504
redigeringer
→Konsekvensene
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 18: | Linje 18: | ||
På 1600-tallet var Nederland hovedmarked for norsk trelast, men på 1700-tallet hadde England tatt over. I London og andre engelske havner var særlig “Christiania deals” (brede planker) kjent som den beste kvaliteten plank. I England hadde det norske tømmeret omtrent 80% av det sivile markedet, og ble brukt til alt fra møbler og husbygging, til pakkasser og likkister. Omtrengt 10 til 20% av det norske tømmeret, også det fra Christiania, gikk til Danmark. Dette var hovedsaklig vraktømmer som ikke kunne selges andre steder. | På 1600-tallet var Nederland hovedmarked for norsk trelast, men på 1700-tallet hadde England tatt over. I London og andre engelske havner var særlig “Christiania deals” (brede planker) kjent som den beste kvaliteten plank. I England hadde det norske tømmeret omtrent 80% av det sivile markedet, og ble brukt til alt fra møbler og husbygging, til pakkasser og likkister. Omtrengt 10 til 20% av det norske tømmeret, også det fra Christiania, gikk til Danmark. Dette var hovedsaklig vraktømmer som ikke kunne selges andre steder. | ||
{{thumb|Eksempel.jpg|Christiania havn 1685|}} | |||
Under Napoleonskrigene, da Danmark-Norge ble dratt inn i krigen på fransk side mot britene, ble det norske tømmeret stengt ute fra det britiske markedet. Tollbarrierer på så mye som 150% av trelastens verdi, samt fare for kapring, holdt norske skip med trelast unna de engelske havnene under krigsårene. Etter krigen bestemte det britiske parlamentet at de høye tolltarriffene skulle fortsette. Britene ønsket ikke lenger, slik tilfellet hadde vært før krigen, å være avhengige av andre stater for forsyning av tømmervarer. I stedet bestemte de seg for å satse på å bygge ut trelastnæringen i egne kolonier, først og fremst i Canada. | Under Napoleonskrigene, da Danmark-Norge ble dratt inn i krigen på fransk side mot britene, ble det norske tømmeret stengt ute fra det britiske markedet. Tollbarrierer på så mye som 150% av trelastens verdi, samt fare for kapring, holdt norske skip med trelast unna de engelske havnene under krigsårene. Etter krigen bestemte det britiske parlamentet at de høye tolltarriffene skulle fortsette. Britene ønsket ikke lenger, slik tilfellet hadde vært før krigen, å være avhengige av andre stater for forsyning av tømmervarer. I stedet bestemte de seg for å satse på å bygge ut trelastnæringen i egne kolonier, først og fremst i Canada. | ||
| Linje 29: | Linje 29: | ||
Med brannen forsvant mye av trelasten som christianiakjøpmenn skulle selge det året, og konsekvensene var store. Trelasten var ikke forsikret. Selv om det fantes en norsk brannkasse som forsikret hus og gårder, var det i Norge i 1819 enda ingen som forsikret “Meubler og løse Effecter” som trelasten på bordtomtene ville ha blitt kategorisert som. Tidligere, i unionen med Danmark, hadde slikt vært forsikret i Asurance-Compagniet i København, men etter 1814 het det at “dette Compagniet nu ikke assurerer i Norge”. | Med brannen forsvant mye av trelasten som christianiakjøpmenn skulle selge det året, og konsekvensene var store. Trelasten var ikke forsikret. Selv om det fantes en norsk brannkasse som forsikret hus og gårder, var det i Norge i 1819 enda ingen som forsikret “Meubler og løse Effecter” som trelasten på bordtomtene ville ha blitt kategorisert som. Tidligere, i unionen med Danmark, hadde slikt vært forsikret i Asurance-Compagniet i København, men etter 1814 het det at “dette Compagniet nu ikke assurerer i Norge”. | ||
I mange tilfeller hadde kjøpmennene også satt seg i gjeld, eller lånt ut, med sikkerhet i nettop salget av den trelasten som nå var gått opp i flammer. Dette betydde at flere hadde vansker med å gjøre opp for seg. I kjølvannet av brannen, og sammen med flere økonomiske komplikasjoner som devaluering av pengene, kraftig økning av eksporttollen og tap av det gamle broderlandet Danmark som marked, gikk flere av de store handelshusene som hadde dominert byen og Østlandet på slutten av 1700-tallet, falitt. | I mange tilfeller hadde kjøpmennene også satt seg i gjeld, eller lånt ut, med sikkerhet i nettop salget av den trelasten som nå var gått opp i flammer. Dette betydde at flere hadde vansker med å gjøre opp for seg. I kjølvannet av brannen, og sammen med flere økonomiske komplikasjoner som devaluering av pengene, kraftig økning av eksporttollen og tap av det gamle broderlandet Danmark som marked, gikk flere av de store handelshusene som hadde dominert byen og Østlandet på slutten av 1700-tallet, falitt. | ||
===Vil du vite mer=== | ===Vil du vite mer=== | ||