Harald Sæverud: Forskjell mellom sideversjoner

I 1905 bygget familien hus på Fjøsanger. Haralds fars foretak gikk konkurs (han var medeier i smørfabrikk og dampskipsselskap), og ble i kjølvannet av dette funnet skyldig i skatteunndragelse og økonomisk mislighold sammen med sine kompanjonger, med to måneders fengselsstraff som resultat. Familien mistet det meste som resultat av dette, inklusiv huset på Fjøsanger.  

Haralds storesøster Hildur lærte ham å spille klaver etter noter, og han komponerte om nettene. Sæverud viste ikke like stor interesse for skolearbeidet som for musikken, så han gjennomførte ikke 2. gymnasklasse ved [[Bergen katedralskole|Bergen Katedralskole]]. Derimot fikk Sæverud plass ved [[Musikakademiet i Bergen|Musikkakademiet]] i [[Vestre Torvgate]]. Der studerte han klaver og harmonilære under [[Borghild Holmsen]] i årene 1915-1918.  

Etter studieoppholdet vendte han tilbake til Bergen og her produserte han svært lite da han ikke helt hadde funnet sin musikalske retning. Han måtte finne andre måter å livnære seg på, og jobbet som musikkanmelder i [[Bergens Tidende]].

I 1925 dro han til Paris for å studere videre og ble i tillegg svært opptatt av kunst. Han tok kurs i akttegning og var opptatt av å kunne oppleve alt av hva Paris hadde å by på av kulturelle begivenheter: konserter, opera- og musébesøk.

Tilbake i Bergen giftet Sæverud seg med Marie Hvoslef Isdahl i mai 1934. Marie var født og oppvokst i Brooklyn, [[New York]], men familien hadde tilbragt ferier i Bergen under hennes oppvekst. Etter endt skolegang hadde hun flyttet til Bergen og giftet seg med forretningsmannen Johan Christian Isdahl, men etter å ha møtt Sæverud skilte hun seg med ektemannen og giftet seg med ham.

De fikk sønnene Sveinung, [[Tormod Sæverud (1938-)|Tormod (1938-)]] og [[Ketil Hvoslef (1939-)|Ketil (1939-)]], hvorav de to sønnene Tormod og Ketil ble komponister.  

Naturen rundt Siljustøl ble Sæveruds viktigste inspirasjonskilde og på sine daglige vandringer her fikk han inspirasjon til flere av sine komposisjoner.

Sæverud mottok Statens kunstnerlønn i 1953 og kunne fokusere fullt på komposisjonene sine.

I 1984 undertegnet Sæverud sitt testamente der det stod at Siljustøl skulle omdannes til en stiftelse etter hans død, stiftelsen "Marie Hvoslef og Harald Sæveruds Stiftelse til fremme av norsk musikk og billedkunst."