Husflids- og håndgjerningsutdanning: Forskjell mellom sideversjoner

I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler.  

Et tidlig framstøt for en allmenn husflidsskole kom fra Maria Schandorff i 1823. I Morgenbladet og Budstikken inviterte hun (anonymt) til pengeinnsamling for en «Læreanstalt for kvindelig Virksomhed og Undervisning i de sysler som især måtte bidrage til at fremme Vindskibelighet, Husflid og Tarvelighed». Skolen kom ikke i stand med det opprinnelige formålet, men Schandorff opprettet samme år Eugenia stiftelse, som skulle undervise og oppdra fattige og foreldreløse jenter. Schandorff så husfliden som et middel mot lediggang, sløseri og annen umoral. Hun var særlig bekymret for at kvinner av lavere stand lot til å ta etter den overflatiske livsførselen hun så hos kvinner fra borgerskapet. Eugenia stiftelse ble en viktig institusjon for kvinnelig husflid, blant annet gjennom sin undervisning i veving, og blir ofte nevnt som en forløper til Statens kvindelige industriskole.

Det Kongelige Selskap for Norges Vel, som ble opprettet i 1809, var en viktig pådriver for husfliden i første halvdel av århundret. Foreningen hadde som formål å styrke lokalsamfunnene gjennom å fremme næringsvirksomhet. For å fremme husflid og hjemmeindustri ga selskapet og dets underavdelinger støtte til innkjøp av maskiner, utstyr og håndbøker. De støttet også kursvirksomhet og opprettet selv arbeidsanstalter, særlig for kvinnelig husflid.  

Også for Eilert Sundt (1817-1875) var den økonomiske og og sosiale siden ved husfliden viktigst. Han var den første som undersøkte husfliden systematisk. På sine mange studiereiser i 1850- og 60-årene fikk han et overveiende positivt inntrykk av folks innsikt og evner, stikk i strid med den gjengse borgerlige oppfatningen i samtiden. I Om husfliden i Norge (1867) valgte han å konsentrere seg om den mannlige husfliden, siden den var minst kjent. Den ble også i mindre grad enn den kvinnelige videreført gjennom opplæring i hjemmene. Opplæring utenfor hjemmene var derfor nødvendig om også mennene skulle få utnyttet ledig tid til husflid, fortrinnsvis for salg. Sundt beklaget at folkeopplysningens forkjempere la så ensidig vekt på boklig lærdom. Gjennom sin forskning bidro han selv til økt fokus på og kunnskap om praktisk arbeidet.  

Også Foreningen til fremme av kvindelig haandverksdrift engasjerte seg i husflidsopplæringen. Foreningen ble stiftet i 1861 og hadde som hovedmålsetting å skaffe kvinner læreplasser hos håndverksmestere. Dette var  blant annet motivert av behovet for å skaffe ugifte kvinner fra middelklassen lønnet arbeid. De kunne ellers lett bli en økonomisk byrde for familien. For å gi kvinnene forberedende opplæring i boklige fag, begynte foreningen fra 1862 med ettermiddagsskole. Den var først gratis, men etter hvert ble behovsprøvd betaling introdusert. Elevene ble i hovedsak rekruttert fra lavere middelklasse og var i gjennomsnitt mellom 15 og 25 år.  

Foreningen ble fra 1870-tallet pådriver for en husflidsskole for kvinner i Kristiania, og i 1875 ble Statens kvinnelige industriskole opprettet. Undervisningen der var i utgangspunktet rettet inn mot å gi kvinner, særlig ugifte, mulighet for å skaffe egen inntekt gjennom håndverk, husflid og småindustri. Skolen tilbød de første årene ettårige kurs i søm og vev, og i tillegg flere kortere kurs på 2-3 måneder. Disse hadde flere elever enn hovedklassene.

