Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete: Forskjell mellom sideversjoner

Allerede i 1924 ble spørsmålet om selve føringen av fødselsregistret tatt opp av Justisdepartementet. Dette fastslo da at det ikke var nødvendig å føre fødselsregister – det påhvilte byfogden kun å motta og kontrollere at fødselsmeldingene formelt var i orden før oversendelse til sognepresten. Til tross for dette ble fødselsregistret og attestutstedelsen opprettholdt til 1960, da byfogden ved å påpeke den manglende hjemmel selv revitaliserte departementets tidligere standpunkt. Etter denne tid ble likevel enkelte fødselsmeldinger, 3 – 4 pr. år, med tilknytning til tidligere registreringer eller spesielle omstendigheter som nødvendiggjorde byfogdens bistand, ført inn frem til bortfallet i 1967.

Allerede i 1930- årene rådet det ved Oslo byfogdembete uklarhet m.h.t. håndhevelsen av dissenterloven. Det hadde utviklet seg en åpenbar svikt i meldingsrutinene ved både fødsel og dødsfall. Selv byfogden gjorde seg sågar skyldig i embetsforsømmelse ved gjennom flere år ikke å videresende fødselsmeldinger til sogneprestene. De vedvarende vanskeligheter skapte således et uttalt behov for nærmere retningslinjer – uttrykt i byfogdens brev av 14.06.1960 til Justisdepartementet. Byfogden hevdet at det aldri innløp fødselsmeldinger fra ordnete dissentermenigheter, og fra de som ikke tilhørte slike eller sto utenfor statskirken bare rent unntaksvis og da gjerne lang tid etter fødselen. Det var derfor grunn til å anta at et stort antall fødsler neppe var blitt innført i sogneprestens fødselsregister, slik at dette tilfredsstilte kravet til et sivilt register. Dette til tross for det faktum at sogneprestene ved rundskriv fra Statistisk sentralbyrå bl.a. i 1897 og 1928 også var blitt instruert i å gi øvrigheten underretning hvis det var grunn til å tro at slike meldinger ikke var blitt sendt.