Veiledere, Administratorer
172 712
redigeringer
Historisk vandrerute Reisadalen (vis kilde)
Sideversjonen fra 23. mar. 2018 kl. 07:43
, 23. mar. 2018ingen redigeringsforklaring
(rød kategori) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
De eldste sporene langs ruta kan dateres tilbake til yngre steinalder/tidlig metalltid (4500 f.Kr – Kr. f) i form av blant annet fangstanlegg og bergmalerier. Å oppleve menneskers tilstedeværelse flere tusen år tilbake i tid er en sterk opplevelse langs vandringsruta. Her kan man oppleve kulturminnene i deres opprinnelige kontekst, og man kan se utover et inngrepsfritt landskap svært likt det menneskene den gang skuet utover. | De eldste sporene langs ruta kan dateres tilbake til yngre steinalder/tidlig metalltid (4500 f.Kr – Kr. f) i form av blant annet fangstanlegg og bergmalerier. Å oppleve menneskers tilstedeværelse flere tusen år tilbake i tid er en sterk opplevelse langs vandringsruta. Her kan man oppleve kulturminnene i deres opprinnelige kontekst, og man kan se utover et inngrepsfritt landskap svært likt det menneskene den gang skuet utover. | ||
{{thumb|NTRMF42-04386.jpg|Reinflytting i 1921|Nord-Troms museum}}Den samiske reindriftskulturen er en av de som tydeligst har preget disse områdene – og fortsetter å gjøre det den dag i dag.I fjellområdene på begge sider av Reisadalen trekker det årlig flere tusen dyr på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen, Kåfjord og Lyngen og vinterbeiter ved Kautokeino. Området vandringsruta går gjennom er vår- og høstbeiteland for store reinflokker og vanlige reindriftssamiske kulturminner langs ruta er teltboplassene og árran (ildsteder). | {{thumb|NTRMF42-04386.jpg|Reinflytting i 1921.|Nord-Troms museum}}Den samiske reindriftskulturen er en av de som tydeligst har preget disse områdene – og fortsetter å gjøre det den dag i dag.I fjellområdene på begge sider av Reisadalen trekker det årlig flere tusen dyr på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen, Kåfjord og Lyngen og vinterbeiter ved Kautokeino. Området vandringsruta går gjennom er vår- og høstbeiteland for store reinflokker og vanlige reindriftssamiske kulturminner langs ruta er teltboplassene og árran (ildsteder). | ||
Reisadalen ble i hovedsak ryddet for bosetning på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Disse menneskene kom blant annet fra kyststrøkene i Troms og Finnmark; i tillegg var det en relativt stor innvandring til Reisadalen fra Rørostraktene og Gudbrandsdalen i samme periode. På 1700-tallet begynte også en større kvensk innflytting fra Nord-Finland og Tornedalen til Reisadalen, som ble et kjerneområde for kvensk bosetting. Kvensk var dagligspråket på mange av gårdene i dalen, noe som også reflekteres i de mange kvenske stedsnavnene i landskapet. | Reisadalen ble i hovedsak ryddet for bosetning på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Disse menneskene kom blant annet fra kyststrøkene i Troms og Finnmark; i tillegg var det en relativt stor innvandring til Reisadalen fra Rørostraktene og Gudbrandsdalen i samme periode. På 1700-tallet begynte også en større kvensk innflytting fra Nord-Finland og Tornedalen til Reisadalen, som ble et kjerneområde for kvensk bosetting. Kvensk var dagligspråket på mange av gårdene i dalen, noe som også reflekteres i de mange kvenske stedsnavnene i landskapet. | ||
| Linje 20: | Linje 20: | ||
=== Beskrivelse av turen === | === Beskrivelse av turen === | ||
{{thumb|Mollisfossen.jpg|Langs den historiske vandreruta kan man blant annet beskue den mektige Mollisfossen|Kristin Høidalen}} Ruta som utgjør den historiske vandreruta i Reisadalen går fra veis ende i Saraelv, langs Reisaelvas vestside, krysser over til østsiden ved Nedrefoss og videre til Imo og over fjellet inn mot Finnmarksvidda ved Ráisjavri/Reisavann. Denne ruta er del av Nordkalottruta som går i grenseområdene mellom Norge, Sverige og Finland fra Kautokeino til Kvikkjokk. Lengden på den historiske vandreruta i Reisadalen er 61km. Ruta kan følges fra Ráisjávri/Reisavann i retning Saraelv, eller motsatt fra Saraelv i retning Ráisjávri/Reisavann. | {{thumb|Mollisfossen.jpg|Langs den historiske vandreruta kan man blant annet beskue den mektige Mollisfossen.|Kristin Høidalen}} Ruta som utgjør den historiske vandreruta i Reisadalen går fra veis ende i Saraelv, langs Reisaelvas vestside, krysser over til østsiden ved Nedrefoss og videre til Imo og over fjellet inn mot Finnmarksvidda ved Ráisjavri/Reisavann. Denne ruta er del av Nordkalottruta som går i grenseområdene mellom Norge, Sverige og Finland fra Kautokeino til Kvikkjokk. Lengden på den historiske vandreruta i Reisadalen er 61km. Ruta kan følges fra Ráisjávri/Reisavann i retning Saraelv, eller motsatt fra Saraelv i retning Ráisjávri/Reisavann. | ||
