Embetslegenes arkiver: Forskjell mellom sideversjoner

Til tross for medisinalstyrelsens spredte forsøk på å bevisstgjøre stadsfysikis ansvar for arkivene, ble det virkelig første skritt på veien til å skape et ordnet arkiv for alle embetsleger, tatt av en embetslege. I april 1876 sendte distriktslege N. Wulfsberg i Førde Indredepartemntet utkast til ”Reglementariske Bestemmelser angaaende Districtslægers Embedsbøger”. <ref>Storth.forh. 1911, 3 b, Ot.prp. nr 39, bilag 2, s. 6</ref>I reglementet foreslo han å pålegge distriktslegene å føre kopibok og journal, ordne løse dokumenter i pakker og sørge for forsvarlig oppbevaring av arkivet ved forestående overlevering til etterfølgeren i et embete. Wulfsberg hadde erfaring fra tre forskjellige distriktslegeembeter, og han uttalte seg med tyngde om de dårlige arkivforhold han hadde støtt på i embetene. Han påsto at de fleste leger tiltrådte embetene uten ”Forretningsroutine” utenfor deres egentlige livskall, og at arkiv- og kontorsaker ble behandlet med den største skjødesløshet. Dette førte til vanskeligheter ved enhver ny tiltredelse i et embete. Ved siden av at overleveringen av arkivet vanligvis foregikk raskt, kunne den nye embetslegen risikere å komme i den kinkige situasjon, at han manglet ethvert hjelpemiddel til å sette seg inn i så vel de alminnelige embetsforretninger, som embetets særlige forhold. Wulfsbergs forslag ble tatt alvorlig. Allerede i juni samme året kunne Indredepartementet framlegge en innstilling om regler for embetslegenes arkiver.  Innstillingen var tydelig grunnlagt på Wulfsbergs synspunkter. Enkelte formuleringer i innstillingen kunne i tillegg tyde på at departementet også hadde fått opplysninger fra annet hold. Departementet hevdet, at enkelte embetsleger ut ifra personlig initiativ nok førte både  kopibok  og journal, eller rettere korrespondanseprotokoller, men de var blitt ført på en lite hensiktsmessig og tilfredsstillende måte. Private opptegnelser var ofte blitt ført inn i disse, og ved embetets fratredelse hendte det derfor at de ble tatt med som privat eiendom. Likeledes hadde det vist seg at dokumentene ved embetene, sirkulærer m.v. ikke sjelden forsvant, ble ødelagt eller forble uordnet.<ref></ref>