Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 545
redigeringer
Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria (vis kilde)
Sideversjonen fra 19. mar. 2021 kl. 08:33
, 19. mar. 2021→Tre viktige vekstflater: lenket de 4 store humanitære org.
(mal) |
(→Tre viktige vekstflater: lenket de 4 store humanitære org.) |
||
| Linje 90: | Linje 90: | ||
==== Tre viktige vekstflater ==== | ==== Tre viktige vekstflater ==== | ||
*'''Humanitære og sosiale organisasjoner'''. Mens organisasjonene innenfor avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen hadde klar tilbakegang, i alle fall når det gjaldt medlemstall, så var det andre sektorer av det frivillige organisasjonslivet som ekspanderte. Særlig gjaldt dette organisasjonene innenfor helse- og sosialsektoren og kultursektoren. Hvis vi først retter blikket mot de humanitære organisasjonene, så tegner utviklingen likevel et litt sammensatt bilde. De såkalte ”4 store” (Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske kvinners Sanitetsforening og Norsk Folkehjelp) opplevde betydelig vekst i de 15-20 første åra etter krigen. Veksten stagnerte imidlertid på 1960- og 70-tallet, noe som kan ha hatt sammenheng med velferdsstatens ekspansjon, og utviklingen av en ideologi som understrekte det offentliges ansvar for velferdsoppgaver. Oppgaver som disse organisasjonene historisk sett hadde tatt opp og forsøkt å løse, ble overtatt av offentlige myndigheter – av stat og kommune. Et annet karakteristisk trekk i historien til denne sektoren er framveksten av en rekke interesseorganisasjoner for ulike grupper av funksjonshemmede eller andre svake grupper. Også denne ekspansjonen er blitt satt i sammenheng med velferdsstatens framvekst. For å få innflytelse på offentlig politikk og utformingen av statlige eller kommunale tiltak ble det etablert frivillige organisasjoner. | *'''Humanitære og sosiale organisasjoner'''. Mens organisasjonene innenfor avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen hadde klar tilbakegang, i alle fall når det gjaldt medlemstall, så var det andre sektorer av det frivillige organisasjonslivet som ekspanderte. Særlig gjaldt dette organisasjonene innenfor helse- og sosialsektoren og kultursektoren. Hvis vi først retter blikket mot de humanitære organisasjonene, så tegner utviklingen likevel et litt sammensatt bilde. De såkalte ”4 store” ([[Norges Røde Kors|Røde Kors]], [[Nasjonalforeningen for folkehelsen]], [[Norske kvinners sanitetsforening|Norske kvinners Sanitetsforening]] og [[Norsk Folkehjelp]]) opplevde betydelig vekst i de 15-20 første åra etter krigen. Veksten stagnerte imidlertid på 1960- og 70-tallet, noe som kan ha hatt sammenheng med velferdsstatens ekspansjon, og utviklingen av en ideologi som understrekte det offentliges ansvar for velferdsoppgaver. Oppgaver som disse organisasjonene historisk sett hadde tatt opp og forsøkt å løse, ble overtatt av offentlige myndigheter – av stat og kommune. Et annet karakteristisk trekk i historien til denne sektoren er framveksten av en rekke interesseorganisasjoner for ulike grupper av funksjonshemmede eller andre svake grupper. Også denne ekspansjonen er blitt satt i sammenheng med velferdsstatens framvekst. For å få innflytelse på offentlig politikk og utformingen av statlige eller kommunale tiltak ble det etablert frivillige organisasjoner. | ||
