Innlandstransport på Østlandet og Sørlandet: Forskjell mellom sideversjoner

== Veier i innlandet ==

=== Eksempler på veiutbedringer ===

Et eksempel på den store endringen som skjedde var omleggingen av veien i Drivdalen slik at en unngikk den beryktede [[Vårstigen]] og fikk en flat vei langs Driva. Den nye veien her ble fullført først på [[1850-tallet]], og Aasmund Olavsson Vinje sier om denne i [[1860]]:<br />

I en reisehåndbok fra [[1882]] står følgende om veien gjennom Gudbrandsdalen: ”Fra Listad til Laurgaard er veien mye mer interessant enn i den første delen av Gudbrandsdalen. En passerer flere svært vakre fosser. Så langt som til Laurgaard er veien utmerket, og holdt i god stand. Enkelte strekninger fremviser førsteklasses ingeniørarbeid. Fra denne stasjonen [dvs. Laurgaard] til den neste (Brennhaugen) finnes en av de beste og mest interessante veiene i Norge gjennom Rosten, som er en svært fin kløft, med klipper, og skog av furu og bjørk.”<br />

=== Dampskipsrute på Losna ===

For å unngå de vanskeligste veipartiene før veien ble omlagt, ble det rundt [[1860]] drevet dampskipsrute på Losna med båten ”Dale-Gudbrand”. Men da den nye vegen kom, ble denne ruten nedlagt. Reiselivsmannen Yngvar Nielsen kommenterte dette slik: <br />

”Saalænge den gamle vej med alle sine uendelige bakker, som endnu sees hist og her, blev benyttet, gikk der dampskib paa Losna; men dette instilledes efter anlægget af den nye vej. Det var ogaa ofte – navnlig ved lav vandstand i Losna – en vanskelig sag at navigere her oppe. En gang skal dampskibet, som hed ”Dale-Gudbrand”, have været helt oppe ved Hundorp paa Froen. Tilsidst blev det bragt ned i Mjøsen og anvendt til kuloplag.”<br />

=== Tilrettelegging for turisttrafikk ===

De gode veiene var en av forutsetningene for en livlig turisttrafikk gjennom Gudbrandsdalen i løpet av 1850-60-årene. Men en annen forutsetning var kommet på plass tidligere, nemlig den gode forbindelsen mellom hovedstaden og [[Lillehammer]]. Allerede i [[1840-årene]] kom det i gang dampskipstrafikk på [[Mjøsa]], og den lange strekningen fra [[Eidsvoll]]sbakken til Lillehammer kunne en legge bak seg raskt og behagelig med et av de mest moderne kommunikasjonsmidene som fantes på den tiden. Likevel gjaldt dette mest i sommerhalvåret, for om vinteren kunne ofte is eller tåke legge hindringer i vegen for båtene. I [[1852]] seilte dampskipet Dronningen fra Lillehammer hver mandag, onsdag og fredag kl. 6 om morgenen, og fra Eidsvollsbakken hver tirsdag, torsdag og lørdag kl. 5 om morgenen. I [[1859]] var det blitt daglig forbindelse, unntatt søndager. De båtene som inngikk i ruten var [[Skibladner]], Færdesmanden, Dronningen og Jernbarden. I [[1871]] var det Skibladner og Kong Oscar som sørget for trafikken. Fra hovedstaden til Eidsvoll var det fra [[1854]] jernbanesamband.

=== Turisttrafikk fra utlandet ===

Kilde:

http://www.arkivnett.ol.no/samferdsel/index.php?id=245

=== Skyssordningen ===

Den engelske reiselivsmannen Thomas Bennett, som ga ut en rekke reisehåndbøker for Norge fra og med [[1867]], vurderte bestillingsordningen på denne måten: ”De reisende bør huske på at plikten som bøndene har til å skysse er en skatteordning, og at de langt fra gjør bøndene en tjeneste ved å leie hestene deres – og at bøndene ville være mye mer fornøyd om ingen reiste på vegene deres. Bøndene vil heller ha faste stasjoner, for ellers må de kanskje ta hestene fra plogen og kanskje sende de 14 engelske miles til stasjonen, hvorpå de må skysse fra 7 til 14 miles, før de returnerer med en mark eller to som godtgjørelse for en reise på 56 miles, og for å ha vært bonden til mye bry både den dagen og neste.”