En kortere, sirkulær rute følger nedre og øvre sti mellom vegenden i Saraelv og Sieimma via Ovi Raishiin. Denne ruta er totalt 18.4km lang og følger elvebredden (nedre sti), som er identisk med Nordkalottruta den ene veien, mens man kan følge skogsbilvei og merket skogsti (øvre sti) den andre veien. Ved å følge denne ruten vil man kunne oppleve deler av den historiske vandreruten. | En kortere, sirkulær rute følger nedre og øvre sti mellom vegenden i Saraelv og Sieimma via Ovi Raishiin. Denne ruta er totalt 18.4km lang og følger elvebredden (nedre sti), som er identisk med Nordkalottruta den ene veien, mens man kan følge skogsbilvei og merket skogsti (øvre sti) den andre veien. Ved å følge denne ruten vil man kunne oppleve deler av den historiske vandreruten. | ||
| Linje 32: | Linje 32: | ||
==== Forhistorisk tid ==== | ==== Forhistorisk tid ==== | ||
{{thumb|IMG 1513.JPG|Bergmalerier fra tidlig metalltid ved Sieimma|Lise Brekmoe}}Spor fra tidlig metalltid (1800 f.Kr – år 0) finnes en rekke plasser langs ruta – både i dalbunnen og oppe på vidda. Ved Sieimma, på nasjonalparkgrensen i nord, ble det i 2010 oppdaget flere tusen år gamle bergmalerier. Maleriene er en av tre kjente lokaliteter i Troms. Figurene ble trolig malt på bergveggen i for nesten 4 000 år siden, i perioden tidlig metalltid (1 800 f.Kr. – Kristi fødsel). Malingen er antagelig laget av malt rød oker tilsatt et ukjent bindemiddel. På berget er det malt ti figurer som minner om mennesker og dyr. Figurene gir oss et innblikk i fortidens forestillingsverden, til menneskenes tro og ritualer. Maleriene er fredet etter lov om kulturminner. De svært sårbare og må derfor ikke berøres. | {{thumb|IMG 1513.JPG|Bergmalerier fra tidlig metalltid ved Sieimma.|Lise Brekmoe}}Spor fra tidlig metalltid (1800 f.Kr – år 0) finnes en rekke plasser langs ruta – både i dalbunnen og oppe på vidda. Ved Sieimma, på nasjonalparkgrensen i nord, ble det i 2010 oppdaget flere tusen år gamle bergmalerier. Maleriene er en av tre kjente lokaliteter i Troms. Figurene ble trolig malt på bergveggen i for nesten 4 000 år siden, i perioden tidlig metalltid (1 800 f.Kr. – Kristi fødsel). Malingen er antagelig laget av malt rød oker tilsatt et ukjent bindemiddel. På berget er det malt ti figurer som minner om mennesker og dyr. Figurene gir oss et innblikk i fortidens forestillingsverden, til menneskenes tro og ritualer. Maleriene er fredet etter lov om kulturminner. De svært sårbare og må derfor ikke berøres. | ||
Bergmaleriene ligger på østsiden av elva, mens den historiske vandreruta går på vestsiden. Det ligger en robåt tilgjengelig ved Sieimma, slik at man kan ta seg over elva. Vurder egne evner før du ror over, om våren kan det være mye vann og sterk strøm. | Bergmaleriene ligger på østsiden av elva, mens den historiske vandreruta går på vestsiden. Det ligger en robåt tilgjengelig ved Sieimma, slik at man kan ta seg over elva. Vurder egne evner før du ror over, om våren kan det være mye vann og sterk strøm. | ||
| Linje 42: | Linje 42: | ||
