Skribenter
208
redigeringer
m
lagt til navn fra internt dokument
Ingen redigeringsforklaring |
m (lagt til navn fra internt dokument) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Hjemmefronthytta totenaasen 1945.jpg|Hjemmefronthytta slik den så ut i 1945|Mjøsmuseet}} | {{thumb|Hjemmefronthytta totenaasen 1945.jpg|Hjemmefronthytta slik den så ut i 1945|Mjøsmuseet}} | ||
'''[[Hjemmefronthytta på Totenåsen]]''', [[Milorg]] celle L1, var en hytte på [[Totenåsen]] i [[Østre Toten kommune]]. Den ble oppført | '''[[Hjemmefronthytta på Totenåsen]]''', [[Milorg]] celle L1, var en hytte på [[Totenåsen]] i [[Østre Toten kommune]]. Den ble oppført høst/vinter 1944–1945 av Bjørn Øye, Ivar Larsstuen, Torger Steen, Willy Fjeld, Kåre Hårstad, Johan Strande, Kaare Fauchald, Nils Rauken Olstad og Finn Thorvaldsen, med flere. Den fungerte skjulested og opplæringssted for det lokale motstandsarbeidet på Toten og Gjøvik, særlig i våpenferdigheter og geriljataktikk. Fire av dem som var med på byggingen, bodde i den krigen ut. I september 2009 brant hytta ned til grunnen, etter å ha vært stående i 65 år. [[Mjøsmuseet]] bygget i 2010–2012 opp en kopi på stedet. | ||
Hjemmefronthytta lå i en bortgjemt kløft nord for [[Rautjernsbekken]] på ca. 820 moh. Stedet ligger litt innenfor brinken av en flere hundre meter høy og stedvis stupbratt dalside over Torsetrene. Hytta lå i kort avstand fra sentralbygda og samtidig lå den så uveisomt til at den var vanskelig å oppdage i terrenget. Myrstrekningene vestover for hytta var dessuten vel egnet for utstyrslipp fra fly. Hensikten med slike steder var også at personer utskrevet til [[arbeidstjeneste]] skulle ha et sted å gjemme seg og undra seg tysk tjeneste. Andre besøkte stedet som del av motstandsarbeidet. Hjemmefronthytta hadde gulvareal på 20 kvm da den ble bygd. Med fullt belegg kunne den huse opptil 20 mann. Etter en restaurering i 1976–77 var det sengeplass til 10-12 personer. | Det første møtet for å danne en motstandsgruppe på Toten ble holdt i en hytte på Tongsætra den 15. juni 1941. Da var 15 mann til stede, og noen av disse må senere ha vært med på byggingen. Hjemmefronthytta lå i en bortgjemt kløft nord for [[Rautjernsbekken]] på ca. 820 moh. Stedet ligger litt innenfor brinken av en flere hundre meter høy og stedvis stupbratt dalside over Torsetrene. Hytta lå i kort avstand fra sentralbygda og samtidig lå den så uveisomt til at den var vanskelig å oppdage i terrenget. Myrstrekningene vestover for hytta var dessuten vel egnet for utstyrslipp fra fly. Hensikten med slike steder var også at personer utskrevet til [[arbeidstjeneste]] skulle ha et sted å gjemme seg og undra seg tysk tjeneste. Andre besøkte stedet som del av motstandsarbeidet. Hjemmefronthytta hadde gulvareal på 20 kvm da den ble bygd. Med fullt belegg kunne den huse opptil 20 mann. En kjøkkenavdeling på omtrent 2x2 meter bygget utenpå hytta ble fjernet en gang etter krigen. Etter en restaurering i 1976–77 var det sengeplass til 10-12 personer. Da ble det også lagt aluminiumplater på taket. | ||
Etter krigen fungerte hytta primært som mål for utflukter, fram til den ble erstattet av [[Rausteinshytta]] i 1964. Som museumsbygg kunne hytta av mange grunner stått avlåst, og spørsmålet hadde ved flere anledninger blitt drøftet av museets styre, første gang da Rausteinshytta ble bygget, og på nytt etter at Rausteinshytta var fornyet etter brann 1978. Men Hjemmefronthytta var av alle oppfattet som et sterkt monument om den tyske okkupasjonen av Norge og den andre verdenskrig. Et slikt minnested skulle ikke stå avlåst. «Eierskapet» til Hjemmefronthytta hadde vært som et bredt forankret felleseie med friluftsliv, skole og museum som brukere. Ikke minst hadde hytta ved at den har stått ulåst, vært et verdig monument og opplevelsessted etter krigen for alle. Særlig om vinteren var Hjemmefronthytta godt besøkt av skolene som hadde forskjellige arrangement på åsen. | Etter krigen fungerte hytta primært som mål for utflukter, fram til den ble erstattet av [[Rausteinshytta]] i 1964. Som museumsbygg kunne hytta av mange grunner stått avlåst, og spørsmålet hadde ved flere anledninger blitt drøftet av museets styre, første gang da Rausteinshytta ble bygget, og på nytt etter at Rausteinshytta var fornyet etter brann 1978. Men Hjemmefronthytta var av alle oppfattet som et sterkt monument om den tyske okkupasjonen av Norge og den andre verdenskrig. Et slikt minnested skulle ikke stå avlåst. «Eierskapet» til Hjemmefronthytta hadde vært som et bredt forankret felleseie med friluftsliv, skole og museum som brukere. Ikke minst hadde hytta ved at den har stått ulåst, vært et verdig monument og opplevelsessted etter krigen for alle. Særlig om vinteren var Hjemmefronthytta godt besøkt av skolene som hadde forskjellige arrangement på åsen. | ||