Hurum herred: en historisk-topografisk beskrivelse: Forskjell mellom sideversjoner

'''Hurum herred, en historisk-topografisk beskrivelse''', er et bokverk skrevet av [[Oscar Albert Johnsen]]. Boka utkom på Alb. Cammermeyers forlag i Kristiania i 1903. Innenfor den lokalhistoriske bevegelsen i Norge er Johnsens verk ofte omtalt som den første «moderne bygdeboka». [[Lars Reinton]], som var en av de mest innflytelsesrike aktørene i norsk lokalhistorie i det 20. århundre, har sagt at Johnsens bok om [[Hurum]] ikke var en «bygdebeskrivelse i gamal meining, det var ei bygde-historie».<ref>Reinton 1970: s. 40.</ref> Med det mente Reinton at boka var basert på arkivstudier, primærkilder og bruk av historisk-vitenskapelig metode. Ifølge Reinton skilte Johnsens Hurum-historie seg også fra den tidligere «bygdebeskrivelse-tradisjonen» ved at forfatteren la størst og mest systematisk vekt på økonomisk historie, næringslivshistorie og jordeiendomsforhold. Den eldre tradisjonen hadde hatt en tendens til å dyrke det tilhengerne av en mer vitenskapelig basert bygdehistorie med litt forakt kalte «kulturhistorisk stof», det vil si fortellinger om prester, kirkelige forhold og folkeminne. Et fellestrekk ved den eldre tradisjonen var at «bygda utafor prestegarden» knapt var synlig, og at «bygdefolket holdes på avstand», sier Jørn Sandnes i en spissformulering.<ref>Sandnes 1970: s. 29.</ref> Med sitt brede overblikk, særlig vendt mot materielle forhold, og sitt vitenskapelige grep på kildematerialet, representerte Hurum-historien noe helt nytt.

Hurum-boka var på den ene side original og nyskapende, men hadde samtidig klare forutsetninger i utviklingen av norsk historievitenskap. I positiv forstand hvilte Oscar Albert Johnsens verk på moderne metodiske synspunkter på kildekritikk og tekstanalyser, som var utviklet av den tyske historikeren [[Leopold von Ranke]], og som ble overtatt og videreutviklet av den såkalte norske historiske skole.<ref>Kjeldstadli 1992: s. 58f.</ref> I mer negativ forstand kan vi betrakte boka som en reaksjon på det idealistiske historiesynet til venstrehistorikeren [[Ernst Sars]], som la vekt på ideene som forklarende kraft i historiske prosesser, og som ga sosiale og materielle forhold annenrangs betydning. Sars løftet i stedet fram de lange og overgripende ide- og tankemessige linjene i utviklingen av det norske samfunn. Han var mer opptatt av synteser og store, abstrakte sammenfatninger, enn av konkrete og håndgripelige enkeltheter, mente kritikerne.