I loven om allmueskolen på landet av 1860, ble det åpnet for at det kunne opprettes egne håndgjernings- og arbeidsskoler, som altså ikke skulle være en del av den ordinære skolen. De neste årene ble slike etablert mange steder i landet, og også i byene. Det var flest i sør, med spesielt stor tetthet i området rundt Hamar. I Hedmarken var det i 1869 hele 43 skoler bare for jenter. Til sammenligning var det i Lister og Mandal amt bare én håndgjerningsskole i 1880.  

Kunstindustrimuseet i Kristiania, som ble opprettet i 1876, ble en viktig forkjemper for den nye retningen i husfliden fra slutten av 1800-tallet. Fram til da hadde nyttetenkningen stått sterkest. Nå kom den kunstneriske husfliden mer i sentrum, med økende interesse for nasjonale tradisjoner og kulturarv som bakteppe. Utover i landet var det fortsatt økonomisk og sosial nytte som lå til grunn for opplæringen. Museet fikk likevel en påvirkningskraft gjennom at de fikk pålegg av departementet om å gjennomføre inspeksjoner i husflidsskolene. Den første av disse gikk utover skolene til Ole Thorsteinson Øde i Drammen, der undervisningen, etter inspeksjonskomiteens mening, var på et altfor lavt nivå, både estetisk og håndverksmessig. Saken endte med at statsstøtten ble fjernet, og i 1885 Øde ble nødt til å legge ned sine skoler og sitt livsverk.  

De neste årene ble flere skoler inspisert. Museets leder, Henrik Grosch, som på egenhånd gjennomførte flere inspeksjoner, var ikke nådig. Flere skoler, blant annet Anna Kreetz’ lærerinneskole i Bergen, fikk hard medfart. Denne skolens videre liv ble imidlertid reddet av Stortinget. Også Statens kvinnelige industriskole fikk streng kritikk for sitt lave estetiske nivå og for å ikke bruke nasjonale forbilder i undervisningen. Grosch’ rapport til Stortinget resulterte blant annet i en viktig endring i skolens formålsparagraf, som tydelig viste en forskyvning av vekt fra selververv og selvstendighet for kvinner og mot hjemmets behov.

I 1880-årene ble det etablert flere husflidsforeninger. Disse ble i 1891 slått sammen til Den Norske Husflidsforening, på initiativ fra Kunstindustrimuseet. Museet sikret seg også innflytelse gjennom representasjon i styret, og Henrik Grosch var de første årene foreningens sekretær. I 1910 ble Norges Husflidsforbund dannet, som en sammenslutning av husflidsforeningene, kunstindustrimuseene og offentlige industriskoler. Undervisning ble en viktig oppgave for forbundet, og lokale husflidslag var initiativtakere til flere husflidsskoler.  

Det var byene som var først ute med å få inn ferdighetsfagene i undervisningen. I flere byer skjedde dette før det ble nedfelt i lovene. Den første skolen vi kjenner til med undervisning i håndgjerningsfag, er Kristi Krybbe skole i Bergen, som i 1737 hadde søm og strikking på timeplanen. Skolelovene for allmueskolen åpnet for at gutter kunne ha gymnastikk og jenter håndarbeid i byene i 1848. På landet åpnet loven for det samme i 1860.  

Siden lovene la opp til frivillighet for kommunen, var det få barn som fikk denne praktisk rettede undervisningen. I landet som helhet gjaldt det i 1885 mindre enn 10 prosent. Skoleloven av 1889 gjorde fagene gymnastikk, håndarbeid og tegning obligatorisk i byene, men på landet bare om forholdene tillot det. Noe de ofte ikke gjorde. Et fag som sløyd krevde dyrt utstyr og spesialrom, noe mange kommuner ikke tok seg råd til. Dessuten hadde skolene på landet færre timer til sammen og den boklige lærdommen ble gjerne prioritert innenfor ordinær skoletid. Mange steder regnet de også med at barna i større grad enn i byene lærte det de trengte av praktisk håndgjerning i hjemmene. Ferdighetsfagene fikk generelt størst utbredelse i Oslo og indre Østland, minst i Nord-Norge. Så sent som i 1936, da fagene ble obligatoriske også på landet, hadde bare omkring halvparten av elevene undervisning i sløyd og håndarbeid.