70
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
m (Rettet lenke) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 11: | Linje 11: | ||
Det måtte gå videre oppover med festivalen. Et problem de to første årene var alt støvet på festivalplassen, og derfor ville arrangørene nå legge den til [[Gressbanen (Horten)|Gressbanen]]. Idrettsfolket fløy i flint, men da [[Trygve Bornø]] i Fotballforbundet påpekte at gresset på [[Ullevaal Stadion]] hadde tålt 9000 mennesker i elleve timmer roa de seg. Det ble også lovet at de skulle saumfare gresset etter flaskekapsler, sneiper og annet som måtte ha havna der etter konserten, og det ble leid inn hele tredve vakter fra Falk. Formannskapet godkjente dermed flyttinga. Budsjettet hadde kommet opp i 200 000, og for dette fikk de blant annet inn John Miles og Ian Gillan, sistnevnte kjent fra Deep Purple. Janne Schaffer kom dette året også. Blues-legenden Champion Jack Dupree kom over fra USA, mens de lokale kreftene var representert av Snadder Band fra Horten og norske Folque. Dette året ble det 7000 betalende, og dermed et pent overskudd. Både Horten Jazzklubb og blues- og rockeklubben [[Blue Suede Boogie]] fikk sin andel av det. Dagen etter festivalen gikk lederen i idrettsutvalget over gresset, og det eneste han fant var 75 øre, som han skal ha putta i lomma. Tomflaskeproblemet hadde byens unger tatt seg av underveis; det var en kjærkommen ekstrainntekt, og den gangen fikk man mye femøres godteri for noen flasker. En av ungene kunne til og med kjøpte seg ny sykkel for det han hadde samla inn. Politiet hadde ingenting de ville klage på; i ettertid har det blitt sagt at de innimellom snudde seg vekk når noen røyka sigaretter med mer enn tobakk i. | Det måtte gå videre oppover med festivalen. Et problem de to første årene var alt støvet på festivalplassen, og derfor ville arrangørene nå legge den til [[Gressbanen (Horten)|Gressbanen]]. Idrettsfolket fløy i flint, men da [[Trygve Bornø]] i Fotballforbundet påpekte at gresset på [[Ullevaal Stadion]] hadde tålt 9000 mennesker i elleve timmer roa de seg. Det ble også lovet at de skulle saumfare gresset etter flaskekapsler, sneiper og annet som måtte ha havna der etter konserten, og det ble leid inn hele tredve vakter fra Falk. Formannskapet godkjente dermed flyttinga. Budsjettet hadde kommet opp i 200 000, og for dette fikk de blant annet inn John Miles og Ian Gillan, sistnevnte kjent fra Deep Purple. Janne Schaffer kom dette året også. Blues-legenden Champion Jack Dupree kom over fra USA, mens de lokale kreftene var representert av Snadder Band fra Horten og norske Folque. Dette året ble det 7000 betalende, og dermed et pent overskudd. Både Horten Jazzklubb og blues- og rockeklubben [[Blue Suede Boogie]] fikk sin andel av det. Dagen etter festivalen gikk lederen i idrettsutvalget over gresset, og det eneste han fant var 75 øre, som han skal ha putta i lomma. Tomflaskeproblemet hadde byens unger tatt seg av underveis; det var en kjærkommen ekstrainntekt, og den gangen fikk man mye femøres godteri for noen flasker. En av ungene kunne til og med kjøpte seg ny sykkel for det han hadde samla inn. Politiet hadde ingenting de ville klage på; i ettertid har det blitt sagt at de innimellom snudde seg vekk når noen røyka sigaretter med mer enn tobakk i. | ||
1978 ble det store året for mange – som nent kom Bob Marley da. Det ble litt vansker i den kommunale behandlinga i forkant av denne festivalen. Politiet klagde som nevnt ikke året før, men ene politimann i sivil sendte inn en privat rapport. Han hadde sett flere | 1978 ble det store året for mange – som nent kom Bob Marley da. Det ble litt vansker i den kommunale behandlinga i forkant av denne festivalen. Politiet klagde som nevnt ikke året før, men ene politimann i sivil sendte inn en privat rapport. Han hadde sett flere illegale rusmiddelbrukere, i tillegg til ulovlig konsum av alkohol. Det