Hortensfestivalen

Hortensfestivalen er en musikkfestival som første gang ble arrangert i 1975. I 1981 tok det slutt for en periode, inntil en ny festival ble arrangert i 1992. Den ble fulgt av nye forsøk under navnet Roserock-festivalen, inntil man så gikk tilbake til navnet Hortensfestivalen. Den første runden med Hortensfestivaler fikk en legendarisk status, og ikke minst er det mange som minnes 1978 da selveste Bob Marley spilte i Horten. Han er langt fra den eneste internasjonale superstjerna som deltok i disse årene.

Storhetstida 1975–1981

Bakgrunnen for at Horten brått ble en viktig festivalby ligger helt tilbake i 1950-åra. Horten Jazzclub var en av de første jazzklubbene i Norge, og den ble kjent for å få tak de beste utøverne. I 1960-åra vokste det fram et aktivt bandmiljø i byen. Det gjorde det mange andre steder også, men Horten hadde en rekke scener hvor de kunne opptre så det var stadig nye konserter. Vestfoldmesterskapet for «poporkestre» ble også arrangert i Horten. Det sies at Jahn Teigen og hans band Enemies ikke turde stille opp der fordi konkurransen fra Hortensbandene var for hard. I 1971 starta Kalvøyafestivalen opp lenger inn langs Oslofjorden, og dette inspirerte musikkmiljøet i Horten til å sette i gang med en egen festival.

En direkte foranledning til at festivalen ble starta opp i 1975 var at det lokale bandet West Company ikke fikk lov til å spille for russen på Løvøya i 1975. De slo seg sammen med andre utøvere og starta opp Horten musikkforum i mai 1975, og begynte arbeidet med å få kommunens godkjenning for en festival. Etter seks ukers arbeid hadde de en arena i Lystlunden. De fleste som sto på scenen var lokale, som Hortensartistene Zonora, Jan Hagen, West Company og Bismer. Hades kom fra Sem, og Jahn Teigen og hans Popol Ace kom fra Tønsberg. Andre som stilte opp dette året var Ole Paus og Salt & Pepper Band. Dette første året var det en endagsfestival, drevet på dugnad og med en pølsebod som eneste servicetilbud. Det kom rundt 2000 betalende, som ga femten kroner for billetten - mot hele tjue kroner på Kalvøya på den tida. En av grunnen til at de klarte å arrangere det hele på så kort tid var at konsertarrangøren Rune Lem ble med i musikkforumet i Horten, og han hadde erfaring fra blant annet Chateau Neuf.

I 1976 kom det store utland til Horten. Svenskene Janne Schaffer med band og Peps Blodsband samt engelske Jack the Lad sto på plakaten dette året. Hortens egne West Company var selvsagt med, og det var også Pythagoras. Åge Aleksandersen hadde på denne festivalen en av sine første opptredener sammen med sitt nye band, Sambandet. Nå var det større forhold. I 1975 hadde de brukt tre semitrailere som scene, nå var det fem. Anlegget var på 3500 watt. Som vakter hadde de fått med seg vektløfterklubben i Horten, og foreldreforeninga til Horten Turn sto for bevertning. I 1976 var det omkring 3500 som løste billett.

Det måtte gå videre oppover med festivalen. Et problem de to første årene var alt støvet på festivalplassen, og derfor ville arrangørene nå legge den til Gressbanen. Idrettsfolket fløy i flint, men da Trygve Bornø i Fotballforbundet påpekte at gresset på Ullevaal Stadion hadde tålt 9000 mennesker i elleve timmer roa de seg. Det ble også lovet at de skulle saumfare gresset etter flaskekapsler, sneiper og annet som måtte ha havna der etter konserten, og det ble leid inn hele tredve vakter fra Falk. Formannskapet godkjente dermed flyttinga. Budsjettet hadde kommet opp i 200 000, og for dette fikk de blant annet inn John Miles og Ian Gillan, sistnevnte kjent fra Deep Purple. Janne Schaffer kom dette året også. Blues-legenden Champion Jack Dupree kom over fra USA, mens de lokale kreftene var representert av Snadder Band fra Horten og norske Folque. Dette året ble det 7000 betalende, og dermed et pent overskudd. Både Horten Jazzklubb og blues- og rockeklubben Blue Suede Boogie fikk sin andel av det. Dagen etter festivalen gikk lederen i idrettsutvalget over gresset, og det eneste han fant var 75 øre, som han skal ha putta i lomma. Tomflaskeproblemet hadde byens unger tatt seg av underveis; det var en kjærkommen ekstrainntekt, og den gangen fikk man mye femøres godteri for noen flasker. En av ungene kunne til og med kjøpte seg ny sykkel for det han hadde samla inn. Politiet hadde ingenting de ville klage på; i ettertid har det blitt sagt at de innimellom snudde seg vekk når noen røyka sigaretter med mer enn tobakk i.

