Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 496
redigeringer
Husflids- og håndgjerningsutdanning (vis kilde)
Sideversjonen fra 6. mai 2020 kl. 09:10
, 6. mai 2020Foreløpig hovedvekt på 1800-tallet
(lenkefiks) |
(Foreløpig hovedvekt på 1800-tallet) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
[[Husflidsutdanning|Husflids- og håndgjerningsutdanning]] har vært knyttet til mange typer bedrifter, institusjoner, organisasjoner og privatpersoner opp gjennom århundrene. Fram til slutten av 1800-tallet var det ofte snakk om kortvarige og uformelle kurs og tilbud. I tillegg har det dels vært brukt ulike begreper om samme type utdanning i ulike perioder, dels samme begrep om ulike typer utdanninger. Dette gjør det utfordrende å prøve å kartlegge feltet. | |||
I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler. | |||
== Maria Schandorff og Eugenia stiftelse == | |||
Et tidlig framstøt for en allmenn husflidsskole kom fra Maria Schandorff i 1823. I Morgenbladet og Budstikken inviterte hun (anonymt) til pengeinnsamling for en «Læreanstalt for kvindelig Virksomhed og Undervisning i de sysler som især måtte bidrage til at fremme Vindskibelighet, Husflid og Tarvelighed». Skolen kom ikke i stand med det opprinnelige formålet, men Schandorff opprettet samme år Eugenia stiftelse, som skulle undervise og oppdra fattige og foreldreløse jenter. Schandorff så husfliden som et middel mot lediggang, sløseri og annen umoral. Hun var særlig bekymret for at kvinner av lavere stand lot til å ta etter den overflatiske livsførselen hun så hos kvinner fra borgerskapet. Eugenia stiftelse ble en viktig institusjon for kvinnelig husflid, blant annet gjennom sin undervisning i veving, og blir ofte nevnt som en forløper til Statens kvindelige industriskole. | |||
== Selskapet for Norges Vel == | |||
Det Kongelige Selskap for Norges Vel, som ble opprettet i 1809, var en viktig pådriver for husfliden i første halvdel av århundret. Foreningen hadde som formål å styrke lokalsamfunnene gjennom å fremme næringsvirksomhet. For å fremme husflid og hjemmeindustri ga selskapet og dets underavdelinger støtte til innkjøp av maskiner, utstyr og håndbøker. De støttet også kursvirksomhet og opprettet selv arbeidsanstalter, særlig for kvinnelig husflid. | |||
== Eilert Sundt og husflidspionerene == | |||
De fleste husflidspionerene tilhørte byborgerskapet og hadde et teoretisk forhold til husfliden. I likhet med Schandorff var flere av dem opptatt av husflidens oppdragende funksjon, men det var likevel dens økonomiske sider som veide tyngst i engasjementet. Av amtmannsberetningene går det fram at husfliden før 1850 var en svært viktig binæring. Om den kunne gi flere ekstainntekt, ville lokalsamfunnene bli mindre sårbare for dårlige tider, og færre ville ha behov for fattigdomsunderstøttelse. | |||
Også for Eilert Sundt (1817-1875) var den økonomiske og og sosiale siden ved husfliden viktigst. Han var den første som undersøkte husfliden systematisk. På sine mange studiereiser i 1850- og 60-årene fikk han et overveiende positivt inntrykk av folks innsikt og evner, stikk i strid med den gjengse borgerlige oppfatningen i samtiden. I Om husfliden i Norge (1867) valgte han å konsentrere seg om den mannlige husfliden, siden den var minst kjent. Den ble også i mindre grad enn den kvinnelige videreført gjennom opplæring i hjemmene. Opplæring utenfor hjemmene var derfor nødvendig om også mennene skulle få utnyttet ledig tid til husflid, fortrinnsvis for salg. Sundt beklaget at folkeopplysningens forkjempere la så ensidig vekt på boklig lærdom. Gjennom sin forskning bidro han selv til økt fokus på og kunnskap om praktisk arbeidet. | |||
== Foreningen til fremme av kvindelig haandverksdrift == | |||
Også Foreningen til fremme av kvindelig haandverksdrift engasjerte seg i husflidsopplæringen. Foreningen ble stiftet i 1861 og hadde som hovedmålsetting å skaffe kvinner læreplasser hos håndverksmestere. Dette var blant annet motivert av behovet for å skaffe ugifte kvinner fra middelklassen lønnet arbeid. De kunne ellers lett bli en økonomisk byrde for familien. For å gi kvinnene forberedende opplæring i boklige fag, begynte foreningen fra 1862 med ettermiddagsskole. Den var først gratis, men etter hvert ble behovsprøvd betaling introdusert. Elevene ble i hovedsak rekruttert fra lavere middelklasse og var i gjennomsnitt mellom 15 og 25 år. | |||
