Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

[[Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete]]Artikkelen omhandler dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete avd. II. I arkivet etter byfogden som er avlevert til Statsarkivet i Oslo, befinner det seg to fødselsprotokoller 1892 – 1968 og to dødsfallsprotokoller 1892 – 1985, som m.h.t. proveniens påkaller en oppklaring. Byfogdembetet var i mange år ekspedisjonskontor for fødsels- og dødsmeldinger fra ordnete dissentermenigheter og fra personer som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken. Byfogden førte som øvrighet protokoller over sistnevnte gruppe, mens forstandere i ordnete dissentermenigheter på sin side var pålagt å holde egne protokoller. Disse forhold hadde sitt utspring i lov av 27.06.1891 ang. kristne dissentere m.v. og de alminnelige bestemmelser som er gitt om melding om fødsel og dødsfall. Den siste rest av byfogdens befatning med dissentermeldingene bortfalt i 1985.

ØVRIGHETEN

Med ”øvrigheten” mentes i sammenheng med dissentermeldingene lensmannen på landet og som oftest magistraten eller politimesteren, men i enkelte tilfeller byfogden i byene. Ved introduksjonen av dissenterloven av 1891 kom for Kristianias vedkommende magistraten og – som en irregulær administrativ ordning – kirkevergen til å opptre som øvrighet.

Magistraten mottok fødselsmeldinger fra de ordnete dissentermenigheter og de som ikke tilhørte slike eller som sto utenfor statskirken. Dødsmeldinger innkom allerede den første tiden til begge øvrigheter, men det var kirkevergen som kontrollerte og foretok den endelige innføring i dissenterprotokollen. Som en følge av nedleggelsen av magistratsembetene i 1917, ble fra 1922 et konglomerat av ”alminnelige øvrighetsforretninger”, deriblant formalkontrollen med fødselsmeldingene, overført til auksjonsforvalteren i Oslo, som etter 1936 ble hetende byfogd II. Dødsmeldingene fortsatte derimot å bli kontrollert av kirkevergen inntil 1939, da også de overgikk til byfogdembetet. Selv med begge kontrollfunksjonene samlet ved ett kontor, bidro ikke det uvilkårlig til økt kjennskap til meldingsrutinene generelt. Av enkelte ble også politimesteren i Oslo oppfattet som øvrighet for dissentermeldingene. I praksis gikk disse til begge, men visstnok slik at meldinger fra enkeltpersoner fortrinnsvis gikk til byfogden. På den annen side var det en kjensgjerning at flere forstandere hadde gitt uttrykk for at de ikke hadde noen meldeplikt overfor øvrigheten, da de selv førte protokoller.

FØDSELSMELDINGENE Bestemmelser om dissentermeldingene var hjemlet i dissenterloven av 1891, kgl.res. av 19.02.1892 og Justisdepartementets sirkulære av 04.03.1892. Ifølge disse særreglene skulle personer som tilhørte en ordnet dissentermenighet annmelde fødsler innen en måned til sin egen forstander. Først ved utgangen av hvert år skulle denne sende øvrigheten en samlet oppgave over fødsler til videre forsendelse til sognepresten. Foreldre som imidlertid ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken, skulle melde fra direkte til øvrigheten innen en måned – den samme frist som øvrigheten på sin side igjen hadde til å underrette sognepresten.

For barn utenfor ekteskap var ordningen iht. ektebarnloven av 1915, at fødselsmelding også skulle gå gjennom bidragsfogden før eventuell forstander eller øvrighet. Fra 1915 ble sognepresten som fødselsregisterfører i tillegg pålagt å føre fødselsmeldinger inn i det nyopprettede fødselsregisteret. Unntatt fra påbudet var den første tiden fødselsmeldinger fra ordnete dissentermenigheter (kgl.res. 03.03.1917). Fra 1920 ble imidlertid, ved kgl.res. 30.10.1919 og Justisdepartementets rundskriv av 15.12.1919, ulikhetene utjevnet og samordnet.