1978 ble det store året for mange – som nent kom Bob Marley da. Det ble litt vansker i den kommunale behandlinga i forkant av denne festivalen. Politiet klagde som nevnt ikke året før, men ene politimann i sivil sendte inn en privat rapport. Han hadde sett flere brukere av illegale rusmidler, i tillegg til ulovlig konsum av alkohol. Det var også noen som hadde seg i buskene. Kommunen valgte å overse det hele, og så mer på at det verken fra offisielt hold i politiet, fra vertskapet i idrettsmiljøet eller fra byens borgere hadde kommet noen nevneverdige klager. Festivalen hadde blitt kjent i utlandet, og det var også innleda et samarbeid med Roskildefestivalen. Dermed fikk de tak i blant annet Rory Gallagher, danske C.V. Jørgensen, den svenske gjengangeren Janne Schaffer og lokale Lion & the Lamb. Jon Skolmen og Trond Viggo Torgersen (med Flode) var konferansierer. Bob Marley konsert var selvsagt det største. Deler av den ble tatt med på etlive-album – der det sto at den var i Oslo. Men bildet på coveret var av Tårnegården. Superstjernene har gjerne noen eksotiske krav på sin «rider», og Marley skulle ha jamaikansk honning. Det ble norsk honning i Horten. Arrangørene hadde ønska å vise ham bildene fra keiser Haile Selassies besøk i Horten i 1950-åra, men det ble det ikke tid til. Været var ikke på topp; det ble vått i 1978. Men det ble 11 000 solgte billetter, og pengene fra inngangen måtte bæres i bøtter bort til en folkevognbuss så de kunne kjøres hjem til en av arrangørene sine foreldre. Det er altså fortsatt snakk om improviserte løsninger med hjelp fra foreldre, selv om en av verdens største stjerner sto på scenen. Overskuddet ble brukt til å arrangere konserter på Kadetten - blant annet med amerikanske Steppenwolf i 1980.

I 1979 ga kommunen en garanti på 25 000, og havnestyret stilte et området til disposisjon som parkeringsplass for festivalen. Det ble gitt tillatelse til å selge pølser, brus og is – pølsene måtte rett nok selges fra godkjente boder, og personalet måtte ha rene, lyse vareklær. I forkant av festivalen ble den omtalt på Radio Luxembourg, og den ble markedsført i Danmark og Sverige. Konferansieren Gunnar Haugan var eneste nordmann på scenen dette året. Musikkforumet fikk litt tyn for det, og presterte å svare at det ikke fantes noen gode norske det året. Blant de som stilte opp var Jeff Beck & Stanley Clarke, Eddie & the Hot Rods, tyske Lake, Adolph Mouzon, Loudon Wainwright III og Peter Tosh. Det gikk rykter om at Tosh skulle ha med seg Mick Jagger, men det skjedde ikke. Det kom rundt 12 000 dette året. VG mente det var godt vær, men dårlig stemning. Hortensavisa Gjengangeren var fornøyd med både været og stemninga. Moss Dagblad skrev ingenting om musikken, men nevnte at det var mange mossinger der. Dette året var det forøvrig nære på at de fikk The Police til festivalen, men kort tid før fikk de sitt virkelige gjennombrudd, og da fløy honorarkravet i været.

Det holdt på å bli fullstendig krise i 1980. Da viste det seg at Hortensfestivalen kolliderte med Kalvøyafestivalen. Det måtte gjøres noe, og det var liten tvil om at det var Horten som ville tape kampen. Derfor ble festivalen flytta etter en liten handel med idrettslaget Ørn/Horten. Rick Wakeman stilte med sitt nye band, amerikanske Billy Cobham åpna festivalen, The Beat kom fra England, Eric Andersen fra USA og Sofamania med Jacob Haugaard fra Danmark. Det norsk Stavangerensemblet stilte også opp, og Ole Paus sto igjen på scenen i Horten. Dette året hadde de altså funnet noen nordmenn som var gode nok. Dette året kom det 8000 i dårlig vær, og det ble nok til å klare budsjettet.

Festivalen i 1981 skulle bli den største. Den skulle vare i to dager, og inspirasjon ble henta fra Roskilde. Det ble leid inn et sirkustelt fra Cirkus Berny. Før selve festivalen var det familiekonsert med Pelle Parafins Bøljeband (Tramteatret), og deretter opptrådte Hortenbandet Fønix cafe, Hoochie Coochie Band, The Aller Værste, Sneakers med Sanne Salomonsen og Bad Manners. Natt til søndag ble det et forferdelig regnvær, og festivalområdet ble oversvømt og mista strømmen. Mange hadde dårlige erfaringer med slike forhold, og ble stående utafor. Opptredenene fra Sky High, Suzanne Fuhr Band, Flax, Clink, Olav Stedje og Oss fra Horten i teltet og danske Delta Cross Band, svenske Pugh Rogefeldt og engelske Specials og Ian Dury & The Blockheads – samt Hortensbandet Tåm Box – på hovedscenen. Men det endte dessverre med underskudd, mest på grunn av været.

I sin storhetstid var Hortensfestivalen helt i toppen i festival-Norge. Blant rocke-festivalene mente de fleste at bare Kalvøya og Ragnarock overgikk den. Men etter underskuddet i 1981 var det nok; det tar på å jobbe gratis i år etter år. Mange av de som var med på å arrangere festivalen i disse årene har senere vært sentrale i kulturlivet i Horten, og erfaringa fra den gang har uten tvil kommet byen til nytte.

Litteratur