504
redigeringer
→Konsekvensene
| Linje 18: | Linje 18: | ||
På 1600-tallet var Nederland hovedmarked for norsk trelast, men på 1700-tallet hadde England tatt over. I London og andre engelske havner var særlig “Christiania deals” (brede planker) kjent som den beste kvaliteten plank. I England hadde det norske tømmeret omtrent 80% av det sivile markedet, og ble brukt til alt fra møbler og husbygging, til pakkasser og likkister. Omtrengt 10 til 20% av det norske tømmeret, også det fra Christiania, gikk til Danmark. Dette var hovedsaklig vraktømmer som ikke kunne selges andre steder. | På 1600-tallet var Nederland hovedmarked for norsk trelast, men på 1700-tallet hadde England tatt over. I London og andre engelske havner var særlig “Christiania deals” (brede planker) kjent som den beste kvaliteten plank. I England hadde det norske tømmeret omtrent 80% av det sivile markedet, og ble brukt til alt fra møbler og husbygging, til pakkasser og likkister. Omtrengt 10 til 20% av det norske tømmeret, også det fra Christiania, gikk til Danmark. Dette var hovedsaklig vraktømmer som ikke kunne selges andre steder. | ||
{{thumb|Ob11020 copy.jpg|Christiana havn 1685|} | |||
{{thumb|Ob11020 copy.jpg|Christiana havn 1685|}} | |||
Under Napoleonskrigene, da Danmark-Norge ble dratt inn i krigen på fransk side mot britene, ble det norske tømmeret stengt ute fra det britiske markedet. Tollbarrierer på så mye som 150% av trelastens verdi, samt fare for kapring, holdt norske skip med trelast unna de engelske havnene under krigsårene. Etter krigen bestemte det britiske parlamentet at de høye tolltarriffene skulle fortsette. Britene ønsket ikke lenger, slik tilfellet hadde vært før krigen, å være avhengige av andre stater for forsyning av tømmervarer. I stedet bestemte de seg for å satse på å bygge ut trelastnæringen i egne kolonier, først og fremst i Canada. | Under Napoleonskrigene, da Danmark-Norge ble dratt inn i krigen på fransk side mot britene, ble det norske tømmeret stengt ute fra det britiske markedet. Tollbarrierer på så mye som 150% av trelastens verdi, samt fare for kapring, holdt norske skip med trelast unna de engelske havnene under krigsårene. Etter krigen bestemte det britiske parlamentet at de høye tolltarriffene skulle fortsette. Britene ønsket ikke lenger, slik tilfellet hadde vært før krigen, å være avhengige av andre stater for forsyning av tømmervarer. I stedet bestemte de seg for å satse på å bygge ut trelastnæringen i egne kolonier, først og fremst i Canada. | ||