Foreningen ble fra 1870-tallet pådriver for en husflidsskole for kvinner i Kristiania, og i 1875 ble Statens kvinnelige industriskole opprettet. Undervisningen der var i utgangspunktet rettet inn mot å gi kvinner, særlig ugifte, mulighet for å skaffe egen inntekt gjennom håndverk, husflid og småindustri. Skolen tilbød de første årene ettårige kurs i søm og vev, og i tillegg flere kortere kurs på 2-3 måneder. Disse hadde flere elever enn hovedklassene. | |||
== Husflidsskoler for barn og ungdom == | |||
I loven om allmueskolen på landet av 1860, ble det åpnet for at det kunne opprettes egne håndgjernings- og arbeidsskoler, som altså ikke skulle være en del av den ordinære skolen. De neste årene ble slike etablert mange steder i landet, og også i byene. Det var flest i sør, med spesielt stor tetthet i området rundt Hamar. I Hedmarken var det i 1869 hele 43 skoler bare for jenter. Til sammenligning var det i Lister og Mandal amt bare én håndgjerningsskole i 1880. | |||
Skolene kunne vare fra 4-5 uker til et halvt år, med 2-10 timer i uken. På landet var det ofte snakk om omgangsskoler. De fleste håndgjernings- og arbeidsskolene var private med tilskudd fra lokalt næringsliv, foreninger og banker. Mange av lærerne var håndverkere uten pedagogisk erfaring. Fra 1870-årene kunne de søke om statlige stipender til studiereiser i inn- og utland. Utover på 1880-tallet fikk skolene i økende grad direkte offentlig støtte. | |||
De tidligste mer uformelle husflidskursene ser i stor grad ut til å ha vært rettet seg mot fattige jenter, og var oftest drevet av lokale kvinner. I løpet av 1870-årene ble organiseringen fastere, og det ble lagt vekt på å rekruttere flere gutter. | |||
== Kunstindustrimuseet og husflidsskolene == | |||
Kunstindustrimuseet i Kristiania, som ble opprettet i 1876, ble en viktig forkjemper for den nye retningen i husfliden fra slutten av 1800-tallet. Fram til da hadde nyttetenkningen stått sterkest. Nå kom den kunstneriske husfliden mer i sentrum, med økende interesse for nasjonale tradisjoner og kulturarv som bakteppe. Utover i landet var det fortsatt økonomisk og sosial nytte som lå til grunn for opplæringen. Museet fikk likevel en påvirkningskraft gjennom at de fikk pålegg av departementet om å gjennomføre inspeksjoner i husflidsskolene. Den første av disse gikk utover skolene til Ole Thorsteinson Øde i Drammen, der undervisningen, etter inspeksjonskomiteens mening, var på et altfor lavt nivå, både estetisk og håndverksmessig. Saken endte med at statsstøtten ble fjernet, og i 1885 Øde ble nødt til å legge ned sine skoler og sitt livsverk. | |||
De neste årene ble flere skoler inspisert. Museets leder, Henrik Grosch, som på egenhånd gjennomførte flere inspeksjoner, var ikke nådig. Flere skoler, blant annet Anna Kreetz’ lærerinneskole i Bergen, fikk hard medfart. Denne skolens videre liv ble imidlertid reddet av Stortinget. Også Statens kvinnelige industriskole fikk streng kritikk for sitt lave estetiske nivå og for å ikke bruke nasjonale forbilder i undervisningen. Grosch’ rapport til Stortinget resulterte blant annet i en viktig endring i skolens formålsparagraf, som tydelig viste en forskyvning av vekt fra selververv og selvstendighet for kvinner og mot hjemmets behov. | |||
== Den Norske Husflidsforening == | |||
I 1880-årene ble det etablert flere husflidsforeninger. Disse ble i 1891 slått sammen til Den Norske Husflidsforening, på initiativ fra Kunstindustrimuseet. Museet sikret seg også innflytelse gjennom representasjon i styret, og Henrik Grosch var de første årene foreningens sekretær. I 1910 ble Norges Husflidsforbund dannet, som en sammenslutning av husflidsforeningene, kunstindustrimuseene og offentlige industriskoler. Undervisning ble en viktig oppgave for forbundet, og lokale husflidslag var initiativtakere til flere husflidsskoler. | |||