Også dissentermenighetenes forstandere fikk nå en måneds frist, slik at øvrigheten straks kunne videresende samtlige mottatte fødselsmeldinger til sognepresten. Mens de alminnelige meldingsbestemmelsene i den første ektebarnloven når det gjaldt de som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken bare viste til dissenterloven, kom den nye ektebarnloven av 1956 til å inneholde bestemmelser som åpenbart sto i strid med dissenterloven. Forholdet var at denne gruppen, på linje med statskirkemedlemmer, ifølge ektebarnloven var pålagt å sende fødselsmelding direkte til sognepresten, ikke til øvrigheten. Ifølge innstillingen til dissenterlovkomitèen av 1957 førte ikke øvrigheten noe egentlig fødselsregister, men ekspederte bare meldingene videre. Det ble følgelig ansett for naturlig å gi ektebarnlovens meldeplikt forrang. Dissenterlovkomitèens forslag munnet ut i at alle fødselsmeldinger, uansett trostilhørighet, heretter skulle gå direkte til sognepresten som fødselsregisterfører

FØDSELSREGISTRET Etter dissenterloven av 1891 og den senere lov av 13.06.1969 om trudomssamfunn og ymist anna, har forstandere i ordnete dissentermenigheter vært pålagt å holde egne protokoller over anmeldte fødsler og dødsfall samt å utstede attester for disse. Øvrigheten var derimot ikke tilpliktet å føre lignende protokoller for personer som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken. Når det likevel er blitt ført et fødselsregister ved Oslo byfogdembete, har det sin forklaring i at det åpenbart har eksistert et legitimt behov for å få utstedt fødselsattester.

Allerede i 1924 ble spørsmålet om selve føringen av fødselsregistret tatt opp av Justisdepartementet. Dette fastslo da at det ikke var nødvendig å føre fødselsregister – det påhvilte byfogden kun å motta og kontrollere at fødselsmeldingene formelt var i orden før oversendelse til sognepresten. Til tross for dette ble fødselsregistret og attestutstedelsen opprettholdt til 1960, da byfogden ved å påpeke den manglende hjemmel selv revitaliserte departementets tidligere standpunkt. Etter denne tid ble likevel enkelte fødselsmeldinger, 3 – 4 pr. år, med tilknytning til tidligere registreringer eller spesielle omstendigheter som nødvendiggjorde byfogdens bistand, ført inn frem til bortfallet i 1967.

SVIKT I MELDINGSRUTINENE Allerede i 1930- årene rådet det ved Oslo byfogdembete uklarhet m.h.t. håndhevelsen av dissenterloven. Det hadde utviklet seg en åpenbar svikt i meldingsrutinene ved både fødsel og dødsfall. Selv byfogden gjorde seg sågar skyldig i embetsforsømmelse ved gjennom flere år ikke å videresende fødselsmeldinger til sogneprestene. De vedvarende vanskeligheter skapte således et uttalt behov for nærmere retningslinjer – uttrykt i byfogdens brev av 14.06.1960 til Justisdepartementet. Byfogden hevdet at det aldri innløp fødselsmeldinger fra ordnete dissentermenigheter, og fra de som ikke tilhørte slike eller sto utenfor statskirken bare rent unntaksvis og da gjerne lang tid etter fødselen. Det var derfor grunn til å anta at et stort antall fødsler neppe var blitt innført i sogneprestens fødselsregister, slik at dette tilfredsstilte kravet til et sivilt register. Dette til tross for det faktum at sogneprestene ved rundskriv fra Statistisk sentralbyrå bl.a. i 1897 og 1928 også var blitt instruert i å gi øvrigheten underretning hvis det var grunn til å tro at slike meldinger ikke var blitt sendt.

