Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete: Forskjell mellom sideversjoner

Imidlertid var det etter dissenterlovkomitèen av 1957 en viss glidning i synet på hvilken myndighet som kunne anses som øvrighet for dem som ikke tilhørte noe registrert trossamfunn eller som sto utenfor statskirken. I innstillingen het det om denne gruppen at, for at grav skulle kunne åpnes ”burde vel skifteretten kunne gi den nødvendige påtegning”. Dette var et standpunkt som også vokste fram hos byfogden. I et brev av 23.08.1972 til Justisdepartementet ble dissenterprotokollen oppfattet som en reminisens som lå svært fjernt fra byfogdembetets øvrige forretningskrets. Praktiske hensyn tilsa at pårørende ville være tjent med å ha med færrest mulig offentlige myndigheter å gjøre, slik at man unngikk en vandring fra kontor til kontor for å få den døde begravet. Til skifteretten skulle dødsfall i alle tilfellers meldes.

      

I 1984 arbeidet Justisdepartementet med spørsmålet om nedleggelse av dissenterregistrene. Ved rundskriv av 28.08.s.å. til politikamrene og herreds- og byrettene ytret departementet ønske om å få en oversikt over registrene og den praktiske nytte disse hadde. Det ble vist til at hjemmelen for føring var kirkegårdsloven av 1897 § 38 samt Justisdepartementets rundskriv av 05.12.1972 om dødsfallsprotokoller og meldinger om dødsfall – avløst av rundskriv av 10.12.1984. Til orientering gjenga man føringen av dissenterregistret ved Oslo byfogdembete, avd. II, som på det tidspunkt inneholdt opplysninger om avdøde personer som ved dødsfallet: ikke tilhørte statskirken, ikke tilhørte andre trossamfunn som fører eget dødsfallsregister, var udøpt barn, var utenlandsk statsborger som skal kremeres i Oslo. Med uttalefrist innen 01.11.s.å. ønsket departementet å få svar på følgende spørsmål: 1) Hvilken instans som førte dissenterregistret i hvert distrikt. 2) Hvor registret fikk meldinger fra. 3) Hvor mange registreringer det var pr. år. 4) Hvilken betydning registret hadde. 5) Om det ville være tilstrekkelig med den registrering som alltid gjøres i skifterettens dødsfallsprotokoll. 6) Hvilke synspunkter det enkelte embete hadde på en eventuell nedleggelse. I et nytt rundskriv av 26.06.1985 kunne departementet konkludere med at dissenterregistrene neppe hadde noen reell verdi eller betydning. Det kunne heller ikke sees at kirkegårdsloven påla embetene å føre disse – og man antok derfor at ordningen kunne oppheves uten lovendring. Dette innebar at plikten til å føre dissenterregistre bortfalt, mens meldingsrutinene for øvrig i.h.t. det nye rundskriv av 10.12.1984 om dødsmeldinger m.v.