== Håndgjerning blir skolefag == | |||
Det var byene som var først ute med å få inn ferdighetsfagene i undervisningen. I flere byer skjedde dette før det ble nedfelt i lovene. Den første skolen vi kjenner til med undervisning i håndgjerningsfag, er Kristi Krybbe skole i Bergen, som i 1737 hadde søm og strikking på timeplanen. Skolelovene for allmueskolen åpnet for at gutter kunne ha gymnastikk og jenter håndarbeid i byene i 1848. På landet åpnet loven for det samme i 1860. | |||
Siden lovene la opp til frivillighet for kommunen, var det få barn som fikk denne praktisk rettede undervisningen. I landet som helhet gjaldt det i 1885 mindre enn 10 prosent. Skoleloven av 1889 gjorde fagene gymnastikk, håndarbeid og tegning obligatorisk i byene, men på landet bare om forholdene tillot det. Noe de ofte ikke gjorde. Et fag som sløyd krevde dyrt utstyr og spesialrom, noe mange kommuner ikke tok seg råd til. Dessuten hadde skolene på landet færre timer til sammen og den boklige lærdommen ble gjerne prioritert innenfor ordinær skoletid. Mange steder regnet de også med at barna i større grad enn i byene lærte det de trengte av praktisk håndgjerning i hjemmene. Ferdighetsfagene fikk generelt størst utbredelse i Oslo og indre Østland, minst i Nord-Norge. Så sent som i 1936, da fagene ble obligatoriske også på landet, hadde bare omkring halvparten av elevene undervisning i sløyd og håndarbeid. | |||
Når det gjaldt allmueskolene var det altså store skjevheter mellom by og land. Det var også kjønnsmessige skjevheter knyttet til ferdighetsfagene. Selv om skolelovene la opp til stor valgfrihet i gjennomføringen lokalt, viser læreplanene at det totale antallet timer i ferdighetsfagene ofte var høyere for jenter enn for gutter. Dette gikk for jentene utover de boklige fagene. Denne skjevheten mellom kjønnene holdt seg også etter at fagene ble obligatoriske og gjennom hele folkeskoleperioden, altså fram til 1969. Og like lenge det ble argumentert med håndarbeidets nytte for framtidige husmødre. | |||
== Opplæring av lærere og lærerinner == | |||
Med innføringen av håndgjerning som skolefag, ble det en utfordring å finne kvalifiserte lærere. For menn fantes det en generell lærerutdannelse, men til tross for at loven av 1860 ga adgang til å ansette lærerinner i allmueskolen, fantes det ennå ingen utdanning for kvinner. Foreningen til fremme av kvindelig haandverksdrift imøtekom behovet ved å starte med opplæring av kvinner som ville bli håndarbeidslærerinner. I 1864 søkte foreningen Kirkedepartementet om å få opprette et lærerinneseminar i Kristiania. Dette var to tiår før kvinner fikk adgang til å gå opp til examen artium (1882) og til å ta embetseksamen (1884). Derfor er det ikke overraskende at søknaden ble avslått. | |||
I stedet gikk foreningen, som nevnt, inn for å få opprettet en grunnleggende husflidsskole for kvinner, noe de lyktes med. Fra 1888 tok Statens kvindelige industriskole på seg ansvaret for å lære opp håndarbeidslærerinner. Før dette, i 1882, hadde Anna Kreetz søkt departementet om støtte til en utdanning for kvinnelige husflidslærerinner i Kristiania. Hittil hadde de bare støttet menn, argumenterte hun med. Søknaden ble i første omgang avslått, begrunnet med at byen allerede hadde industriskolen. Da Kreetz flyttet skolen til Bergen, fikk den året etter støtte. Skolen skulle ikke bare undervise i det som tradisjonelt ble regnet som kvinnelig husflid, men også i trearbeider og annen typisk mannlig husflid. | |||
Lærerseminarene hadde ikke håndgjerning som fag de første seksti årene. Det betydde at det også var mangel på menn som var kvalifisert både i sløydfaget og som lærere. Ole Thorsteinson Øde (1841-96) tilbød fra 1870-årene 4-6 månederskurs for husflidlærere i Drammen. Ofte var det snakk om allmennlærere som ønsket tilleggsutdannelse. I tilknytning til lærerskolen drev han også en husflidsskole for gutter, som fungerte som øvingsskole for lærerne. Skolen fikk først støtte fra Selskapet for Norges Vel, senere også fra banken og staten. Men i 1885 måtte den legge ned, etter en inspeksjon i regi av Kunstindustrimuseet. | |||
