvrigheten var derimot ikke tilpliktet å føre lignende protokoller for personer som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken. Når det likevel er blitt ført et fødselsregister ved Oslo byfogdembete, har det sin forklaring i at det åpenbart har eksistert et legitimt behov for å få utstedt fødselsattester.