Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

==== Konfliktene – underkommunisert lokalhistorie? ====

   

Foreningens aktiviteter er det siste sjølsagte temaet vi skal behandle når vi skriver om en lokal forening. Denne aktivitetsdimensjonen kan i prinsippet ha to retninger. Den ene retter seg innover mot foreningens medlemmer. Mange foreninger retter nesten utelukkende sin virksomhet mot medlemmene. Slik er det for eksempel med mange hobbyforeninger. Men også for eksempel samvirkeorganisasjoner og fagforeninger, sjøl om disse ligger litt på siden av det feltet vi først og fremst retter fokus mot i denne gjennomgangen. Vi kan si at disse er typiske interesseorganisasjoner. Andre foreninger derimot retter i overveiende grad sine tjenester mot samfunnet utenfor, slik tilfellet er med humanitære og sosiale organisasjoner. Vi kan si at dette er typiske ideelle organisasjoner. De fleste organisasjoner ligger i en slags mellomstilling her. En del av virksomheten er primært dirigert mot å tjene medlemmenes interesser. Andre deler er rettet mot omgivelsene. Noen aktiviteter har også ambivalent karakter. Et idrettsstevne arrangeres både for medlemmenes skyld, men også for lokalbefolkningen som helhet, som er publikum på stevnet og kanskje betaler inngangspenger, som igjen virker styrkende på foreningen. Å reflektere over retningen på en konkret forenings virksomhet er kanskje ikke så viktig i seg sjøl, men det kan hjelpe oss til å sortere en forenings ulike typer av aktiviteter og å beskrive forholdet mellom foreningen og medlemmene på den ene siden og foreningen og samfunnet på den annen. Men det er viktig å være konkret i denne sammenheng, det vil si å beskrive de faktiske aktivitetene, hva foreningen gjorde, om gjøremålene endret seg over tid og hva som kan forklare endringene. Hvis vi for eksempel studerer en lokal forening av en stor humanitær organisasjon, kan det bli veldig interessant å se hvordan oppgavene foreningen har engasjert seg i, og tiltakene den har organisert, har endret seg gjennom 1900-tallet. En lokal forening av Nasjonalforeningen for folkehelsen, var på begynnelsen av 1900-tallet primært opptatt av tuberkuloseforebyggende tiltak, mens den på slutten samme hundreår kanskje var mest opptatt av å informere om og forebygge hjerte- og karsykdommer. Aktivitetene speiler samfunnet rundt, og i dette tilfellet reflekterer de klart å tydelig endringene i sykdomsspekteret i løpet av 1900-tallet. En foreningshistorie kan på denne måten bli et lokalt samfunnsspeil på utviklingen av befolkningens helse.

=== Kronologisk eller tematisk framstilling? ===

Å periodisere vil si å dele inn en historisk utvikling i faser. Når vi foretar en periodisering av en organisasjons historie, påstår vi at et bestemt tidsrom var så forskjellig fra tida før og tida etter at det utgjør en avgrenset enhet, for å vri på en formulering av Knut Kjeldstadli. Periodiseringer har delvis et pedagogisk formål: Det blir rett og slett lettere å lese en kronologisk framstilling som deler opp en utvikling i perioder. Men hovedformålet må sjølsagt være historiefaglig, at vi mener å kunne fastslå at det skjedde så viktige endringer i en bestemt fase, at det lar seg argumentere for at en ny periode ble innledet. Argumentene kan være at foreningen endret sitt formål, sine vedtekter eller sine aktiviteter på en måte som fikk betydning på lengre sikt. Men vi skal være litt tilbakeholdne med periodiseringer. Periodiseringer har konsekvenser for artikkelens form og disposisjon. Når vi legger vekt på periodene i en forenings utvikling, binder vi oss gjerne til en kronologisk framstilling av en organisasjons historie. Fordelene med kronologiske framstillinger er at den gir muligheter for å fortelle om foreningens liv og virke i sammenheng. Slike framstillinger kan imidlertid ha lett for å bli repetitive og dermed kjedelige. Vi må gjenta oss selv fra periode til periode med opplysninger om styre, medlemmer og medlemsutvikling, aktiviteter, tiltak osv. Følgelig stilles det krav til variasjon i språk og framstillingsform. Hvis vi velger en periodisert framstillingsform, skal vi også tenke nøye over om argumentene for periodiseringen er tilstrekkelig gode.  

I stedet for en kronologisk-periodisert framstilling kan det fungere langt bedre å disponere stoffet tematisk. Oftest er dette også enklere, og hvis vi har å gjøre med en forening som bare har hatt en kort levetid – kanskje bare noen tiår – kan det også virke som reint anstaltmakeri å forsøke å lage en fasedelt framstilling. Vi kan for eksempel tenke oss følgende skjema, i samsvar med spørsmålene vi stilte ovenfor: