Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete: Forskjell mellom sideversjoner

Bestemmelser om dissentermeldingene var hjemlet i dissenterloven av 1891, kgl.res. av 19.02.1892 og Justisdepartementets sirkulære av 04.03.1892. Ifølge disse særreglene skulle personer som tilhørte en ordnet dissentermenighet annmelde fødsler innen en måned til sin egen forstander. Først ved utgangen av hvert år skulle denne sende øvrigheten en samlet oppgave over fødsler til videre forsendelse til sognepresten. Foreldre som imidlertid ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken, skulle melde fra direkte til øvrigheten innen en måned – den samme frist som øvrigheten på sin side igjen hadde til å underrette sognepresten.  

Også dissentermenighetenes forstandere fikk nå en måneds frist, slik at øvrigheten straks kunne videresende samtlige mottatte fødselsmeldinger til sognepresten. Mens de alminnelige meldingsbestemmelsene i den første ektebarnloven når det gjaldt de som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken bare viste til dissenterloven, kom den nye ektebarnloven av 1956 til å inneholde bestemmelser som åpenbart sto i strid med dissenterloven. Forholdet var at denne gruppen, på linje med statskirkemedlemmer, ifølge ektebarnloven var pålagt å sende fødselsmelding direkte til sognepresten, ikke til øvrigheten. Ifølge innstillingen til dissenterlovkomitèen av 1957 førte ikke øvrigheten noe egentlig fødselsregister, men ekspederte bare meldingene videre. Det ble følgelig ansett for naturlig å gi ektebarnlovens meldeplikt forrang. Dissenterlovkomitèens forslag munnet ut i at alle fødselsmeldinger, uansett trostilhørighet, heretter skulle gå direkte til sognepresten som fødselsregisterfører