Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

Norske historikere har primært interessert seg for organisasjonsfenomenet i gjennombruddstida på 1800-tallet og særlig i relasjon til studiet av hamskiftet, som er den overgripende betegnelsen på de store, komplekse og sammenvevde prosessene som omdannet det norske bondesamfunnet i perioden fra midten av 1800-tallet. Disse prosessene var både av økonomisk, sosial og kulturell karakter, og med en formulering av Tore Pryser kan vi si at resultat ble at bygdebefolkningen mistet sin uavhengighet og tilknytning til garden, nabolaget og bygda, og i stedet ble trukket inn i en avhengighet av storsamfunnet. Vi kan følgelig si at det er framveksten av organisasjonssamfunnet og organisasjonenes rolle i moderniseringsprosessen norske historikere særlig har konsentrert seg om. Sverre Steen er den sentrale historiker når det gjelder å forklare assosiasjonsfenomenet på 1800-tallet. Steens forklaring på framveksten av assosiasjonsfenomenet inneholder to fundamentale teorier, som seinere forskning har betegnet som ”tomromsteorien” og ”instrumentteorien”.  

Steens teorier har hatt en enorm innflytelse, på tross av han bare i mindre grad har underbygget dem med empiriske undersøkelser: ”Sjeldan eller aldri har eitt perspektiv fått dominera slik”, skriver statsviterne Per Selle og Gunnar Onarheim. Seinere forskning har bygd videre på Steen. Det gjelder for eksempel Jens Arup Seip, som i likhet med Steen framhever liberalismen, den passive stat og individualismen som forklaringsfaktorer. Historikeren Anders Kirkhusmo har imidlertid framført noen viktige innvendinger mot tomromsteorien med utgangspunkt i lokalsamfunnet. Organisasjonene fylte ikke noe tomrom etter en stat som ble mer passiv i bygdesamfunnet, argumenterer Kirkhusmo, for i bygdesamfunnet hadde aldri staten vært spesielt aktiv på de områdene der organisasjonene markerte seg. Hans Try har fulgt opp Kirkhusmos kritikk og har påpekt hvor vanskelig det er å falsifisere Steens teori, som har utgangspunkt i ideologier og statstenkning, men som appellerer nettopp til lokalnivået for å etterprøves.  

Som nevnt ovenfor, har historikere i overraskende liten grad interessert seg for hva som skjedde med de frivillige organisasjonene som samfunnsfenomen i det 20. århundre. Samtidig finnes det en stor litteratur om individuelle organisasjoner, både nasjonalt og lokalt. Den lokale litteraturen – som interesserer oss spesielt i denne sammenheng – er ofte skrevet av personer som selv har deltatt i organisasjonene og bærer ofte preg av dette. Den er også av meget varierende karakter. Og de historiefaglige perspektivene er stort sett fraværende. Det kan være flere årsaker til at historikere ikke har videreført studiene av 1800-tallets organisasjonsliv inn i 1900-tallet. En årsak kan ligge i forlengelsen av Sverre Steens tomromsteori. Mange har som Steen oppfattet organisasjonene som et uttrykk for statlig passivitet innenfor en begrenset historisk periode. Når denne passiviteten opphørte, det vil si når staten ekspanderte kraftig etter krigen, så tenkte mange at organisasjonene som fenomen ville få sterkt redusert samfunnsbetydning, som følge av en mye mer aktiv stat. Onarheim og Selle påpeker imidlertid at: ”Aukande medvit om velferdstaten sine grenser har ført til ei gjenreising av trua på marknaden, familien og dei frivillige organisasjonane si rolle som alternative kjelder til sosial tryggleik og velferdsproduksjon.” Denne endringen har også medført en økende oppmerksomhet om de frivillige organisasjonenes nære historie.