Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

{{under arbeid}}

'''Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria'''. Formålet med denne artikkelen er å gi en innføring i hvordan forenings- eller organisasjonshistorie er blitt skrevet og hvordan den bør skrives. Artikkelen har altså en todelt målsetning, som vi må presisere litt nærmere. Dels ønsker vi å beskrive hva organisasjonshistorie er ut fra et realhistorisk perspektiv og hvordan den er blitt skrevet rent historiografisk. Dels ønsker vi også å presentere noen begrunnede normer for hvordan vi bør skrive leksikonartikler om lokale foreninger eller organisasjoner på Lokalhistoriewiki. I tråd med denne doble målsetningen er artikkelen delt i to hoveddeler. I den første delen tar vi kort for oss utviklingen av organisasjonssamfunnet i Norge fra begynnelsen av 1800-tallet til i dag. Dessuten presenterer vi noen sentrale historievitenskapelige perspektiver på foreninger eller organisasjoner som historisk fenomen. I andre hoveddel argumenterer vi for hvordan en god leksikonartikkel om en lokal forening bør utformes retorisk og disponeres formmessig. Vi går inn på ulike disposisjonsmessige løsninger og forskjellige utfordringer kildene til foreningshistorie stiller oss ovenfor. Den siste hoveddelen er viktigst, hensikten med første del er å gi et kunnskapsgrunnlag for å forstå siste. For den som allerede er godt inne i organisasjonshistoriens realhistoriske og historiografiske sider, er det bare å gå rett løs på del II.  Men aller først kan det være greit å ta seg tid til å tenke litt nærmere over hva vi i mener med en forening eller en organisasjon. I denne framstillinga kommer vi til å bruke ordene organisasjon og forening om hverandre, som synonymer. Nedenfor skal vi gi en begrunnelse for denne språkbruken, som ikke er i tråd med organisasjonsteoretiske perspektiver, men likevel brukbar i en praktisk veiledningsartikkel for alle som vil skrive leksikonartikler om lokale foreninger/organisasjoner.

*'''Andre vekstfase: Fra midten av 1860-åra til begynnelsen av 1870-åra.''' Den andre bølgen av foreningsdannelser på 1800-tallet nådde sitt høydepunkt omkring 1870. Denne vekstperioden hadde flere særtrekk som skilte den fra forrige. For det første var den nye bølgen i enda sterkere grad konsentrert om landsbygda, særlig Vestlandet. Dette var del av en mer omfattende tendens, der deler av landet som tidligere ikke var blitt omfattet av assosiasjonsveksten, nå ble trukket med. For det andre representerte den nye bølgen en desentralistisk tendens, som skilte den klart fra den første – der landssammensluttende tendensen var sterk. For det tredje var vekstfasen på 1860- og 70-tallet preget av et nytt ledersjikt. Mens embetsmenn og andre myndighetspersoner dominerte veksten på 1840- tallet, var det lærere og bønder som tok lederansvar fra midten av 1860-tallet. Noe av forklaringen på disse tendensene finner vi ved å studere hvilke typer av foreningsdannelser som preget utviklingen i perioden. Viktigst mellom disse var bondevennforeningene til Søren Jaabæk. Disse foreningene er også viktige, fordi de ga støtet til opprettelsen av en rekke andre organisasjoner som sparebanker, forbruksforeninger og avholdslag. I samme periode – men på basis av andre interesser – fortsatte også veksten i misjonsforeningene, nå særlig med vekt på ytremisjonen. Den såkalte Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, som senere utviklet seg til Norges idrettsforbund, gjennomlevde også sin første storhetstid med en rik foreningsvekst i denne perioden.

*'''Tredje vekstfase: Fra 1879 til midten av 1880-åra.''' Etter noen stillere år fra midten av 1870-åra, økte foreningsveksten kraft ved inngangen til neste tiår. I denne tredje og siste ekspansjonsperioden på 1800-tallet satte den politiske utviklingen preg på foreningslivet. Motsetningene mellom Venstre og Høyre førte til en kraftig oppblomstring av nye foreninger, Venstre- og Høyreforeninger oppsto i mage lokalsamfunn, videre ble det stiftet 17. mai-foreninger, grunnlovsforeninger, skytterlag – som åpent støttet Venstre – og såkalte samtalelag av forskjellig politisk støpning. Mange av de eldre foreningene ble også politisert, for eksempel landmannsforeninger. Hans Try nevner også foreninger som gikk gjennom to distinkte politiseringsperioder, den ene på 1860-tallet dominert av bondevennforeningene. Den andre i 1880-åra under innflytelse av venstrepolitikk eller høyrepolitikk, og med en upolitisk mellomperiode. Try hevder videre at denne fasen markerte en tilbakevending til en mer sentralistisk utvikling, der samfunnets tradisjonelle eliter – embetsmenn og andre kategorier av myndighetspersoner – igjen satte sitt preg på foreningenes styring og ledelse. Byene ble igjen sentrum i organisasjonsutviklingen, og særlig ble Christiania foreningslivets hovedby.  

