Hekt og tau: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
(sitte i motbakke > sitte i unnabakke) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
* Visted, Kristoffer og Stigum, Hilmar. Vår gamle bondekultur I. Oslo, Cappelen 1971. | * Visted, Kristoffer og Stigum, Hilmar. Vår gamle bondekultur I. Oslo, Cappelen 1971. | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Landbruksutstyr]] | ||
[[Kategori:Slåttonn]] | [[Kategori:Slåttonn]] | ||
{{f1}} | {{f1}} | ||
Sideversjonen fra 4. feb. 2015 kl. 21:05
Hekt og tau er er hjelpemiddel ved transport av høy fra utmark. Redskapet/ene kan variere litt i form og benevnelse, og er kjent fra mange steder i Norge; kalles også for selepinne, bendel, spraut, kipeband eller børsvolk. I Vest-Telemark kalles det for hekt og tau.
Børetauet var ofte dobbelt og med en hekt (hegd) i løkken. Høyet ble kjemmet før det ble lagt i børetauet, slik at høybøra ble passe stor og tung for transport på rygg. En la tre, fire kjemmer på tauet, tredde tauet gjennom hekta og strammet til. Tauet holdt bæreren over skuldreren. Bæreren måtte ofte sitte i en unnabakke for å komme seg på bena med børen på ryggen, eller han måtte ha en hjelper.
Kilde
- Visted, Kristoffer og Stigum, Hilmar. Vår gamle bondekultur I. Oslo, Cappelen 1971.