Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

== Frivillige organisasjoner ==

*'''Første vekstfase: 1840-åra til ca. 1850.''' Et generelt kjennetegn ved den første ekspansjonsfasen var at foreningslivet i Norge ble mer differensiert. Det ble flere foreninger, men foreningene bredte seg samtidig til nye samfunnsområder. Et annet viktig trekk var at medlemsmassen ble breiere, og rekrutteringa var mindre elitepreget enn tidligere. Nye grupper engasjerte seg. Flere sosiale lag engasjerte seg. Enda et nytt moment historisk sett var at assosiasjonsfenomenet for alvor slo rot i bygdesamfunnet, mens det tidligere primært hadde vært i byene foreningene vokste fram. Hvis vi går mer konkret inn i fenomenet, ser vi at det var noen hovedtyper av assosiasjoner som dominerte i perioden. Innenfor det vi kan kalle kulturfeltet, var det særlig misjonsforeningene og avholds- eller måteholdsforeningene som fikk sitt gjennombrudd. På det økonomiske området peker Hans Try særlig på at sparebankene og sparebankforeningene gjennomlevde en etableringsfase i disse åra. Videre oppsto en rekke yrkessammenslutninger, som sjømanns- og håndverkerforeninger. Hvis vi retter fokus på det politiske området, er det særlig de mange arbeiderforeningene – som Marcus Thrane og hans kampfeller sto bak – som vokser fram i disse åra.

Assosiasjonsfenomenet hadde sitt kronologiske tyngdepunkt på 1800-tallet, i den forstand at det var da fenomenet var nytt, da hadde det sitt gjennombrudd, da ekspanderte organisasjonslivet for første gang, da bredte det seg ut til alle deler av landet, og de nye organisasjonsdannelsene berørte nesten alle sosiale lag og sektorer av samfunnslivet. Veksten fortsatte på 1900-tallet. Tre trekk kjennetegner utviklingen i tida fra slutten av 1800-tallet til slutten av mellomkrigstida. Det mest åpenbare er den kvantitative veksten. Det allerede eksisterende organisasjonslivet ekspanderte. Men det skjedde også nydannelser. En rekke landsomfattende organisasjoner, både innenfor kultursektoren og helse- og sosialsektoren, oppsto i åra fram mot slutten av mellomkrigstida. Flere av disse organisasjonene representerte landssammenslutninger for eksisterende lokallag eller regionale foreningsdannelser, som Noregs Ungdomslag og Noregs Mållag, for å ta to eksempler fra kultursektoren. Enda et viktig utviklingstrekk var opprettelsen av paraplyorganisasjoner, det vil si organisasjoner som omfattet flere aktører innenfor en større sektor av samfunnet. Både avholdsorganisasjonene, en rekke kristne organisasjoner, folkeopplysningsorganisasjonene og kvinneorganisasjonene dannet slike sammenslutninger.  

==== Tre viktige vekstflater ====

*'''Kultur- og idrettsforeninger.''' Innenfor kultursektoren skjedde en tilsvarende ekspansjon. Veksten kan både avleses kvantitativt, i den forstand at det oppsto flere organisasjoner på områder der de allerede gjorde seg gjeldende, og kvalitativt, i den betydning at organisasjonene vokste inn på nye felter av kulturlivet. Samtidig oppsto det en stor flora av foreninger i det vi kan kalle kulturlivets randsone, det vil si i overgangen mellom kulturliv og fritidsliv eller kulturorganisasjoner og rene hobby- eller fritidsorganisasjoner. Et annet viktig utviklingstrekk, som vi tidligere har sett paralleller til i andre sektorer, var at det oppsto en rekke landsforeninger eller fellesorganisasjoner som hadde til hensikt å samordne tiltak for en større eller mindre del av kulturlivets organisasjoner. Også når det gjelder kulturorganisasjonene virker det rimelig å tolke ekspansjonen som en respons på velferdsstatens utvikling. Gjennom organisering og foreningsdannelse ble det mulig å fremme interesser overfor lokale og sentrale myndigheter og skaffe bevilgninger til forskjellige typer av tiltak. I løpet av 1960- og 1970-åra foregikk det betydelige endringer i kulturpolitikken, som blant annet fikk uttrykk i det utvidede kulturbegrep. En vesentlig konsekvens av det utvidede kulturbegrep var at idretten ble en integrert del av kulturlivet. De offentlige myndighetene satset sterkt på idretten som helsepolitisk og kulturpolitisk faktor. Gjennom tippemidlene finansierte staten en kraftig utbygging av anleggsstrukturen, som ble en forutsetning for det som er blitt kalt ”idrettsrevolusjonen”. Uttrykket referer til den kraftige veksten i medlemskapet til foreninger og organisasjoner knyttet til Norges Idrettsforbund. I løpet av to tiår – fra 1965 til 1985 – økte antall medlemmer i forbundet fra ca 430 000 til 1,6 millioner. Idrettsorganisasjonenes formidable vekst og utvikling er kanskje det mest markante enkelttrekk ved utviklingen av organisasjonslivet etter annen verdenskrig.  

=== Leksikonartikkelens retorikk og form ===

Dette betyr ikke at alt skal framstilles entydig. Det kan være forskjellige oppfatninger om hvem som sto bak opprettelsen av en lokal forening. Da skal vi sjølsagt skrive det, men vi skal være forsiktige med å bruke en drøftende og diskuterende form av den typen vi anvender i en akademisk oppgavetekst eller en avhandling. I en leksikonartikkel er det snarere den redegjørende formen vi bør bruke. En redegjørende form er kjennetegnet av saklige og nøkterne utsagn. Å redegjøre er å beskrive eller forklare noe om et saksforhold med ikke-normative utsagn. Å drøfte er i motsetning til dette å diskutere med seg selv ved hjelp av argumenter som støtter eller svekker en påstand – det vil si en tese – eller belyser og besvarer et spørsmål – altså en problemstilling.  