Mellom Saraelv og Imo har forholdene ligget til rette for tjæreproduksjon, som krever tilgang til furuskog, torv og muligheter for transport av tjæretønnene – i dette tilfellet Reisaelva. Trolig finnes det flere hundre tjæremiler i Reisadalen, og flere av disse kan man se i terrenget når man følger den historiske vandreruta. Milene vises i dag som runde forsenkninger eller hauger i landskapet med tappesjakt. Tjæremilene representerer i Nord-Troms et hovedsakelig kvensk fenomen, der innflyttere på 17- og 1800-tallet hadde tjæreproduksjon, sammen med skogdrift, som en viktig binæring til jordbruket. Tjære var et viktig impregneringsmiddel, og ble brukt på alt fra hus og båter til tauverk og fiskegarn. Det var også vanlig å bruke tjære som medisin. | Mellom Saraelv og Imo har forholdene ligget til rette for tjæreproduksjon, som krever tilgang til furuskog, torv og muligheter for transport av tjæretønnene – i dette tilfellet Reisaelva. Trolig finnes det flere hundre tjæremiler i Reisadalen, og flere av disse kan man se i terrenget når man følger den historiske vandreruta. Milene vises i dag som runde forsenkninger eller hauger i landskapet med tappesjakt. Tjæremilene representerer i Nord-Troms et hovedsakelig kvensk fenomen, der innflyttere på 17- og 1800-tallet hadde tjæreproduksjon, sammen med skogdrift, som en viktig binæring til jordbruket. Tjære var et viktig impregneringsmiddel, og ble brukt på alt fra hus og båter til tauverk og fiskegarn. Det var også vanlig å bruke tjære som medisin. | ||
{{thumb|42-00605.jpg|Stabling av tjæremile på 1930-tallet. Dette var et omfattende arbeid som krevde både kunnskap og samarbeid|Nord-Troms museum}}Prosessen med å bygge ei tjæremile var både tid- og kunnskapskrevende. Fra fururøttene ble brutt til man kunne brenne mila, gikk det nesten et helt år. Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. | {{thumb|42-00605.jpg|Stabling av tjæremile på 1930-tallet. Dette var et omfattende arbeid som krevde både kunnskap og samarbeid.|Nord-Troms museum}}Prosessen med å bygge ei tjæremile var både tid- og kunnskapskrevende. Fra fururøttene ble brutt til man kunne brenne mila, gikk det nesten et helt år. Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. | ||
Tjærebrenninga pågikk frem til 1970-tallet, med en oppblomstring i forbindelse med gjenreisninga etter 2. verdenskrig. I dag brennes det kun sporadisk tjæremiler i Reisadalen. | Tjærebrenninga pågikk frem til 1970-tallet, med en oppblomstring i forbindelse med gjenreisninga etter 2. verdenskrig. I dag brennes det kun sporadisk tjæremiler i Reisadalen. | ||
| Linje 53: | Linje 53: | ||
==== Reindrift ==== | ==== Reindrift ==== | ||
{{thumb|DSCN5442.JPG|Árran/ildsted fra reindriftsamisk boplass|Sametinget/Rudi A. Mikalsen}} | {{thumb|DSCN5442.JPG|Árran/ildsted fra reindriftsamisk boplass.|Sametinget/Rudi A. Mikalsen}} | ||
Mellom Luvddiid og Boazoroaivi finner man mange árran og teltboplasser fra reindrifta. Árran er en samisk benevnelse for et ildsted som vanligvis er å finne inne i en teltkonstruksjon eller en gamme. Det vanlige er at et árran er bygd opp av en sirkel eller et rektangel med steiner. Innvendig finner man ofte rester etter kull og eventuelt tre som er rester etter kortere eller lengre bruk av ildstedet. Ofte kan man gjenfinne en større stein, boaššugeađgi/pannestein, ved ildstedet. | Mellom Luvddiid og Boazoroaivi finner man mange árran og teltboplasser fra reindrifta. Árran er en samisk benevnelse for et ildsted som vanligvis er å finne inne i en teltkonstruksjon eller en gamme. Det vanlige er at et árran er bygd opp av en sirkel eller et rektangel med steiner. Innvendig finner man ofte rester etter kull og eventuelt tre som er rester etter kortere eller lengre bruk av ildstedet. Ofte kan man gjenfinne en større stein, boaššugeađgi/pannestein, ved ildstedet. | ||
Andre elementer som kan gjenfinnes på en teltboplass er en sirkel med steiner med jevn innbyrdes avstand til hverandre, to til fire meter utenfor selve ildstedet. Disse steinene er restene etter at man har sikret teltduken, ved å tynge den ned, slik at ikke vinden fikk tak i den. Lokaliseringen av árran forteller også noe om bruken av området og årstidene de har vært brukt. Høstboplasser karakteriseres ofte av god tilgang på vann, ved nærhet til elver, og til brensel, ved nærhet til skog. | Andre elementer som kan gjenfinnes på en teltboplass er en sirkel med steiner med jevn innbyrdes avstand til hverandre, to til fire meter utenfor selve ildstedet. Disse steinene er restene etter at man har sikret teltduken, ved å tynge den ned, slik at ikke vinden fikk tak i den. Lokaliseringen av árran forteller også noe om bruken av området og årstidene de har vært brukt. Høstboplasser karakteriseres ofte av god tilgang på vann, ved nærhet til elver, og til brensel, ved nærhet til skog. | ||