Veiledere, Administratorer
173 321
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
m (Teksterstatting – «etterhvert» til «etter hvert ») |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Ekteparet Høigård reiste i 1935 til Tyskland, der han et års tid arbeida som lektor i norsk ved universitetet i [[Hamburg]]. Dette var etter nazistenes maktovertagelse i [[Tyskland]], og de observasjoner paret gjorde mens de var i Tyskland var med på å forme deres innstilling da krigen kom. Da han kom hjem til Norge ble han ansatt som lektor og bibliotekar ved [[Oslo katedralskole]]. Ved siden av arbeidet der underviste han også ved andre skoler, og han engasjerte seg sterkt i praktisk pedagogikk. Han regnes som en hovedinspirator for opprettelsen av Pedagogisk forskningsinstitutt ved [[Universitetet i Oslo]], som ble opprettet under professor [[Helga Eng]]s ledelse i [[1937]]. Han fikk en stilling som universitetssipendiat der i 1938, og det ble regna som sikkert at han skulle etterfølge Eng når hun etter planen skulle gå av i [[1940]]. | Ekteparet Høigård reiste i 1935 til Tyskland, der han et års tid arbeida som lektor i norsk ved universitetet i [[Hamburg]]. Dette var etter nazistenes maktovertagelse i [[Tyskland]], og de observasjoner paret gjorde mens de var i Tyskland var med på å forme deres innstilling da krigen kom. Da han kom hjem til Norge ble han ansatt som lektor og bibliotekar ved [[Oslo katedralskole]]. Ved siden av arbeidet der underviste han også ved andre skoler, og han engasjerte seg sterkt i praktisk pedagogikk. Han regnes som en hovedinspirator for opprettelsen av Pedagogisk forskningsinstitutt ved [[Universitetet i Oslo]], som ble opprettet under professor [[Helga Eng]]s ledelse i [[1937]]. Han fikk en stilling som universitetssipendiat der i 1938, og det ble regna som sikkert at han skulle etterfølge Eng når hun etter planen skulle gå av i [[1940]]. | ||
[[Angrepet på Norge i 1940|Krigsutbruddet]] i 1940 endret på alles planer. Høigård, som hadde sett nazismen på nært hold under sitt Tysklandsopphold, var fra starten av negativ til okkupasjonsmakten og [[Nasjonal Samling|NS-myndighetene]]. Da [[lærerstriden]] etter hvert | [[Angrepet på Norge i 1940|Krigsutbruddet]] i 1940 endret på alles planer. Høigård, som hadde sett nazismen på nært hold under sitt Tysklandsopphold, var fra starten av negativ til okkupasjonsmakten og [[Nasjonal Samling|NS-myndighetene]]. Da [[lærerstriden]] etter hvert brøt ut, ble han raskt en lederskikkelse i lærerfronten. Nazimyndighetene krevde en nazifisering av skolen, og at alle lærere måtte gå inn i det NS-styrte [[Norges Lærersamband]]. Høigård formulerte lærernes paroler mot dette gjennom fire punkter som totalt avviste enhver form for nazifisering. | ||
Som en sentral person i motstandskampen måtte Høigård være forsiktig, og sommeren 1943 valgte han å sende sin familie i dekning. Kona Elfrida var gravid med det fjerde barnet, som ble født etter Einar Høigårds død. Da universitetslærerne ble arrestert i oktober 1943 ble Høigård samtidig etterlyst av [[statspolitiet]]. En arrestasjon ville være svært farlig, ikke bare for ham selv, men også for de mange han satt med opplysninger om. Han forsøkte å flykte til [[Sverige]], men på toget mellom [[Sarpsborg]] og [[Halden]] ble han tatt av [[grensepolitiet]]. Han ble ført til [[Bredtveit fengsel]], hvor han var fra [[25. oktober]] 1943. Han tilbrakte så en måned i varetekt der. Brev og notater som er bevart fra dette fengselsoppholdet forteller blant annet at han som [[kristendom|kristen]] la sitt liv i Guds hender. [[25. november]] ble han overført til [[Victoria terrasse]] for å avhøres. I frykt for å sprekke under avhør og dermed røpe andre motstandsfolk valgte han å kaste seg i døden fra et vindu ut mot [[Kronprinsens gate (Oslo)|Kronprinsens gate]]. Hans siste valg ble forklart i et brev til hans barn som ble funnet i den ene sokken etter hans død, og det går der fram at det var en planlagt handling å ta sitt liv dersom det gikk mot forhør og tortur. | Som en sentral person i motstandskampen måtte Høigård være forsiktig, og sommeren 1943 valgte han å sende sin familie i dekning. Kona Elfrida var gravid med det fjerde barnet, som ble født etter Einar Høigårds død. Da universitetslærerne ble arrestert i oktober 1943 ble Høigård samtidig etterlyst av [[statspolitiet]]. En arrestasjon ville være svært farlig, ikke bare for ham selv, men også for de mange han satt med opplysninger om. Han forsøkte å flykte til [[Sverige]], men på toget mellom [[Sarpsborg]] og [[Halden]] ble han tatt av [[grensepolitiet]]. Han ble ført til [[Bredtveit fengsel]], hvor han var fra [[25. oktober]] 1943. Han tilbrakte så en måned i varetekt der. Brev og notater som er bevart fra dette fengselsoppholdet forteller blant annet at han som [[kristendom|kristen]] la sitt liv i Guds hender. [[25. november]] ble han overført til [[Victoria terrasse]] for å avhøres. I frykt for å sprekke under avhør og dermed røpe andre motstandsfolk valgte han å kaste seg i døden fra et vindu ut mot [[Kronprinsens gate (Oslo)|Kronprinsens gate]]. Hans siste valg ble forklart i et brev til hans barn som ble funnet i den ene sokken etter hans død, og det går der fram at det var en planlagt handling å ta sitt liv dersom det gikk mot forhør og tortur. | ||