Gjennom dissenterlovkomitèen av 1957 ble det klarlagt at enkelte ordnete dissentermenigheter sendte fødselsmelding direkte til fødselsregisterføreren. Dissentermenighetene mottok ikke selv melding fra fødselsklinikker, for eksempel Rikshospitalet og Ullevål sykehus, som i alle tilfeller sendte melding til fødselsregisterføreren. Det var sett på bakgrunn av klinikkenes fødselsdekning på nær hundre prosent og det faktum at langt de fleste foreldre hadde noen befatning med innsendelse av fødselsmelding, ikke uforståelig at det hersket mindre god orden, Et kompliserende forhold var det også at politimesteren i Oslo av enkelte ble oppfattet som øvrighet for dissentermeldingene. Noe samarbeid hadde visstnok aldri eksistert mellom denne og byfogden. Etter dissenterlovkomitèens mening var den administrative vei – eller omvei – om forstander og øvrighet teknisk uheldig og bare egnet til å skape forsinkelse og feil.

BORTFALL AV TO FØDSELSREGISTRE Med bl.a. den begrunnelse at det var av liten interesse å beholde en fødselsregistrering hos øvrigheten som verken var rasjonell, uttømmende eller pålitelig, bortfalt ordningen ved lov av 16.06.1967 om endringar i melding av fødslar og kgl.res. av 18.12.s.å. Medlemmer av registrert trossamfunn skulle likevel i h.h.t. den nye lov av 13.06.1969 om trudomssamfunn og ymist anna, fremdeles også melde fra til forstander i egen menighet. Mest gjennomgripende var endringen av ektebarnlovens bestemmelser om at alle fødselsmeldinger heretter skulle gå til folkeregistret som den primære meldingsinstans. Samtidig fant man det nødvendig å presisere at sogneprestens fødselsregister fortsatt skulle omfatte også barn av foreldre som ikke sto i statskirken. Dette to-sporede system varte til 1982, da sogneprestens funksjon som fødselsregisterfører opphørte ved kgl.res. av 22.10.s.å. Fødselsregistreringen ble derved gjort til en del av folkeregistreringen, men melding skulle fremdeles avhengig av foreldrenes trostilhørighet oversendes fra folkeregistret til sogneprest eller forstander. Kirkeboka ble således opprettholdt som dåpsbok for statskirkemedlemmer. Medlemskap i trossamfunn kunne registreres og ajoùrføres i folkeregistret.

DØDSMELDINGENE Etter gjeldende lov skal alle dødsfall meldes til skifteretten eller lensmannen som straks fyller ut dødsmelding til vedkommende begravelsesmyndighet. For statskirkemeldinger går slik melding til sognepresten. Hvor avdøde tilhørte et registrert trossamfunn sendes melding til dettes forstander, og for døde som sto utenfor både statskirken og et registrert trossamfunn mottar øvrigheten melding. Dissenterloven av 1891 inneholdt særregler for de sistnevnte grupper. Forstander i en ordnet dissentermenighet skulle fra pårørende til avdøde medlemmer motta dødsmelding innen en måned og protokollere disse sammen med de alminnelige meldinger som kom fra skifteretten. Ved årets utgang ble øvrigheten oversendt oppgave over dødsfall som hadde funnet sted, og av denne skulle videre sognepresten motta de nødvendige utdrag til innføring i kirkeboka. Dersom avdøde imidlertid var uten trostilknytning m.v., var pårørende pålagt å melde fra til øvrigheten som hadde en måneds frist for oversendelse til sognepresten.

Ved den nye lov om trudomssamfunn av 1969 bortfalt den lite kjente og påaktede særordning med dødsmelding til øvrigheten. Men noen endring skjedde ikke med øvrigheten qua begravelsesmyndighet, som fortsatt på lik linje med sogneprest og forstander skulle motta dødsmelding fra skifteretten etter de alminnelige meldingsrutiner gitt i Justisdepartementets rundskriv av 01.12.1938 – avløst av rundskriv av 05.12.1972 og 10.12.1984. Av alle tre begravelsesmyndigheter skal melding innføres i kirkebok – eller etter praksis i protokoll – for deretter å gis påtegning som skal tjene som legitimasjon overfor kirkegårdsgraveren om at grav skal kunne åpnes for avdøde. Denne ordningen var i samsvar med lov av 03.08.1897 om kirker og kirkegårder § 38, som sier at ”Grav må ikke åpnes uten ved den for enhver kirkegård ansatte graver og etter dødsanmeldelse påtegnet for menighetsmedlemmer av sognepresten, for medlem av registrerte trossamfunn av dettes prest, og for andre av øvrigheten”.