La oss kort oppsummere: En leksikonartikkel er kjennetegnet av at den rendyrker en konstaterende og redegjørende form, og artikkelen er ikke styrt av en eksplisitt problemstilling. Vi slo videre fast at sjøl om leksikonartikkelen mangler en uttrykkelig problemstilling, så ligger det alltid en implisitt eller uuttalt problemstilling til grunn for en encyklopedisk framstilling av et emne. Et første ledd i arbeidet med å disponere en artikkel om en frivillig organisasjon i et lokalsamfunn kan være å tydeliggjøre denne problemstillingen for oss sjøl. Vi kan starte nokså generelt: Hva vet vi om organisasjonen NN? Eller litt mer presist: Hvilke kunnskaper har vi om NN, basert på litteratur, skriftlige og muntlige kilder? Sjøl om vi starter så vidt, er det viktig å understreke at artikkelen ikke skal ende opp som noe i retning av ”Alt om NN”. En leksikonartikkel bør tvert imot nøye seg med å si noe vesentlig om et emne, samme hvor stort eller lite emnet er. Her ligger enda en skrivenorm vi skal merke oss: En god leksikonartikkel er karakterisert av at den sier noe vesentlig og bare noe vesentlig om et emne. Tor Egil Førland har påpekt at drøftende oppgaver på universitets- og høgskolenivå bør renskes for prat, poesi og preken. Dette rådet gjelder i minst like stor grad for leksikonartikler. Med andre ord: Økonomiser med ordene i artikkelen. Skriv essensielt. Unngå blomstrende eller poetisk kraftfulle formuleringer. Vær saklig, balansert og upartisk. Ikke moraliser.

=== De viktige, men implisitte spørsmålene ===

Disse innvendingene mot vedtektene som kilder betyr sjølsagt ikke at vi skal overse dem. Vi skal bare være metodisk bevisste på hvordan vi bruker dem. Først og fremst er vedtektene et viktig heuristisk redskap, i den betydning at de hjelper oss til å komme på sporet av lokalhistorisk interessant informasjon. Ved å studere vedtektene kan vi få et overblikksbilde av foreningen, og gjennom dette bildet kan vi begynne å lete etter virkelig lokalhistorisk interessante informasjoner, det vil si informasjoner som beskriver hvordan lokalforeningen realiserte sine vedtekter. Kilder som meddeler hvordan foreningen har virkeliggjort sine vedtekter, betegnes i historisk metodelære som beretninger.

==== Formålet – hva var meningen med foreningen? ====

En god muntlig informant kan gi en rekke enkeltopplysninger som du ellers ville brukt lang tid på å finne sjøl, eller aldri hadde greid å finne. Men enda viktigere er det at en god informant kan hjelpe deg til å sette sammen de mange enkeltopplysningene du har skaffet fram til en fortellende framstilling, som både kan bidra til forståelse av foreningen og forklaringer på foreningens historie. Dessuten – og ikke minst viktig – kan informanter bidra til å gi en opplevelse av organisasjonens kultur eller indre liv, foreningens uskrevne koder og uformelle atferdsmønstre. Slike forhold er ikke alltid lett å formidle i et leksikalsk språk, men de er viktige å ha som bakgrunnsinformasjon når vi for eksempel skal prøve å forstå dynamikken mellom ledelse og grunnplan i organisasjonen, eller mellom foreningen og samfunnet utenfor.

==== Skriftlige kilder ====

Først når alle disse mulighetene er brukt opp – sekundærlitteraturen, bibliotekets øvrige ressurser, nettsider, muntlige informanter – først da er det fornuftig å gå løs på skriftlige kilder, av typen møteprotokoller og dokumenter som hører hjemme i foreningens arkiv. La oss understreke at dette gjelder ut fra den ideelle regelen. Og det gjelder sjølsagt nyere foreningshistorie. Unntakene er i praksis mange, og alle som har skrevet foreningshistorie, vet at veien fram nesten aldri er så regelbundet og rettlinjet som dette. Men uansett er det fornuftig å vente med å gå inn i de skriftlige primærkildene, hvis vi er så heldige å ha slike. Det er noen enkle grunner til dette. Den ene grunnen er at mange slike kilder ofte gir et nokså opphakket og usammenhengende inntrykk for den som ikke er veldig fortrolig med bruken av dem: En protokoll fra et møte kan være nokså kortfattet. Mye er innforstått. Et brev framstår isolert. Et regnskap likeså. Det er den tematiske eller kronologiske fortellingen vi skaper inne i oss, i vår egen fantasi, som kan skape sammenheng mellom disse tilsynelatende spredte og isolerte kildedataene, og denne fortellingen næres best av andre fortellinger, fra for eksempel sekundærlitteraturen, og kanskje aller best av muntlige informanter. Det betyr ikke at vi ukritisk skal gjengi eller gjenfortelle andres ord og uttrykk, men det betyr at veien til egen refleksjon og kritisk tilnærming går gjennom andres forsøk på å forstå og forklare en utvikling gjennom å lage en fortelling.

*Seip, Jens Arup: ''Utsikt over Norges historie'', bind 2. Tidsrommet ca 1850-1884, Gyldendal Norsk Forlag 1981.

*Try, Hans: ''To kulturer - en stat'', Norges historie, bind 11, Cappelen 1979.

*[http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2009012204093#&struct=DIV164 Østerberg, Dag: ''Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse'', Cappelen 1977 (lenke til 1997-utgaven).]

[[Kategori:Metode]]