Finnskogrunden: Forskjell mellom sideversjoner

[[Finnskogene]] er et ca 3 mil bredt belte langs svenskegrensen som strekker seg fra [[Austmarka]] i Sør til [[Våler]] i Nord. Alle bygder fra Kongsvinger i sør til [[Elverum]] og [[Trysil]] i Nord har «sin» Finnskog. Lengst i sør kalles områdene Vinger Finnskog. Det finnes mange steder som kan egne seg for en vandring gjennom Finnskogens historie, men få steder er det mulig å oppleve kulturminner og historie etter finnekulturen så konsentrert som her. Her møtes norsk, svensk og skogfinsk kultur, og det er den særegne skogfinske kulturen som gjør dette til et område med stor kulturhistorisk verdi.  

Skogfinner er navnet på en av Norges nasjonale minoriteter, som vandret ut fra Finland på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. De slo seg ned i nordøst-Sverige, vandret siden videre til Värmland, og inn i Norge en gang før 1650. I skogene øst for Glomma finner vi mange spor etter skogfinnene, som bygninger, stedsnavn, sagn og tradisjoner. Det har bodd skogfinner så langt vest som i Telemark, på Krokskogen og i Nordmarka, men kjerneområdet er Finnskogen i Hedmark. Ved folketellingen i 1686 var det rundt 1200 finner i Norge. Skogfinnene tok med seg sin særegne kultur med [[svedjebruk]], røykstuebygg og røykbadstuer. Etter hvert som det ble bygget veier på Finnskogen ble det mer interaksjon mellom de skogfinske innvandrerne og nordmenn. Samtidig var svedjebruket vanskeligere å holde fast på fordi det var arealkrevende og ofte førte til konflikter mellom de norske bøndene. Dette førte til at finnekulturen gradvis forsvant. Men det er i møte mellom det finske, svenske og norske vi i dag finner Finnskogens unike kulturarv.