 

=== Foreningsfenomenet i 20. århundre ===

*'''Humanitære og sosiale organisasjoner'''. Mens organisasjonene innenfor avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen hadde klar tilbakegang, i alle fall når det gjaldt medlemstall, så var det andre sektorer av det frivillige organisasjonslivet som ekspanderte. Særlig gjaldt dette organisasjonene innenfor helse- og sosialsektoren og kultursektoren. Hvis vi først retter blikket mot de humanitære organisasjonene, så tegner utviklingen likevel et litt sammensatt bilde. De såkalte ”4 store” (Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske kvinners Sanitetsforening og Norsk Folkehjelp) opplevde betydelig vekst i de 15-20 første åra etter krigen. Veksten stagnerte imidlertid på 1960- og 70-tallet, noe som kan ha hatt sammenheng med velferdsstatens ekspansjon, og utviklingen av en ideologi som understrekte det offentliges ansvar for velferdsoppgaver. Oppgaver som disse organisasjonene historisk sett hadde tatt opp og forsøkt å løse, ble overtatt av offentlige myndigheter – av stat og kommune. Et annet karakteristisk trekk i historien til denne sektoren er framveksten av en rekke interesseorganisasjoner for ulike grupper av funksjonshemmede eller andre svake grupper. Også denne ekspansjonen er blitt satt i sammenheng med velferdsstatens framvekst. For å få innflytelse på offentlig politikk og utformingen av statlige eller kommunale tiltak ble det etablert frivillige organisasjoner.  

Et grunnleggende skille mellom leksikonartikler og andre typer av historiefaglige tekster, er at de ikke er drevet fram av et eksplisitt spørsmål. La oss understreke ordet eksplisitt i denne sammenheng. For det er klart at leksikonartikler i likhet med forskningsbaserte artikler logisk sett starter med en mer eller mindre tydelig formulert problemstilling. En nysgjerrighet. Et vitebegjær: Når ble Einastranden samvirkelag stiftet? Hvem sto bak opprettelsen av Gjøvik tennisklubb? Men i motsetning til forskningsbaserte artikler eller oppgaver er slike overordnede spørsmålsstillinger fraværende i den ferdige eller endelige leksikonartikkelen. Eller sagt på en annen måte: I leksikonartikler dyrker vi en konstaterende form eller retorikk.  

Tittel på artikkelen – navnet på foreningen eller organisasjonen

I regelen er navnet på foreningen også tittelen på artikkelen. Derfor er det viktig å være nøyaktig. Etter tittelen på artikkelen er det mest mønstergyldig å nevne når foreningen ble stiftet. Vær nøyaktig. Prøv å finne datoen for når det skjedde. Hvis vi skriver om en nedlagt forening eller en gammel forening, for eksempel stiftet under den store assosiasjonsbølgen på 1800-tallet, kan det noen ganger være problematisk å finne den nøyaktige datoen. Andre ganger kan datoen være presist oppgitt i litteraturen, i en årboksartikkel eller ei bygdebok, men det kan mangle referanse til en førstehåndskilde, det vil si en øyenvitenskildring. Kanskje finnes det heller ikke førstehåndskilder eller for den saks skyld annenhåndskilder. Vi står tilbake med sekundærkilder i form av litteratur. I historiefaget ønsker vi oss primærkilder. Men – som Knut Kjeldstadli har sagt – kravet om primærkilder er ikke absolutt. Å drive forskning innebærer å tenke praktisk, og det nøyaktige tidspunktet for når en forening ble stiftet, er under alle omstendigheter mindre viktig.

