Forenings- eller organisasjonshistorie i lokalhistoria: Forskjell mellom sideversjoner

En god muntlig informant kan gi en rekke enkeltopplysninger som du ellers ville brukt lang tid på å finne sjøl, eller aldri hadde greid å finne. Men enda viktigere er det at en god informant kan hjelpe deg til å sette sammen de mange enkeltopplysningene du har skaffet fram til en fortellende framstilling, som både kan bidra til forståelse av foreningen og forklaringer på foreningens historie. Dessuten – og ikke minst viktig – kan informanter bidra til å gi en opplevelse av organisasjonens kultur eller indre liv, foreningens uskrevne koder og uformelle atferdsmønstre. Slike forhold er ikke alltid lett å formidle i et leksikalsk språk, men de er viktige å ha som bakgrunnsinformasjon når vi for eksempel skal prøve å forstå dynamikken mellom ledelse og grunnplan i organisasjonen, eller mellom foreningen og samfunnet utenfor.

==== Skriftlige kilder ====

Først når alle disse mulighetene er brukt opp – sekundærlitteraturen, bibliotekets øvrige ressurser, nettsider, muntlige informanter – først da er det fornuftig å gå løs på skriftlige kilder, av typen møteprotokoller og dokumenter som hører hjemme i foreningens arkiv. La oss understreke at dette gjelder ut fra den ideelle regelen. Og det gjelder sjølsagt nyere foreningshistorie. Unntakene er i praksis mange, og alle som har skrevet foreningshistorie, vet at veien fram nesten aldri er så regelbundet og rettlinjet som dette. Men uansett er det fornuftig å vente med å gå inn i de skriftlige primærkildene, hvis vi er så heldige å ha slike. Det er noen enkle grunner til dette. Den ene grunnen er at mange slike kilder ofte gir et nokså opphakket og usammenhengende inntrykk for den som ikke er veldig fortrolig med bruken av dem: En protokoll fra et møte kan være nokså kortfattet. Mye er innforstått. Et brev framstår isolert. Et regnskap likeså. Det er den tematiske eller kronologiske fortellingen vi skaper inne i oss, i vår egen fantasi, som kan skape sammenheng mellom disse tilsynelatende spredte og isolerte kildedataene, og denne fortellingen næres best av andre fortellinger, fra for eksempel sekundærlitteraturen, og kanskje aller best av muntlige informanter. Det betyr ikke at vi ukritisk skal gjengi eller gjenfortelle andres ord og uttrykk, men det betyr at veien til egen refleksjon og kritisk tilnærming går gjennom andres forsøk på å forstå og forklare en utvikling gjennom å lage en fortelling.