Infopunkt 11: Operastranda: Forskjell mellom sideversjoner

To dager etter brannen ble en kommisjon nedsatt for å skaffe opplysninger om brannen. Mistanken falt på en Ole Olsen Østbye, kalt Ole Niefing fordi han hadde bare ni fingre. Han ble frifunnet, men måtte betale 140 spesiedaler i omkostninger. Ingen ble noen sinne dømt, og brannårsaken ble aldri brakt på det rene.  

Gjennom hele 1500-, 1600- og 1700-tallet var trelast en viktig eksportvare for Norge. Christiania ble dratt inn i trelasthandelen i økende monn fra 1600-tallet.  Tømmeret ble felt i innlandet og som oftest fløtet til sagbrukene. Fra sagbrukene  i Sagelva nedenfor Strømmen ble planker kjørt gjennom marka til bordtomtene på Vaterland der de ble lagret. Plankestablene kunne være så høye som 7 meter, og bordtomtene strakk seg fra havnen og helt bort til der Legevakta er i dag.  Lukten av gammel sagspon og planker som tørket må ha preget ikke bare bordtomtene, men også området rundt. (Plankekjøring: https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Plankekj%C3%B8ring)

{{thumb|Coning Utsikt fra Ekeberg NW6964 copy kopi.jpg|Bordtomtene i Bjørvika sett fra Ekeberg|}}

På 1600-tallet var Nederland hovedmarked for norsk trelast, men på 1700-tallet hadde England tatt over. I London og andre engelske havner var særlig “Christiania deals” (brede planker) kjent som den beste kvaliteten plank. I England hadde det norske tømmeret omtrent 80% av det sivile markedet, og ble brukt til alt fra møbler og husbygging, til pakkasser og likkister. Omtrengt 10 til 20% av det norske tømmeret, også det fra Christiania, gikk til Danmark. Dette var hovedsaklig vraktømmer som ikke kunne selges andre steder.  

De norske trelasteksportørene, også de i Christiania, hadde gjennom Napoleonskrigen solgt lite tømmer. Lagrene med planker hadde vokst. Med freden i 1814 så de frem til en normalisering av handelssituasjonen, men britenes avgjørelse om å fortsette med høy toll satte en effektiv stopper for det. Da brannen brøt ut i 1819, var det derfor fremdeles mye trelast på lager. At den brøt ut i mai, før særlig mange skip hadde rukket å seile ut med trelast, gjorde ikke situasjonen bedre.  

Med brannen forsvant mye av trelasten som christianiakjøpmenn skulle selge det året, og konsekvensene var store. Trelasten var ikke forsikret. Selv om det fantes en norsk brannkasse som forsikret hus og gårder, var det i Norge i 1819 enda ingen som forsikret “Meubler og løse Effecter” som trelasten på bordtomtene ville ha blitt kategorisert som. Tidligere, i unionen med Danmark, hadde slikt vært forsikret i Asurance-Compagniet i København, men etter 1814  het det at “dette Compagniet nu ikke assurerer i Norge”.