Hans Egede
Mal:Thumb høyre Hans Poulsen Egede, født 31. januar 1686 i Harstad, død 5. november 1758 på Falster i Danmark, går gjerne under hedersbetegnelsen Grønlands apostel. Han var sønn av Kirsten Jensdatter Hind og sorenskriver Poul Hansen Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet til Harstad-gården. Egede fikk sin første opplæring hjemme av sin onkel Peder Hind, kapellan på Sandsøy i Trondenes sogn. Senere kom han til presten Niels Schielderup i Hamarøy, som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han ved Universitetet i København i 1705.
Hans første stilling var som residerende kapellan i Torsken på Senja. Senere overtok kallet i Vågan i Lofoten i 1708 og ble der til 1718. Han forteller selv at tanken om å reise som misjonær til Grønland første gang slo ned i ham etter han var kommet til Vågan. Han visste at før svartedauen var der 280 norrøne gårder på Grønland og 16 kirker. Hvorfor ikke reise som misjonær til den gamle norske kolonien på Grønland?
Men det tok ikke lang tid før problemene tårnet seg opp for den nye Vågan-presten. Han nektet han å gifte seg enken etter sin forgjenger, slik sedvanen var. Og han kom på kant med sin overordnede, sognepresten i Lødingen.
Ettersom biskopen hadde rett til deler av inntektene av sognekallet, ble dette kompensert ved at den lokale sognepresten hadde rettigheter til visse inntekter fra kirkene som hans kapellaner betjente. Det medførte at presten i Vågan mistet deler sin lønn og gjorde at kallet i Vågan var lite ettertraktet blant prestene. Dette kan nok ha vært grunnen til at han ønsket å komme bort fra Vågan.
Da en bergensreder sendte et skip til Grønlandsstredet i 1708, ble det kjent for Egede, og han skrev året etter til sin svoger Jens Rasch i Bergen og ba om opplysninger om Grønland. De opplysningene han fikk, tegnet et mørkt bilde av forholdene på Grønland – der bodde bare ville folk, skrev svogeren, uten opplysning og kultur. Dette inspirerte Egedes: det var til dette folket han ville og hjelpe til rett tro og til å bli tilbakeført til den kultur som de hadde tapt.
Egedes kone, Gjertrud, ble ikke særlig begeistret for planene om en Grønlandsferd da hun ad omveier fikk greie på dem, og han måtte i første omgang gi opp planene. Men Egedes vilje var ikke lett å bøye, og allerede året etter arbeidet han videre med planene.
Etter hvert ga også Gjertrud opp sin motstand. Det hang sannsynligvis sammen med ekteparets vanskelige økonomi. Alt tyder på at familiens opphold i Vågan ble stadig forverret og at de ofte må ha lidt regelrett nød. Dette resulterte i at de reiste til Bergen i 1718 for å realisere sine planer.
Da Egede i 1719 endelig fikk foretrede for kongen for å legge frem sine planer, ble denne meget interessert. Økonomien ble ordnet ved at det Bergenske Handelskompani skulle utruste fangstbåter som tok med seg last hjem fra Grønland. Egede ønsket også å få med seg noen nordmenn som var villig til å slå seg ned på Grønland slik at den gamle norske kulturen der kunne fornyes. Helst ville Egede ha med seg nordlendinger, for han mente de var mest vant til et hardt og slitsomt liv på land og hav. Et konkret resultat av besøket i København, var at Egede ved Misjonskollegiets hjelp ble utnevnt til kongelig embetsmann, noe som styrket hans status og ga ham en myndighetsbevissthet som kongens og den statlige kirkens representant overfor grønlenderne.
Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær», på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lenger, og han begynte i stedet å misjonere blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.
I 1741 ble Hans Egede utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.
Kilder
• Hans Poulsen Egede i Dansk biografisk Lexikon, 1890
• Hans Poulsen Egede i Salmonsens konversationsleksikon, 1917
• Hans Egede i Encyclopædia Britannica, 11th ed., 1911