Eiker ski og ballklubb: Forskjell mellom sideversjoner

(Retter bitteliten trykkleif)
Linje 13: Linje 13:
==Ski==
==Ski==


Ullernbakken hadde helt fra starten gitt Eiker Ski- og Ballklubb problemer. Den viste seg for liten, og det betydde færre aktive og tilskuere. Men bakken var også føre- og vindutsatt, og i 1936 fikk en komite for første gang i oppdrag å finne et ny sted, men det ble ikke noe av. I stedet ble Ullern utgravd og stillas bygget, men løsningen var ikke helt tilfredsstillende, og en ny komite for ombygging kom i 1940. I 1935-36 ble forøvrig "Eiker-løypa" anlagt fra Skistua på Øytjern og ned til Hokksund, og mange brukte den. Stua fikk også en oppgradering.
Ullernbakken hadde helt fra starten gitt Eiker Ski- og Ballklubb problemer. Den viste seg for liten, og det betydde færre aktive og tilskuere. Men bakken var også føre- og vindutsatt, og i 1936 fikk en komite for første gang i oppdrag å finne et nytt sted, men det ble ikke noe av. I stedet ble Ullern utgravd og stillas bygget, men løsningen var ikke helt tilfredsstillende, og en ny ombyggingskomite i 1940. I 1935-36 ble forøvrig "Eiker-løypa" anlagt fra Skistua på Øytjern og ned til Hokksund, og mange brukte den. Skistua fikk også en oppgradering.


Skisportens store forbilde på Eiker var Knut Holst, og i 1936 ble han æresmedlem i klubben. I 1930-årene fulgte følgende fint opp i løypa: Karl Hartviksen, kombinert, Håkon Rustand, Anders Viken, Jørg Bredesen, Erling Hagen, Reidar Paulsen og Lorentz Kristoffersen. I hoppbakken fant klubben talenter i Birger Mæhlum, Einar Engeseth, Leif Hansen og Arthur Jacobsen. Mæhlum ble nr. 7 i Holmenkollen i 1936. Hver sesong i 1930-årene arrangerte klubben distriktsrenn, hoved- kretsrenn, klubbrenn og sørperenn hvori inngikk "Eikerrennet".  
Skisportens store forbilde på Eiker var Knut Holst, og i 1936 ble han æresmedlem i klubben. I 1930-årene fulgte følgende fint opp i løypa: Karl Hartviksen, kombinert, Håkon Rustand, Anders Viken, Jørg Bredesen, Erling Hagen, Reidar Paulsen og Lorentz Kristoffersen. I hoppbakken fant klubben talenter i Birger Mæhlum, Einar Engeseth, Leif Hansen og Arthur Jacobsen. Mæhlum ble nr. 7 i Holmenkollen i 1936. Hver sesong i 1930-årene arrangerte klubben distriktsrenn, hoved- kretsrenn, klubbrenn og sørperenn hvori inngikk "Eikerrennet".  


Etter krigen var Ullernbakken i meget dårlig stand. Allerede i 1946 kom en plan om en ny hopp- bakke i Harakollen, men det gikk ikke i orden med leien, og bakken fikk leve videre. Nødvendige utbedringer gikk sakte framover, men i 1951 lød den nye bakkerekorden på 62 meter. På halvårsmø-tet i 1955 ble så bakken vedtatt nedlagt etter over 60 år. Den oppfylte ikke lenger tidens  krav. I Harakollen stod en treningsbakke klar i 1952. Klubben ønsket tre bakker ved siden av hverandre, og den neste kom allerede året etter. Grunnleiekontrakten tok imidlertid lang tid å utarbeide, og hele anlegget var ikke klart ved sammenslutningen i 1959. Håkon Rustand var i man-ge år primus motor for utbyggingen og la alene ned 1400 dugnadstimer her.  
Etter krigen var Ullernbakken i meget dårlig stand. Allerede i 1946 kom en plan om en ny hopp bakke i Harakollen, men det gikk ikke i orden med leien, og bakken fikk leve videre. Nødvendige utbedringer gikk sakte framover, men i 1951 lød den nye bakkerekorden på 62 meter. På halvårsmøtet i 1955 ble så bakken vedtatt nedlagt etter over 60 år. Den oppfylte ikke lenger tidens  krav. I Harakollen stod en treningsbakke klar i 1952. Klubben ønsket tre bakker ved siden av hverandre, og den neste kom allerede året etter. Grunnleiekontrakten tok imidlertid lang tid å utarbeide, og hele anlegget var ikke klart ved sammenslutningen i 1959. Håkon Rustand var i mange år primus motor for utbyggingen og la alene ned 1400 dugnadstimer her.  
    
    
Skiinteressen etter krigen var ganske god, og i hoppbakken gikk navn som Kjell Jacobsen, Tor- geir Tærum, Erik Bryntesen og Gunnar Fossli igjen. I langrenn gjorde Jørg Bredesen og Håkon Rustand det bra. Organisert trening i hopp og langrenn kom for alvor i gang etter åpningen av Harakollen i 1953, og det gav hurtig gode resultater. Klubbmesterskap i hopp, kombinert og langrenn gikk igjen hvert år. Viktigst var nok likevel de årlige arrangementene av distrikts- hopprenn og langrenn. Gode navn i sporet mot slutten av 50-årene var Hans Kristoffersen, Kjell Sveen, Henry Skar, Sverre Sundhaugen, Ivar Lie-Jensen, Øystein Holmen, Knut Bakke og Ole Trond- sen. I hopp slo unge navn som Alf Borgersen, Jan Abrahamsen, Terje Irby og Erland Steen igjen- nom. Alt i alt gjorde klubben det mye bedre i langrenn enn i hopp til tross for satsingen i Harakollen.
Skiinteressen etter krigen var ganske god, og i hoppbakken gikk navn som Kjell Jacobsen, Tor- geir Tærum, Erik Bryntesen og Gunnar Fossli igjen. I langrenn gjorde Jørg Bredesen og Håkon Rustand det bra. Organisert trening i hopp og langrenn kom for alvor i gang etter åpningen av Harakollen i 1953, og det gav hurtig gode resultater. Klubbmesterskap i hopp, kombinert og langrenn gikk igjen hvert år. Viktigst var nok likevel de årlige arrangementene av distrikts hopprenn og distriktslangrenn. Gode navn i sporet mot slutten av 50-årene var Hans Kristoffersen, Kjell Sveen, Henry Skar, Sverre Sundhaugen, Ivar Lie-Jensen, Øystein Holmen, Knut Bakke og Ole Trond- sen. I hopp slo unge navn som Alf Borgersen, Jan Abrahamsen, Terje Irby og Erland Steen igjennom. Alt i alt gjorde klubben det mye bedre i langrenn enn i hopp til tross for satsingen i Harakollen.


==Fotball==
==Fotball==
Skribenter
6 941

redigeringer