Embetslegenes arkiver: Forskjell mellom sideversjoner

Det var aldri blitt utferdiget noen alminnelig gjeldende instruks for de tidligere amts- og landfysikater og forskjellige medikusstillinger på 1600- og 1700-tallet. Heller ikke ved opprettelsen av de nye distriktslegeembetene i 1836 ble det gitt bestemmelser utover de som allerede forelå. I praksis hadde man nemlig innskrenket seg til ved hvert nye embete som ble opprettet bare å angi de forpliktelser som skulle påhvile vedkommende embetslege, selv om disse i enkelthetene kunne være noe forskjellig.  Vi skal nå se nærmere på bestemmelser gitt om føring av embetsprotokoller og arkivhold. Den første instruks med et slikt innhold ble utferdiget for stadsfysikus i Christiania 18.06.1829. Det het i § 18 at ”Stadsphysikus bør holde en af Stiftamtmanden autoriseret Protocol, hvori han har at indføre ved Dag og Datum alle de Embedsforhandlinger, som han foretager”. Stadsfysikatene i Trondhjem og Kristiansand fikk sine instrukser henholdsvis 18.04.1859 og 05.06.1871, mens instruksen for stadsfysikatet i Christiania ble avløst av en ny instruks 26.02.1872. I alle tre instruksene ble det gitt likelydende bestemmelser om arkivhold. Bestemmelsen i 1859 brakte for første gang føring av kopibok og journal formelt inn i et sivilt legeembete. Instruksene bestemte dessuten at innkomne brev skulle forbli ved embetenes arkiver. Vi vet imidlertid at enkelte distriktsleger på et tidligere tidspunkt hadde tatt initiativ til å føre korrespondanseprotokoller. Disse instruksene kan vi si kom til å danne grunnlaget for senere instrukser for de forskjellige stadsfysikatene.

Til tross for medisinalstyrelsens spredte forsøk på å bevisstgjøre stadsfysikis ansvar for arkivene, ble det virkelig første skritt på veien til å skape et ordnet arkiv for alle embetsleger, tatt av en embetslege. I april 1876 sendte distriktslege N. Wulfsberg i Førde Indredepartemntet utkast til ”Reglementariske Bestemmelser angaaende Districtslægers Embedsbøger”.  I reglementet foreslo han å pålegge distriktslegene å føre kopibok og journal, ordne løse dokumenter i pakker og sørge for forsvarlig oppbevaring av arkivet ved forestående overlevering til etterfølgeren i et embete. Wulfsberg hadde erfaring fra tre forskjellige distriktslegeembeter, og han uttalte seg med tyngde om de dårlige arkivforhold han hadde støtt på i embetene. Han påsto at de fleste leger tiltrådte embetene uten ”Forretningsroutine” utenfor deres egentlige livskall, og at arkiv- og kontorsaker ble behandlet med den største skjødesløshet. Dette førte til vanskeligheter ved enhver ny tiltredelse i et embete. Ved siden av at overleveringen av arkivet vanligvis foregikk raskt, kunne den nye embetslegen risikere å komme i den kinkige situasjon, at han manglet ethvert hjelpemiddel til å sette seg inn i så vel de alminnelige embetsforretninger, som embetets særlige forhold. Wulfsbergs forslag ble tatt alvorlig. Allerede i juni samme året kunne Indredepartementet framlegge en innstilling om regler for embetslegenes arkiver.  Innstillingen var tydelig grunnlagt på Wulfsbergs synspunkter. Enkelte formuleringer i innstillingen kunne i tillegg tyde på at departementet også hadde fått opplysninger fra annet hold. Departementet hevdet, at enkelte embetsleger ut ifra personlig initiativ nok førte både  kopibok  og journal, eller rettere korrespondanseprotokoller, men de var blitt ført på en lite hensiktsmessig og tilfredsstillende måte. Private opptegnelser var ofte blitt ført inn i disse, og ved embetets fratredelse hendte det derfor at de ble tatt med som privat eiendom. Likeledes hadde det vist seg at dokumentene ved embetene, sirkulærer m.v. ikke sjelden forsvant, ble ødelagt eller forble uordnet.