 

Når vi har fått på plass elementære opplysninger som tid og sted for stiftelsen av en forening og informasjoner om hvem eller hvilken gruppe eller miljø som tok initiativet til dannelsen, er det ofte foreningens vedtekter eller lover som har lett for å tiltrekke seg oppmerksomheten vår. Gjennom vedtektene, lovene eller statuttene (som det ofte ble kalt tidligere) får vi tilsynelatende mye informasjon om foreningens formål, styre, valgprosesser, medlemmer og aktiviteter.  To forhold gjør likevel at vi skal være forsiktige med å legge for stor vekt på vedtektene som kilde til foreningens historie. For det ene er vedtektene normative kilder. De angir bare hvordan foreningens virksomhet bør være, nærmest som et program for framtida. For det andre er vedtektene ofte ganske uoriginale, i den forstand at lokale foreninger overtok mønstervedtekter som var utarbeidet på sentralt hold. Med andre ord: Vedtektene inneholder ofte lite lokalhistorisk informasjon. På dette punktet skjedde det en viktig endring i løpet av 1800-tallet, forteller Hans Try. Tidlig i århundret var det stor variasjon i utformingen av statuttene, og de var ofte kompliserte eller innfløkte. Seinere ble statuttene mer standardiserte og betydelig enklere. Med andre kan vi si at vedtektene kan ha større lokalhistorisk relevans i den tidlige kontra den seinere fasen, og hvis vi går inn i det 20. århundre, er ofte vedtektene til lokale foreninger som er deler av landssammenslutninger helt standardiserte.  

Disse innvendingene mot vedtektene som kilder betyr sjølsagt ikke at vi skal overse dem. Vi skal bare være metodisk bevisste på hvordan vi bruker dem. Først og fremst er vedtektene et viktig heuristisk redskap, i den betydning at de hjelper oss til å komme på sporet av lokalhistorisk interessant informasjon. Ved å studere vedtektene kan vi få et overblikksbilde av foreningen, og gjennom dette bildet kan vi begynne å lete etter virkelig lokalhistorisk interessante informasjoner, det vil si informasjoner som beskriver hvordan lokalforeningen realiserte sine vedtekter. Kilder som meddeler hvordan foreningen har virkeliggjort sine vedtekter, betegnes i historisk metodelære som beretninger.  

Spenninger innad i foreningene mellom ulike grupper eller interesser kan ha vært en viktig del av en lokal forenings historie, men de er dessverre lite eksponert i foreningenes egen historieskriving, for eksempel i jubileumsbøker utkommet når en lokal forening har rundet år. Det er flere sjølsagte grunner til dette: Å snakke om konflikter er generelt vanskelig, og spesielt problematisk er det i forbindelse med et jubileum. Da er det enhet og helhet som står i fokus. Mange ganger oppfatter dessuten vi at årsakene til konflikter ligger på det personlige plan, og slike konflikter er vi generelt tilbakeholdne å skrive om – og sannsynligvis med god grunn. Men på den annen side kan det ofte være slik at det på bunnen av interne spenninger kan ligge viktige interesse- eller meningsforskjeller som på denne måten blir underslått eller underkommunisert. Selv det vi umiddelbart oppfatter som personlige konflikter, kan ved nærmere analyse vise seg å ha bakgrunn i klare interessemotsetninger, det vil si ulike oppfatninger av hvilke målsetninger er forening skal realisere eller hvilke midler den skal bruke for å nå målene. Til grunn for slike ulike interesser, kan det ligge forskjeller i sosial posisjon eller ulike holdninger, livssyn, politisk oppfatning og så videre. Følgelig kan en saklig analyse av interne spenninger fortelle oss mye om samfunnet utenfor foreningen, eller om relasjonene mellom forening og lokalsamfunn.  

==== Aktivitetene – arrangementene ====

Foreningens aktiviteter er det siste sjølsagte temaet vi skal behandle når vi skriver om en lokal forening. Denne aktivitetsdimensjonen kan i prinsippet ha to retninger. Den ene retter seg innover mot foreningens medlemmer. Mange foreninger retter nesten utelukkende sin virksomhet mot medlemmene. Slik er det for eksempel med mange hobbyforeninger. Men også for eksempel samvirkeorganisasjoner og fagforeninger, sjøl om disse ligger litt på siden av det feltet vi først og fremst retter fokus mot i denne gjennomgangen. Vi kan si at disse er typiske interesseorganisasjoner. Andre foreninger derimot retter i overveiende grad sine tjenester mot samfunnet utenfor, slik tilfellet er med humanitære og sosiale organisasjoner. Vi kan si at dette er typiske ideelle organisasjoner. De fleste organisasjoner ligger i en slags mellomstilling her. En del av virksomheten er primært dirigert mot å tjene medlemmenes interesser. Andre deler er rettet mot omgivelsene. Noen aktiviteter har også ambivalent karakter. Et idrettsstevne arrangeres både for medlemmenes skyld, men også for lokalbefolkningen som helhet, som er publikum på stevnet og kanskje betaler inngangspenger, som igjen virker styrkende på foreningen. Å reflektere over retningen på en konkret forenings virksomhet er kanskje ikke så viktig i seg sjøl, men det kan hjelpe oss til å sortere en forenings ulike typer av aktiviteter og å beskrive forholdet mellom foreningen og medlemmene på den ene siden og foreningen og samfunnet på den annen. Men det er viktig å være konkret i denne sammenheng, det vil si å beskrive de faktiske aktivitetene, hva foreningen gjorde, om gjøremålene endret seg over tid og hva som kan forklare endringene. Hvis vi for eksempel studerer en lokal forening av en stor humanitær organisasjon, kan det bli veldig interessant å se hvordan oppgavene foreningen har engasjert seg i, og tiltakene den har organisert, har endret seg gjennom 1900-tallet. En lokal forening av Nasjonalforeningen for folkehelsen, var på begynnelsen av 1900-tallet primært opptatt av tuberkuloseforebyggende tiltak, mens den på slutten samme hundreår kanskje var mest opptatt av å informere om og forebygge hjerte- og karsykdommer. Aktivitetene speiler samfunnet rundt, og i dette tilfellet reflekterer de klart å tydelig endringene i sykdomsspekteret i løpet av 1900-tallet. En foreningshistorie kan på denne måten bli et lokalt samfunnsspeil på utviklingen av befolkningens helse.  

