Ishud: Forskjell mellom sideversjoner

[[Ishud]] på ishavsskutene var planket opp utenpå den vanlige skutesiden. Plankene var hovedsakelig laget av Greenheart fra Australia (Tasmania) eller Ironbark fra Syd-Amerika, vanligvis var de 3 til 4 tommer tykke. Disse tresortene er utrolig harde. Plankene var vanligvis holdt i sjøvann over tid, og måtte så steames i en lang ovn, til de myknet opp og kunne bøyes og festes på skutesiden med bolter. I baugen brukte de stålstemne, men forsterkningsplater av stål på sidene i og under vannlinja. De sveiset deretter baugjern, ca. 10–15 cm brede og gjerne 15–20 mm tykke, over stålplatene. Enkelte baugjern strakk seg lenger bak enn stålplatene. De fleste hadde samme tilpasning akterut. I tillegg festet man stål-isfinner foran propellen til beskyttelse mot isklumper og flak. [[Polstjerna]], som er utstilt i Tromsø, er et godt eksempel som kan iakttas helt til kjølen.<ref>E-post fra Ulf Snarby.</ref>

På norskekysten og i fjordene hadde stort sett alle trefartøy som var i helårsdrift, ishud. Det kunne være fraktefartøy, sandskøyter, lokalrutebåter i fjordene, reisendebåter (agentbåter) og skyssbåter. Ytterst på kysten, som for eksempel i Solund, Austevoll og Bømlo, var det ikke alle fiske- og fangstfartøyer som hadde ishud, da de opererte i isfritt farvann. Ishuden bestod av plater på en ca. 3–4 mm tykkelse i galvanisert stål eller kobber. De ble festet i er stykke over vannlinjen 25 cm og i baugpartiet gikk de et stykke lenger opp på skroget. Platene ble festet med vridde galvaniserte- eller kobberspiker med koppet hode. Ishuden ble som regel malt i samme farge som skroget over vannlinjen og på treblanke  fartøy ble gulfarge brukt.<ref>E-post fra Atle Raubotn.</ref>