Handelskompanier
De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var farefulle, men ikke minst dyre. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var lang. Det tok
ofte flere år før skipene, hvis det returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.
For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger til å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært en stor investor, ofte staten som stod bak, solgte man andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler fikk, når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake, tilsvarende andel av overskuddet. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.
Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i det Nederlandske Øst-Indiske handelskompaniet (Vereenigde Oost-Indische Compagnie- VOC). Etter hvert som handelskompani ble etablert også i andre land, ble de organisert på samme måten. Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å realiseres. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap, og stedene der andelene blir handlet for som børs.