To feller er viktige å unngå. Begge er eksempler på overfladisk faseinndeling. For det første har en del forfattere av jubileumsbøker eller foreningshistorier som har valgt å periodisere på bakgrunn av personer, gjerne ledere eller sterke personligheter som har vært med å forme eller styre foreningen. Noen ganger kan sjølsagt en slik inndeling gripe noe historisk essensielt, men ofte er det bedre å ta utgangspunkt i organisasjonen i seg sjøl og ikke i individene, verken ledere eller medlemmer. En forening er et eget historisk subjekt. En annen felle som det er lett å gå i når vi periodiserer, er å tenke i tiårsperioder – i det vi kan kalle dekahistorie – altså at vi periodiserer slik vi er vant til å dele inn i historiske tiårsperioder (1960-åra, 1970- åra, 1980-åra osv). Slike inndelinger basert på rein kronologi eller generelle historiske faseinndelinger, er også takknemlig å gripe til, men nærmest notorisk uheldige.  

Først etter at du har undersøkt sekundærlitteraturen og eventuelt annet materiale som finnes i det lokale biblioteket, er det fornuftig å begynne å tenke på de øvrige kildene. Kanskje har du gjennom bibliotekundersøkelsen etablert en liten liste over skriftlige kilder, som møteprotokoller fra foreningen, avisartikler om foreningen eller informasjoner om muntlige kilder. Muntlige kilder er ofte det beste neste skritt. Det kan være en god idé å ta kontakt med en av foreningens tillitsvalgte, for eksempel på bakgrunn av opplysninger fra nettsidene. Sjøl om mange tillitsvalgte er mer opptatt av den dagsaktuelle situasjonen i foreningen, så kan det i alle fall hende at de har informasjoner om andre personer som har lang fartstid i organisasjonen og kanskje vil fortelle. Prøv å skaffe deg i alle fall 2-3 gode informanter. Sett opp en kortfattet, temaorientert spørreliste – eller en intervjuguide – og gjennomfør intervjuer med dem.  

En god muntlig informant kan gi en rekke enkeltopplysninger som du ellers ville brukt lang tid på å finne sjøl, eller aldri hadde greid å finne. Men enda viktigere er det at en god informant kan hjelpe deg til å sette sammen de mange enkeltopplysningene du har skaffet fram til en fortellende framstilling, som både kan bidra til forståelse av foreningen og forklaringer på foreningens historie. Dessuten – og ikke minst viktig – kan informanter bidra til å gi en opplevelse av organisasjonens kultur eller indre liv, foreningens uskrevne koder og uformelle atferdsmønstre. Slike forhold er ikke alltid lett å formidle i et leksikalsk språk, men de er viktige å ha som bakgrunnsinformasjon når vi for eksempel skal prøve å forstå dynamikken mellom ledelse og grunnplan i organisasjonen, eller mellom foreningen og samfunnet utenfor.  

*Kirkhusmo, Anders: Kulturliv og organisasjonsmønster i lokalsamfunnet, i Fladby, Rolf og Winge, Harald: ''Lokalsamfunn under omstøping''. Den nyeste tids lokalhistorie, Norsk lokalhistorisk institutt 1977.

*Try, Hans: ''Assosiasjonsånd og foreningsvekst i Norge''. Forskningsoversyn og perspektiv, Akademisk forlag, Øvre Ervik 1985.

[[Kategori:Foreninger]]