=== Diligencer i Gudbrandsdalen ===

Diligencen kom til å spille en vesentlig rolle i sommertrafikken i Gudbrandsdalen, ved siden av den vanlige stasjonsskyssen og vognmannsskyssen. Alt i [[1860]] gikk diligence i ruten mellom Lillehammer og Elstad i [[Ringebu]]. I sommersesongen [[1863]] gikk den fra Lillehammer kl. 6 om morgenen og fra Elstad kl. 13. Det er ikke kjent hvem som drev denne kjøringen, og den ble trolig innstilt etter relativt kort tid.

Resultatet av amtmannens forslag var at Stortinget i 1875 bevilget 5000 [[speciedaler]] til innkjøp av vogner for ruten Lillehammer-Støren. Det var nok motforestillinger, for mange mente at det etter at [[Rørosbanen]] ble åpnet ville bli for lite trafikk mellom Lillehammer og Støren til at en kunne drive diligence. Det skulle snart vise seg at de fikk rett.

=== Landeveislokomotivet Herkules ===

Et forsøk med landeveislokomotiv er et interessant eksempel på hvilken oppfinnsomhet som rundt [[1870]] ble lagt for dagen for å ta i bruk ny teknologi. Målet var å effektivisere transporten av folk og varer gjennom Gudbrandsdalen.  

I [[1841]] ble det første dampskipet satt i rutetrafikk på Mjøsa, og på 1850-tallet ble jernbanen mellom Christiania og [[Eidsvoll]] bygd ut. Dermed ble avstanden til hovedstaden betraktelig mindre. Samtidig ble veianleggene nordover i Gudbrandsdalen utbedret fra [[1854]], og Lillehammer forsterket sin rolle som porten til Gudbrandsdalen. Thorstadbua ved brygga på Berget er bygd i [[1857]]. Steinpakkhuset ved sundet i Mjøsa er et tydelig minne om skipstrafikken over Mjøsa. Brygga er et av byens få tilknytningspunkter til Mjøsa.

Omkring [[1900]] var Lillehammer i sterk vekst. Lillehammers befolkning ble mer enn fordoblet på 30 år, fra 1832 innbyggere i [[1890]] til 5189 i [[1920]]. I denne perioden ble byen utvidet med bebyggelse i [[sveitserstil]] innenfor rutenettplanen. Et nytt trekk ved byhusene fra denne perioden er de store butikkvinduene, og en større skala enn [[empire]]bebyggelsen. Fra 1890-tallet ble det også bygget frittliggende villaer i både sveitserstil og [[dragestil]].

[[Meteorologisk institutt]] startet sin virksomhet i Christiania [[1. desember]] [[1866]]. Fra og med [[1868]] begynte man å ”antyde” været for kommende dag på enkelte steder. Værvarsler for landbruksnæringen på [[Østlandet]] ble utstedt fra [[1882]]. Dette var lenge før radioens tid, så varslene ble spredt via [[telegraf]], oppslag på sentrale steder samt signalføring på togene. Spesielle symboler ble festet på togets bakerste vogn, og betydningen av symbolene ble slått opp ved siden av. De samme symbolene ble også heist opp i master ("stormsignalmaster") i nærheten av telegraf- og jernbanestasjoner. Dampskipet "Bundefjord" heiste varselsymbolene opp under fokkestaget på sine ruter i indre fjordbasseng.

=== Mange banestrekninger inkludert ===

Ordningen ble videreført etter hvert som nye banestrekninger ble åpnet. På [[1890-tallet]] var ordningen implementert på Vestfoldbanen, [[Randsfjordbanen]], [[Rørosbanen]] fram til [[Røros]] og på det som etter hvert het Eidsvoll-Ottabanen – i dag en del av [[Dovrebanen]].

=== Symboler på togenes konduktørvogn ===

{{Samkult}}

[[Kategori:Veger]]

[[Kategori:Kanaler]]

[[Kategori:Gudbrandsdalen]]

[[Kategori:Mjøsa]]