Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

Den generelle opplevelsen av at organisasjonslivet hadde bidratt positivt i motstandskampen, gjorde at organisasjonene ble løftet fram som viktige faktorer i samfunnsbyggingen i etterkrigsåra. Utbyggingen av korporative samarbeidsorganer mellom statlige myndigheter og organisasjoner innen en rekke samfunnsområdet trakk i samme retning. Med få – men markante unntak – gjennomlevde nesten alle deler av organisasjonsspekteret vekst i etterkrigsåra. De to viktigste unntakene var nettopp avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen. Frafallet fra avholdsbevegelsen fortsatte etter krigen. Samlet sett ble medlemstallet i avholdsbevegelsen halvert i perioden fra 1945 til slutten av 1980-tallet. Medlemstallet i lekmannsbevegelsen kulminerte i samme periode. Men selv om antall medlemmer sank, økte bevegelsens økonomiske ressurser fram til 1980-åra, noe som skapte rom for en betydelig innsats både innenfor skolesektoren på hjemmebane og på misjonsfronten ute. Et viktig trekk i etterkrigstidas historie et framveksten av velferdsstaten. På mange samfunnsområder - men særlig innenfor helse- og sosialfeltet - ble velferdsstaten oppfattet som en overlegen historisk erstatning for frivillige organisasjoner. Både politiske aktører, offentlig forvaltning og en rekke profesjoner betraktet de frivillige organisasjonene som representanter for en amatørstyrt veldedighetstradisjon, som det var maktpåliggende å erstatte med offentlige, profesjonsstyrte ordninger. Denne oppfatningen var dominerende i det som kalles velferdsstatens klassiske fase, som varte til omkring 1970. Den internasjonale økonomiske krisa på begynnelsen av 1970-tallet gjorde at denne tenkninga og politikken som sprang ut av den, ble gjenstand for dyptgående kritikk.