Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{Thumb|VELNYTT Strømmen Vel.png|[[VelNytt]], medlemsbladet til [[Strømmen Vel]].}}'''[[Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria]]'''. Formålet med denne artikkelen er å gi en innføring i hvordan forenings- eller organisasjonshistorie er blitt skrevet og hvordan den bør skrives. Artikkelen har altså en todelt målsetning, som vi må presisere litt nærmere. Dels ønsker vi å beskrive hva organisasjonshistorie er ut fra et realhistorisk perspektiv og hvordan den er blitt skrevet rent historiografisk. Dels ønsker vi også å presentere noen begrunnede normer for hvordan vi bør skrive leksikonartikler om lokale foreninger eller organisasjoner på Lokalhistoriewiki. I tråd med denne doble målsetningen er artikkelen delt i to hoveddeler. I den første delen tar vi kort for oss utviklingen av organisasjonssamfunnet i Norge fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag. Dessuten presenterer vi noen sentrale historievitenskapelige perspektiver på foreninger eller organisasjoner som historisk fenomen. I andre hoveddel argumenterer vi for hvordan en god leksikonartikkel om en lokal forening bør utformes retorisk og disponeres formmessig. Vi går inn på ulike disposisjonsmessige løsninger og forskjellige utfordringer kildene til foreningshistorie stiller oss ovenfor. Den siste hoveddelen er viktigst, hensikten med første del er å gi et kunnskapsgrunnlag for å forstå siste.</onlyinclude>

*'''Andre vekstfase: Fra midten av 1860-åra til begynnelsen av 1870-åra.''' Den andre bølgen av foreningsdannelser på 1800-tallet nådde sitt høydepunkt omkring 1870. Denne vekstperioden hadde flere særtrekk som skilte den fra forrige. For det første var den nye bølgen i enda sterkere grad konsentrert om landsbygda, særlig Vestlandet. Dette var del av en mer omfattende tendens, der deler av landet som tidligere ikke var blitt omfattet av assosiasjonsveksten, nå ble trukket med. For det andre representerte den nye bølgen en desentralistisk tendens, som skilte den klart fra den første – der landssammensluttende tendensen var sterk. For det tredje var vekstfasen på 1860- og 70-tallet preget av et nytt ledersjikt. Mens embetsmenn og andre myndighetspersoner dominerte veksten på 1840- tallet, var det lærere og bønder som tok lederansvar fra midten av 1860-tallet. Noe av forklaringen på disse tendensene finner vi ved å studere hvilke typer av foreningsdannelser som preget utviklingen i perioden. Viktigst mellom disse var bondevennforeningene til Søren Jaabæk. Disse foreningene er også viktige, fordi de ga støtet til opprettelsen av en rekke andre organisasjoner som sparebanker, forbruksforeninger og avholdslag. I samme periode – men på basis av andre interesser – fortsatte også veksten i misjonsforeningene, nå særlig med vekt på ytremisjonen. Den såkalte [[Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug]], som senere utviklet seg til Norges idrettsforbund, gjennomlevde også sin første storhetstid med en rik foreningsvekst i denne perioden.