var også noen som hadde seg i buskene. Kommunen valgte å overse det hele, og så mer på at det verken fra offisielt hold i politiet, fra vertskapet i idrettsmiljøet eller fra byens borgere hadde kommet noen nevneverdige klager. Festivalen hadde blitt kjent i utlandet, og det var også innleda et samarbeid med Roskildefestivalen. Dermed fikk de tak i blant annet Rory Gallagher, danske C.V. Jørgensen, den svenske gjengangeren Janne Schaffer og lokale Lion & the Lamb. [[Jon Skolmen]] og [[Trond Viggo Torgersen]] (med Flode) var konferansierer. Bob Marley konsert var selvsagt det største. Deler av den ble tatt med på etlive-album – der det sto at den var i Oslo. Men bildet på coveret var av [[Tårnegården (Horten)|Tårnegården]]. Superstjernene har gjerne noen eksotiske krav på sin «rider», og Marley skulle ha jamaikansk honning. Det ble norsk honning i Horten. Arrangørene hadde ønska å vise ham bildene fra keiser Haile Selassies besøk i Horten i 1950-åra, men det ble det ikke tid til. Været var ikke på topp; det ble vått i 1978. Men det ble 11 000 solgte billetter, og pengene fra inngangen måtte bæres i bøtter bort til en folkevognbuss så de kunne kjøres hjem til en av arrangørene sine foreldre. Det er altså fortsatt snakk om improviserte løsninger med hjelp fra foreldre, selv om en av verdens største stjerner sto på scenen. Overskuddet ble brukt til å arrangere konserter på [[Kadetten (Horten)|Kadetten]] - blant annet med amerikanske Steppenwolf i 1980. | ||
I 1979 ga kommunen en garanti på 25 000, og havnestyret stilte et området til disposisjon som parkeringsplass for festivalen. Det ble gitt tillatelse til å selge pølser, brus og is – pølsene måtte rett nok selges fra godkjente boder, og personalet måtte ha rene, lyse vareklær. I forkant av festivalen ble den omtalt på Radio Luxembourg, og den ble markedsført i Danmark og Sverige. Konferansieren [[Gunnar Haugan]] var eneste nordmann på scenen dette året. Musikkforumet fikk litt tyn for det, og presterte å svare at det ikke fantes noen gode norske det året. Blant de som stilte opp var Jeff Beck & Stanley Clarke, Eddie & the Hot Rods, tyske Lake, Adolph Mouzon, Loudon Wainwright III og Peter Tosh. Det gikk rykter om at Tosh skulle ha med seg Mick Jagger, men det skjedde ikke. Det kom rundt 12 000 dette året. ''[[VG]]'' mente det var godt vær, men dårlig stemning. Hortensavisa ''[[Gjengangeren]]'' var fornøyd med både været og stemninga. ''[[Moss Dagblad]]'' skrev ingenting om musikken, men nevnte at det var mange mossinger der. Dette året var det forøvrig nære på at de fikk The Police til festivalen, men kort tid før fikk de sitt virkelige gjennombrudd, og da fløy honorarkravet i været. | I 1979 ga kommunen en garanti på 25 000, og havnestyret stilte et området til disposisjon som parkeringsplass for festivalen. Det ble gitt tillatelse til å selge pølser, brus og is – pølsene måtte rett nok selges fra godkjente boder, og personalet måtte ha rene, lyse vareklær. I forkant av festivalen ble den omtalt på Radio Luxembourg, og den ble markedsført i Danmark og Sverige. Konferansieren [[Gunnar Haugan]] var eneste nordmann på scenen dette året. Musikkforumet fikk litt tyn for det, og presterte å svare at det ikke fantes noen gode norske det året. Blant de som stilte opp var Jeff Beck & Stanley Clarke, Eddie & the Hot Rods, tyske Lake, Adolph Mouzon, Loudon Wainwright III og Peter Tosh. Det gikk rykter om at Tosh skulle ha med seg Mick Jagger, men det skjedde ikke. Det kom rundt 12 000 dette året. ''[[VG]]'' mente det var godt vær, men dårlig stemning. Hortensavisa ''[[Gjengangeren]]'' var fornøyd med både været og stemninga. ''[[Moss Dagblad]]'' skrev ingenting om musikken, men nevnte at det var mange mossinger der. Dette året var det forøvrig nære på at de fikk The Police til festivalen, men kort tid før fikk de sitt virkelige gjennombrudd, og da fløy honorarkravet i været. | ||