Embetslegenes arkiver: Forskjell mellom sideversjoner

Arkiver etter offentlig ansatte sivile leger, d.v.s. distriktsleger, stadsleger og stadsfysiki, har ingen lang historie. På 1600- og 1700-tallet regulerte de sentrale myndigheter legenes virksomhet og deres plikter overfor allmuen gjennom en rekke reskripter og forordninger. Deres fremste gjerning ble å hjelpe de syke innen sitt distrikt og treffe foranstaltninger ved epidemiske og smittsomme sykdommer. Med tiden ble de pålagt mer spesielle oppgaver som tilsynet med apotek og jordmødre, deltakelse i rettsmedisinske undersøkelser samt å være medlem av de første karantenekommisjoner. Fra 1794 skulle embetslegene avgi årlige medisinalberetninger som inneholdt opplysninger om nesten hele deres legegjerning. Det var først fra begynnelsen av 1800-tallet at samfunnsmessige hensyn syntes å utvikle et alminnelig behov for fastere og mer formelle rutiner ved utførelsen av legeforretningene. Spiren til dannelsen av et embetslege arkiv ble lagt ved det første påbud i 1810 om å føre vaksinasjonsprotokoller. I en rekke andre forbindelser ble embetslegene etter hvert pålagt å føre bestemte eller særskilte protokoller. De var underlagt amtmennene til 1912.