Husflids- og håndgjerningsutdanning: Forskjell mellom sideversjoner

De neste årene ble flere skoler inspisert. Museets leder, [[Henrik August Grosch|Henrik Grosch]] (1848-1929), som på egenhånd gjennomførte flere inspeksjoner, var ikke nådig. Flere skoler, blant annet [[Anna Kreetz]]’ lærerinneskole i [[Bergen]], fikk hard medfart. Denne skolens videre liv ble imidlertid reddet av Stortinget. Også Den kvindelige Industriskole fikk streng kritikk for sitt lave estetiske nivå og for å ikke bruke nasjonale forbilder i undervisningen. [[Statens lærerhøgskole i forming, Oslo#Tilbakeslag|Grosch’ rapport til Stortinget]] resulterte blant annet i en viktig endring i skolens formålsparagraf, som tydelig viste en forskyvning av vekt fra selververv og selvstendighet for kvinner mot hjemmets behov.

Det var byene som var først ute med å få inn ferdighetsfagene inn i de allmenne skolene for barn og ungdom. I flere byer skjedde dette før det ble nedfelt i lovene. Den første skolen vi kjenner til med undervisning i håndgjerningsfag, er Kristi Krybbe skole i Bergen, som i 1737 hadde søm og strikking på timeplanen. Skolelovene for allmueskolen åpnet for at gutter kunne ha gymnastikk og jenter håndarbeid i byene i 1848. På landet åpnet loven for det samme i 1860.  

Siden lovene la opp til frivillighet for kommunen, var det få barn som fikk denne praktisk rettede undervisningen. I landet som helhet gjaldt det i 1885 mindre enn 10 prosent. Skoleloven av 1889 gjorde fagene gymnastikk, håndarbeid og tegning obligatorisk i byene, men på landet bare om forholdene tillot det. Noe de ofte ikke gjorde. Et fag som sløyd krevde dyrt utstyr og spesialrom, noe mange kommuner ikke tok seg råd til. Dessuten hadde skolene på landet færre timer til sammen og den boklige lærdommen ble gjerne prioritert innenfor ordinær skoletid. Mange steder regnet de også med at barna i større grad enn i byene lærte det de trengte av praktisk håndgjerning i hjemmene. Ferdighetsfagene fikk generelt størst utbredelse i Oslo og det indre østlandet, minst i Nord-Norge. Så sent som i 1936, da fagene ble obligatoriske også på landet, hadde bare omkring halvparten av elevene undervisning i sløyd og håndarbeid.  

Når det gjaldt allmueskolene var det altså store skjevheter mellom by og land. Det var også kjønnsmessige skjevheter knyttet til ferdighetsfagene. Selv om skolelovene la opp til stor valgfrihet i gjennomføringen lokalt, viser læreplanene at det totale antallet timer i ferdighetsfagene ofte var høyere for jenter enn for gutter. Dette gikk for jentene utover de boklige fagene. Denne skjevheten mellom kjønnene holdt seg også etter at fagene ble obligatoriske og gjennom hele folkeskoleperioden, altså fram til 1969. Og like lenge det ble argumentert med håndarbeidets nytte for framtidige husmødre.

Med innføringen av håndgjerning som skolefag, ble det en utfordring å finne kvalifiserte lærere. For menn fantes det en generell lærerutdannelse, men til tross for at loven av 1860 ga adgang til å ansette lærerinner i allmueskolen, fantes det ennå ingen utdanning for kvinner. Foreningen til fremme av kvindelig haandverksdrift imøtekom behovet ved å starte med opplæring av kvinner som ville bli håndarbeidslærerinner. I 1864 søkte foreningen Kirkedepartementet om å få opprette et lærerinneseminar i Kristiania. Dette var to tiår før kvinner fikk adgang til å gå opp til examen artium (1882) og til å ta embetseksamen (1884). Derfor er det ikke overraskende at søknaden ble avslått.   

I stedet gikk foreningen, som nevnt, inn for å få opprettet en grunnleggende husflidsskole for kvinner, noe de lyktes med. Fra 1888 tok Statens kvindelige industriskole på seg ansvaret for å lære opp håndarbeidslærerinner. Før dette, i 1882, hadde Anna Kreetz søkt departementet om støtte til en utdanning for kvinnelige husflidslærerinner i Kristiania. Hittil hadde de bare støttet menn, argumenterte hun med. Søknaden ble i første omgang avslått, begrunnet med at byen allerede hadde industriskolen. Da Kreetz flyttet skolen til Bergen, fikk den året etter støtte. Skolen skulle ikke bare undervise i det som tradisjonelt ble regnet som kvinnelig husflid, men også i trearbeider og annen typisk mannlig husflid.

Lærerseminarene hadde ikke håndgjerning som fag de første seksti årene. Det betydde at det også var mangel på menn som var kvalifisert både i sløydfaget og som lærere. Ole Thorsteinson Øde (1841-96) tilbød fra 1870-årene 4-6 månederskurs for husflidlærere i Drammen. Ofte var det snakk om allmennlærere som ønsket tilleggsutdannelse. I tilknytning til lærerskolen drev han også en husflidsskole for gutter, som fungerte som øvingsskole for lærerne. Skolen fikk først støtte fra Selskapet for Norges Vel, senere også fra banken og staten. Men i 1885 måtte den legge ned, etter en inspeksjon i regi av Kunstindustrimuseet.

Det ble raskt stor pågang av søkere til Statens kvinnelige industriskole. Johanne Hougen, som var bestyrer fra 1911 til 1927, gikk inn for at skolen skulle gjøres om til høgskole og at ettårige vev- og sømklasser måtte opprettes rundt i landet. Det viste seg vanskeligere å få gjennomslag for høgskolestatus (1975) enn fylkeskommunale husflidsskoler.       

I 1935 ble Landsrådet for heimeyrke opprettet under Landbruksdepartementet, og i 1939 ble Gjertrud Berge ansatt som statens husflidsinspektør. Hun fikk ansvar for å tilrettelegge korte, praktiske husflidskurs. Etter andre verdenskrig økte behovet for elementær håndarbeidsundervisning, og Berge tok opp spørsmålet om å få opprettet husflidsskoler i de fylkene som manglet slike. En Stortingsinnstilling  gikk i 1946 inn for å opprette ett- eller toårige husflids- og håndgjerningsskoler i hvert fylke. Der skulle det gis elementær opplæring i søm og veving for voksne. Opplæringen skulle både være til selvhjelp og kunne brukes som grunnlag for videre fagutdannelse for dem som ville bli lærere. Skolene skulle være selvstendige og ha kvinnelige styrere. Innstillingen ble godkjent av Stortinget i 1948.

Etter at fylkeshusflidsskolene kom på plass var det de som sto for den grunnleggende opplæringen i vev og søm. Den skulle både kunne brukes direkte til selverhverv og som forkurs for videre utdanning.