Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

Som vi ser, innbefatter ikke inndelingen politiske partier eller økonomiske organisasjoner av typen næringsorganisasjoner, fagorganisasjoner og yrkesorganisasjoner. I denne artikkelen kommer vi også i begrenset grad til å behandle typiske interesseorganisasjoner av dette slaget. Framstillinga vil i stor grad avgrense seg til det som blir kalt allmennyttige og ikke-økonomiske foreninger eller organisasjoner.

== Organisasjonshistorie som historien om frivillige organisasjoner ==

Sosiologisk sett er primærgrupper, som familien, relativt lukket og kjennetegnet av vertikale eller paternalistiske bånd mellom samfunnets medlemmer. De frivillige assosiasjonene derimot representerte typiske sekundærgrupper, basert som de var på horisontale bånd og rekruttert som de var blant folk fra ulike primærgrupper og forskjellige sosiale lag. Den horisontale, sosiale åpenheten bidro også til at de frivillige organisasjonene utviklet seg til breie og landsdekkende folkebevegelser, som avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen og arbeiderbevegelsen.

=== 1800-tallet: Tre vekstfaser ===

La oss kort oppsummere: En leksikonartikkel er kjennetegnet av at den rendyrker en konstaterende og redegjørende form, og artikkelen er ikke styrt av en eksplisitt problemstilling. Vi slo videre fast at sjøl om leksikonartikkelen mangler en uttrykkelig problemstilling, så ligger det alltid en implisitt eller uuttalt problemstilling til grunn for en encyklopedisk framstilling av et emne. Et første ledd i arbeidet med å disponere en artikkel om en frivillig organisasjon i et lokalsamfunn kan være å tydeliggjøre denne problemstillingen for oss sjøl. Vi kan starte nokså generelt: Hva vet vi om organisasjonen NN? Eller litt mer presist: Hvilke kunnskaper har vi om NN, basert på litteratur, skriftlige og muntlige kilder? Sjøl om vi starter så vidt, er det viktig å understreke at artikkelen ikke skal ende opp som noe i retning av ”Alt om NN”. En leksikonartikkel bør tvert imot nøye seg med å si noe vesentlig om et emne, samme hvor stort eller lite emnet er. Her ligger enda en skrivenorm vi skal merke oss: En god leksikonartikkel er karakterisert av at den sier noe vesentlig og bare noe vesentlig om et emne. Tor Egil Førland har påpekt at drøftende oppgaver på universitets- og høgskolenivå bør renskes for prat, poesi og preken. Dette rådet gjelder i minst like stor grad for leksikonartikler. Med andre ord: Økonomiser med ordene i artikkelen. Skriv essensielt. Unngå blomstrende eller poetisk kraftfulle formuleringer. Vær saklig, balansert og upartisk. Ikke moraliser.

=== De viktige, men implisitte spørsmålene ===

To feller er viktige å unngå. Begge er eksempler på overfladisk faseinndeling. For det første har en del forfattere av jubileumsbøker eller foreningshistorier som har valgt å periodisere på bakgrunn av personer, gjerne ledere eller sterke personligheter som har vært med å forme eller styre foreningen. Noen ganger kan sjølsagt en slik inndeling gripe noe historisk essensielt, men ofte er det bedre å ta utgangspunkt i organisasjonen i seg sjøl og ikke i individene, verken ledere eller medlemmer. En forening er et eget historisk subjekt. En annen felle som det er lett å gå i når vi periodiserer, er å tenke i tiårsperioder – i det vi kan kalle dekahistorie – altså at vi periodiserer slik vi er vant til å dele inn i historiske tiårsperioder (1960-åra, 1970- åra, 1980-åra osv). Slike inndelinger basert på rein kronologi eller generelle historiske faseinndelinger, er også takknemlig å gripe til, men nærmest notorisk uheldige.  

I stedet for en kronologisk-periodisert framstilling kan det fungere langt bedre å disponere stoffet tematisk. Oftest er dette også enklere, og hvis vi har å gjøre med en forening som bare har hatt en kort levetid – kanskje bare noen tiår – kan det også virke som reint anstaltmakeri å forsøke å lage en fasedelt framstilling. Vi kan for eksempel tenke oss følgende skjema, i samsvar med spørsmålene vi stilte ovenfor:

Det lønner seg som regel å begynne med sekundærlitteraturen: Hvis det allerede er skrevet en foreningshistorie – stor eller liten, god eller dårlig – så lønner det seg å starte med å vurdere hvor brukbar den er som en begynnelse på en leksikonpreget artikkel. Ta utgangspunkt i en logisk rekke med spørsmål, omtrent slik vi har gjort ovenfor, og se om framstillinga kan gi svar på noen av problemstillingene. Noen jubileumsframstillinger har også en oversikt over kildegrunnlaget. Det kan være av stor nytte når du går videre i undersøkelsene. Men ikke gå for tidlig fra biblioteket. De fleste folkebibliotek har lokalsamlinger. Mange lokalsamlinger inneholder utklippsarkiver, og i en god del av dem finnes det utklipp av avisartikler eller annet materiale om lokale foreninger eller organisasjoner. Hvis det er en fortsatt eksisterende forening, vil det også ofte lønne seg å gjøre et nettsøk. Sjøl små foreninger eller organisasjoner har nettsteder. På svært mange av disse finnes det grunnleggende informasjon av typen, historikk, lover og vedtekter, styresammensetning og medlemstall.