Fredrikstad festning: Forskjell mellom sideversjoner

Fredrikstad festning omfatter først og fremst hovedfestningen, selve «festningsbyen», det opprinnelige Fredrikstad som nå er bedre kjent som [[Gamlebyen i Fredrikstad|Gamlebyen]]. Den er oppført etter det såkalte gammelnederlandske besfestningssystemet, med lave jordvoller og en bred vanngrav eller [[vollgrav]]. Det var godt tilpasset et flatt terreng slik som her ved utløpet av elva [[Glomma]]. Hovedfestningen består av tre [[bastion|helbastioner]] og to halvbastioner mot elven og en bred vollgrav. Hovedvollen rundt byen ble hovedsakelig oppført i årene 1663-1666, under ledelse av generalkvartermester [[Willem Coucheron]], mens den ledende arkitekten bak de fremskutte fortene var generalmajor [[Johan Caspar de Cicignon]].

{{Fredrikstad festning.jpg}}

Utover 1670- og 1680-årene ble det i tillegg til hovedfestningen oppført fem såkalte fremskutte verk som ytterligere skulle forsterke festningen: fortene [[Isegran fort|Isegran]], [[Kongsten fort|Kongsten]], [[Cicignon fort|Cicignon]], [[Akerøy fort|Akerøy]]. På slutten av 1700-tallet ble også [[Huth fort|Huth]] ved utløpet av Vesterelva oppført.  

Store utvidelser av festningen ble planlagt på begynnelsen av 1700-tallet. Det ble vedtatt å anlegge en ny hovedvoll som skulle innlemme [[Kongsten fort]] i hovedfestningen. Byggingen av et par [[bastion]]er og et [[ravelin]] nord for [[Vollgrav|vollgraven]] ble påbegynt, men arbeidet ble stoppet etter et par sesonger. Det var ikke penger til dette store prosjektet. Det ble derfor kun gjort mindre utbedringer av de allerede eksisterende befestningene i 1730- og 1740-årene. I 1780-årene ble fortet Huth oppført for å beskytte Vesterelvas utløp, og i forbindelse med [[napoleonskrigene]] ble et par mindre kanonbatterier oppført, [[Fastings batteri]] på Kråkerøy og [[Slevik batteri]] i [[Onsøy]].