DØDSFALLSPROTOKOLLEN Øvrighetens føring av dødsfallsprotokoll, eller dissenterprotokoll, over personer som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eller som sto utenfor statskirken, har som fødselsregistret sin begynnelse med dissenterloven av 1891. For denne gruppen kunne begravelse foregå fullstendig formløst forutsatt at det forelå dødsmelding som var påtegnet – eventuelt ut ifra en dødsfallsprotokoll. En må i denne forbindelsen iaktta at sognekirkegårdene også står åpne for personer som ikke tilhører statskirken. I 1938 ble, i sammenheng med overføringen av dødsmeldinger for personer uten noen trostilknytning m.v. fra kirkevergen til byfogdembetet, nødvendigheten av selve protokollføringen hos byfogden gjenstand for diskusjon. Justisdepartementets tvetydige holdning var da at dissenterprotokollen kunne sløyfes hvis den ikke var ønsket til kontroll med ekspedisjonene. På den annen side ble det fremholdt at en slik protokoll burde føres av øvrigheten, selv om det ikke fantes noe påbud utover implikasjonen i kirkegårdsloven av 1897 § 38. Dissenterprotokollen hos byfogden i Oslo ble avsluttet i 1985. En kan ikke se bort ifra at et visst omfang av dissentermeldinger også har fordret protokollføring hos øvrigheten i andre større byer.

BEHOV FOR REVISJON I 1960 kunne byfogden i Oslo konstatere at det også hadde vært en svikt i meldingsrutinene ved dødsfall. Det var aldri innkommet dødsmeldinger fra ordnete dissentermenigheter. I praksis mottok embetet bare meldinger fra skifteretten og gjennom begravelsesbyråene om en del dødsfall vedrørende de som ikke tilhørte noen ordnet dissentermenighet eler som sto utenfor statskirken. Disse ble protokollert og påtegnet før tilbakelevering til begravelsesbyråets representant. Noen særskilt melding til sognepresten ble ikke sendt. dissenterlovkomitèen av 1957 var av den oppfatning at meldingsrutinene ved dødsfall var modne for revisjon. Det var et tungvint system som ikke fanget opp alle registreringer, og som medførte at dødsfallsstatistikken ikke alltid stemte med oppgavene over begravede m.v.

LOV OM TRUDOMSSAMFUNN AV 1969 Den viktigste endringen for registreringsspørsmålet som den nye lov av 13.06.1969 om trudomssamfunn og ymist anna brakte, var bortfallet av særordningen for dissenteres meldeplikt til øvrigheten. Den plikt som medlemmer av et registrert trossamfunn hadde til å melde fra om fødsel og dødsfall til egen forstander, ble riktignok opprettholdt som en art kirkelig melding – uten at det ble tatt standpunkt til om dette fordret videresending til sognepresten. Dissenterlovkomitèens forslag om at alle dødsmeldinger, uansett trostilhørighet, skulle gå direkte til innføring i sogneprestens kirkebok som et alminnelig dødsregister fikk imidlertid ikke gjennomslag. Kirkeboka ble likevel preget av bortfallet av påbudet i Christian V NL 2-10-1 om at prest i statskirken skulle foreta jordpåkastelsen ved begravelse av statskirkemedlemmer. I prinsippet ble det stadfestet frihet for enhver til å velge mellom statskirkelig, frikirkelig og borgerlig jordfestelse. Registrering i kikreboka skulle fortsatt bare finne sted når det var forrettet jordfestelse av statskirkeprest, og hvis avdøde ikke var medlem av statskirken skulle det gjøres anmerkning om dette. Det var ikke aktuelt å foreta innførsler i de tilfeller hvor jordfestelse ikke fant sted, selv om avdøde var statskirkemedlem. Om dette forholdet ble også byfogden i Oslo underrettet. Endelig kom den nye lov om trudomssamfunn ikke til å rokke ved bestemmelsene i kirkegårdsloven av 1897 § 38 om påtegning av dødsmelding fra skifteretten.