Etter dette fantes det ingen spesialskole for lærere i sløyd og tegning, og det skulle ta flere tiår før dette kom. I 1917 ble Statens Husflidsskole på Blaker skanse opprettet. I første omgang hadde den generell opplæring i tre- og metallarbeid. Fra 1934 fikk den også en toårig praktisk-teoretisk lærerutdannelse i tre- eller metallarbeid. Fram til 1970-tallet var det bare menn som fikk plass ved skolen. 1938 ble Statens sløyd- og tegnelærerskole opprettet på Notodden. Den startet opp med en ettårig videreutdanning for lærere i sløyd eller tegning. | |||
Kvinner fikk i 1890 adgang til de generelle lærerseminarene, nesten sytti år etter at det første av dem ble stiftet (1826). Samme år som kvinner fikk adgang, kom også håndgjerning inn som fag i lærerutdanningen. | |||
== Fylkeshusflidsskoler == | |||
Det ble raskt stor pågang av søkere til Statens kvinnelige industriskole. Johanne Hougen, som var bestyrer fra 1911 til 1927, gikk inn for at skolen skulle gjøres om til høgskole og at ettårige vev- og sømklasser måtte opprettes rundt i landet. Det viste seg vanskeligere å få gjennomslag for høgskolestatus (1975) enn fylkeskommunale husflidsskoler. | |||
I 1935 ble Landsrådet for heimeyrke opprettet under Landbruksdepartementet, og i 1939 ble Gjertrud Berge ansatt som statens husflidsinspektør. Hun fikk ansvar for å tilrettelegge korte, praktiske husflidskurs. Etter andre verdenskrig økte behovet for elementær håndarbeidsundervisning, og Berge tok opp spørsmålet om å få opprettet husflidsskoler i de fylkene som manglet slike. En Stortingsinnstilling gikk i 1946 inn for å opprette ett- eller toårige husflids- og håndgjerningsskoler i hvert fylke. Der skulle det gis elementær opplæring i søm og veving for voksne. Opplæringen skulle både være til selvhjelp og kunne brukes som grunnlag for videre fagutdannelse for dem som ville bli lærere. Skolene skulle være selvstendige og ha kvinnelige styrere. Innstillingen ble godkjent av Stortinget i 1948. | |||
Det første fylkeshusflidsskolen kom allerede i 1946 i Finnmark. I 1947 fulgte fire fylker etter, og fra 1950 var det søm- og vevskoler i de fleste fylkene. Ikke alle var fullfinansiert av fylket. Flere fikk støtte blant annet fra husflidslagene, som ofte også tok initiativ til å få opprettet dem. | |||
Etter at fylkeshusflidsskolene kom på plass var det de som sto for den grunnleggende opplæringen i vev og søm. Den skulle både kunne brukes direkte til selverhverv og som forkurs for videre utdanning. | |||
== Oversikt over utdanningsinstitusjoner == | |||
I tabellen under arbeider vi med å lage en oversikt over alle disse utdanningsinstitusjonene. Til hjelp i arbeidet har vi en side med notater og lenker, se [[Arbeidsoppgaver/Husflidsutdanning]]. | |||
I en del tilfeller er ikke navnet på skolen kjent for oss, og det er da lagt inn i en beskrivelse i kursiv. All informasjon som kan gjøre tabellen mer komplett er av interesse. | I en del tilfeller er ikke navnet på skolen kjent for oss, og det er da lagt inn i en beskrivelse i kursiv. All informasjon som kan gjøre tabellen mer komplett er av interesse. | ||
| Linje 550: | Linje 620: | ||
| | | | ||
|} | |} | ||
== Kilder og litteratur == | |||
* Engelstad, Helen: Håndarbeid i Norge før 1875. I: ''Statens kvinnelige industriskole, 1875-1950''. Utg. Aschehoug. 1950. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007061300004}} s. 19-44 | |||
* ''Forming i 100 år''. Oslo. 1975. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007062804031}}. | |||
* Glambek, Ingeborg: ''Kunsten, nytten og moralen''. Utg. Solum. 1988. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007082904032}}. | |||
* Kjosavik, Steinar: ''Fra ferdighetsfag til forming''. Utg. Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Oslo. 1998. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011020808039}}. | |||
* NSDs database | |||
* Sundt, Eilert: Om husfliden i Norge. | |||
* Tiden før 1910. Norges husflidslags nettsider | |||
* Fra skyggetanter… | |||
* Fylkeshusflidsskolene. NOU... | |||
[[Kategori:Utdanning]] | [[Kategori:Utdanning]] | ||
[[Kategori:Husflid]] | [[Kategori:Husflid]] | ||