*'''Kultur- og idrettsforeninger.''' Innenfor kultursektoren skjedde en tilsvarende ekspansjon. Veksten kan både avleses kvantitativt, i den forstand at det oppsto flere organisasjoner på områder der de allerede gjorde seg gjeldende, og kvalitativt, i den betydning at organisasjonene vokste inn på nye felter av kulturlivet. Samtidig oppsto det en stor flora av foreninger i det vi kan kalle kulturlivets randsone, det vil si i overgangen mellom kulturliv og fritidsliv eller kulturorganisasjoner og rene hobby- eller fritidsorganisasjoner. Et annet viktig utviklingstrekk, som vi tidligere har sett paralleller til i andre sektorer, var at det oppsto en rekke landsforeninger eller fellesorganisasjoner som hadde til hensikt å samordne tiltak for en større eller mindre del av kulturlivets organisasjoner. Også når det gjelder kulturorganisasjonene virker det rimelig å tolke ekspansjonen som en respons på velferdsstatens utvikling. Gjennom organisering og foreningsdannelse ble det mulig å fremme interesser overfor lokale og sentrale myndigheter og skaffe bevilgninger til forskjellige typer av tiltak. I løpet av 1960- og 1970-åra foregikk det betydelige endringer i kulturpolitikken, som blant annet fikk uttrykk i det utvidede kulturbegrep. En vesentlig konsekvens av det utvidede kulturbegrep var at idretten ble en integrert del av kulturlivet. De offentlige myndighetene satset sterkt på idretten som helsepolitisk og kulturpolitisk faktor. Gjennom tippemidlene finansierte staten en kraftig utbygging av anleggsstrukturen, som ble en forutsetning for det som er blitt kalt ”idrettsrevolusjonen”. Uttrykket referer til den kraftige veksten i medlemskapet til foreninger og organisasjoner knyttet til Norges Idrettsforbund. I løpet av to tiår – fra 1965 til 1985 – økte antall medlemmer i forbundet fra ca 430 000 til 1,6 millioner. Idrettsorganisasjonenes formidable vekst og utvikling er kanskje det mest markante enkelttrekk ved utviklingen av organisasjonslivet etter annen verdenskrig. | *'''Kultur- og idrettsforeninger.''' Innenfor kultursektoren skjedde en tilsvarende ekspansjon. Veksten kan både avleses kvantitativt, i den forstand at det oppsto flere organisasjoner på områder der de allerede gjorde seg gjeldende, og kvalitativt, i den betydning at organisasjonene vokste inn på nye felter av kulturlivet. Samtidig oppsto det en stor flora av foreninger i det vi kan kalle kulturlivets randsone, det vil si i overgangen mellom kulturliv og fritidsliv eller kulturorganisasjoner og rene hobby- eller fritidsorganisasjoner. Et annet viktig utviklingstrekk, som vi tidligere har sett paralleller til i andre sektorer, var at det oppsto en rekke landsforeninger eller fellesorganisasjoner som hadde til hensikt å samordne tiltak for en større eller mindre del av kulturlivets organisasjoner. Også når det gjelder kulturorganisasjonene virker det rimelig å tolke ekspansjonen som en respons på velferdsstatens utvikling. Gjennom organisering og foreningsdannelse ble det mulig å fremme interesser overfor lokale og sentrale myndigheter og skaffe bevilgninger til forskjellige typer av tiltak. I løpet av 1960- og 1970-åra foregikk det betydelige endringer i kulturpolitikken, som blant annet fikk uttrykk i det utvidede kulturbegrep. En vesentlig konsekvens av det utvidede kulturbegrep var at idretten ble en integrert del av kulturlivet. De offentlige myndighetene satset sterkt på idretten som helsepolitisk og kulturpolitisk faktor. Gjennom tippemidlene finansierte staten en kraftig utbygging av anleggsstrukturen, som ble en forutsetning for det som er blitt kalt ”idrettsrevolusjonen”. Uttrykket referer til den kraftige veksten i medlemskapet til foreninger og organisasjoner knyttet til Norges Idrettsforbund. I løpet av to tiår – fra 1965 til 1985 – økte antall medlemmer i forbundet fra ca 430 000 til 1,6 millioner. Idrettsorganisasjonenes formidable vekst og utvikling er kanskje det mest markante enkelttrekk ved utviklingen av organisasjonslivet etter annen verdenskrig. | ||