Imidlertid var det etter dissenterlovkomitèen av 1957 en viss glidning i synet på hvilken myndighet som kunne anses som øvrighet for dem som ikke tilhørte noe registrert trossamfunn eller som sto utenfor statskirken. I innstillingen het det om denne gruppen at, for at grav skulle kunne åpnes ”burde vel skifteretten kunne gi den nødvendige påtegning”. Dette var et standpunkt som også vokste fram hos byfogden. I et brev av 23.08.1972 til Justisdepartementet ble dissenterprotokollen oppfattet som en reminisens som lå svært fjernt fra byfogdembetets øvrige forretningskrets. Praktiske hensyn tilsa at pårørende ville være tjent med å ha med færrest mulig offentlige myndigheter å gjøre, slik at man unngikk en vandring fra kontor til kontor for å få den døde begravet. Til skifteretten skulle dødsfall i alle tilfellers meldes.

NEDLEGGELSE AV DISSENTERREGISTRENE I 1984 arbeidet Justisdepartementet med spørsmålet om nedleggelse av dissenterregistrene. Ved rundskriv av 28.08.s.å. til politikamrene og herreds- og byrettene ytret departementet ønske om å få en oversikt over registrene og den praktiske nytte disse hadde. Det ble vist til at hjemmelen for føring var kirkegårdsloven av 1897 § 38 samt Justisdepartementets rundskriv av 05.12.1972 om dødsfallsprotokoller og meldinger om dødsfall – avløst av rundskriv av 10.12.1984. Til orientering gjenga man føringen av dissenterregistret ved Oslo byfogdembete, avd. II, som på det tidspunkt inneholdt opplysninger om avdøde personer som ved dødsfallet: ikke tilhørte statskirken, ikke tilhørte andre trossamfunn som fører eget dødsfallsregister, var udøpt barn, var utenlandsk statsborger som skal kremeres i Oslo. Med uttalefrist innen 01.11.s.å. ønsket departementet å få svar på følgende spørsmål: 1) Hvilken instans som førte dissenterregistret i hvert distrikt. 2) Hvor registret fikk meldinger fra. 3) Hvor mange registreringer det var pr. år. 4) Hvilken betydning registret hadde. 5) Om det ville være tilstrekkelig med den registrering som alltid gjøres i skifterettens dødsfallsprotokoll. 6) Hvilke synspunkter det enkelte embete hadde på en eventuell nedleggelse. I et nytt rundskriv av 26.06.1985 kunne departementet konkludere med at dissenterregistrene neppe hadde noen reell verdi eller betydning. Det kunne heller ikke sees at kirkegårdsloven påla embetene å føre disse – og man antok derfor at ordningen kunne oppheves uten lovendring. Dette innebar at plikten til å føre dissenterregistre bortfalt, mens meldingsrutinene for øvrig i.h.t. det nye rundskriv av 10.12.1984 om dødsmeldinger m.v.

KILDER Artikkelen er basert hovedsakelig på: - et kopiert legg om ”dissentermeldinger” som velvilligst er tilsendt forfatteren fra kontorsjefen ved Oslo byfogdembete. - mottatte kopier av brev og rundskriv fra ”dissenterarkivet” i Justisdepartementet, siv.avd., jur.sek. - diverse rundskriv om fødselsregistrering og kirkebokføring innhentet fra bispekontoret, - Stfh. 1967 – 1968, 4 a, Ot.prp. nr. 27.

Lokalhistoriewiki.no artikkelen – “Dissenterregistrene ved Oslo byfogdembete” – er en bearbeiding av en artikkel av Sigurd Rødsten “Dissentermeldingene. Registreringen ved Oslo byfogdembete”, publisert i Arkivmagasinet nr.1, 1996.