Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 832
redigeringer
m
→Etter 1900: pirk
m (→Etter 1900: Litt mer om det sosiale livet, hentet fra Liv Londons bok.) |
m (→Etter 1900: pirk) |
||
| Linje 32: | Linje 32: | ||
Etter den første etableringen kom en sosial og økonomisk oppgangsfase for den jødiske befolkningen i Oslo. Ganske fattige innvandrere klarte å skaffe etterkommerne sine et bedre liv, gi dem utdannelse og trygge kår. Etter 1900 kommer det vanskeligere perioder, særlig i [[mellomkrigstida]]. Antisemittismen økte på alle hold, og Norge var intet unntak<ref>Se for eksempel bekymrete artikler i [http://kundeweb.aggressive.no/users/jodiskmuseumoslo.no/hatikwoh_193812.pdf Hatikwoh 1938.]</ref>. I tillegg kom jødene i Oslo i kontakt med utviklingen på kontinentet gjennom at de var mye involvert i hjelp og støtte til venner, familie og andre som levde med det som etter hvert ble Hitler-Tysklands terror-regime. Samtidig kunne man merke at vilkårene for å for eksempel få arbeid hos annet enn jødiske butikkeiere ble hardere og hardere. Man engstet seg for andre, men hadde også egne problemer. | Etter den første etableringen kom en sosial og økonomisk oppgangsfase for den jødiske befolkningen i Oslo. Ganske fattige innvandrere klarte å skaffe etterkommerne sine et bedre liv, gi dem utdannelse og trygge kår. Etter 1900 kommer det vanskeligere perioder, særlig i [[mellomkrigstida]]. Antisemittismen økte på alle hold, og Norge var intet unntak<ref>Se for eksempel bekymrete artikler i [http://kundeweb.aggressive.no/users/jodiskmuseumoslo.no/hatikwoh_193812.pdf Hatikwoh 1938.]</ref>. I tillegg kom jødene i Oslo i kontakt med utviklingen på kontinentet gjennom at de var mye involvert i hjelp og støtte til venner, familie og andre som levde med det som etter hvert ble Hitler-Tysklands terror-regime. Samtidig kunne man merke at vilkårene for å for eksempel få arbeid hos annet enn jødiske butikkeiere ble hardere og hardere. Man engstet seg for andre, men hadde også egne problemer. | ||
Like etter 1900 var det hele fire jødiske forsamlinger i hovedstaden. Bare en av dem viste seg å være langlivet, [[Det mosaiske trossamfunn]]. I begynnelsen ble det religiøse livet organisert privat, i folks egne hjem, men etterhvert fikk man en synagoge i Calmeyergate og til slutt i Bergstien, fra 1918-20. Det var en stadig kamp å forsøke å leve kosher med hensyn til mat, men jødene i Oslo forsøkte å ha rituelle slaktere tilknyttet menighetene, og man importerte kjøtt fra Sverige. Nærheten til synagoge, og muligheten for å spise kosher og treffe andre jødiske familier var en viktig grunn til at så mange søkte seg til Oslo. For eksempel forteller Ruth Goldstein at familien hennes, der far var flyktning fra Litauen og mor var fra Riga, opprinnelig bosatte seg i Kongsvinger. Men Kongsvinger ble "et ensomt sted for en liten jødisk familie", og de flyttet derfor til Strømmen for å komme nærmere miljøet i Oslo<ref>London 2009:187</ref>. | Like etter 1900 var det hele fire jødiske forsamlinger i hovedstaden. Bare en av dem viste seg å være langlivet, [[Det mosaiske trossamfunn]]. I begynnelsen ble det religiøse livet organisert privat, i folks egne hjem, men etterhvert fikk man en synagoge i Calmeyergate og til slutt i Bergstien, fra 1918-20. Det var en stadig kamp å forsøke å leve kosher med hensyn til mat, men jødene i Oslo forsøkte å ha rituelle slaktere tilknyttet menighetene, og man importerte kjøtt fra Sverige. Nærheten til synagoge, og muligheten for å spise kosher og treffe andre jødiske familier var en viktig grunn til at så mange søkte seg til Oslo. For eksempel forteller Ruth Goldstein at familien hennes, der far var flyktning fra Litauen og mor var fra Riga, opprinnelig bosatte seg i Kongsvinger. Men Kongsvinger ble "et ensomt sted for en liten jødisk familie", og de flyttet derfor til [[Strømmen]] for å komme nærmere miljøet i Oslo<ref>London 2009:187</ref>. | ||
Hovedstadens jøder bodde stort sett i nærheten av hverandre, og minneopptegnelser fra denne tida vitner om et rikt sosialt liv. Liv London forteller at | Hovedstadens jøder bodde stort sett i nærheten av hverandre, og minneopptegnelser fra denne tida vitner om et rikt sosialt liv. Liv London forteller at | ||
<blockquote>Min tante Dora ble født i Korsgaten på Grünerløkka i 1910. (...) Etter middagen fredag kveld gikk de ofte på besøk til hverandre med brev og aviser fra "gamlelandet". De drakk te, spiste kaker eller lokshenkugel og leste høyt. Tante Doras mor, min farmor, kunne russisk, så hun oversatte hvis noen hadde fått en russisk avis , ellers gikk det på jiddish.<ref>London 2009:20</ref> | |||
</blockquote> | |||
Da [[andre verdenskrig]] brøt løs bodde det omtrent 2100 jøder i Norge. Noen av dem var flyktninger fra kontinentet. Etter okkupasjonen av Norge fryktet man det verste, men det så i begynnelsen ut til å ikke få store konsekvenser for den jødiske befolkningen. Noen av de norske jødene tok seg over til Storbritannia med båt for å være med i motstandsarbeidet, mens andre dro via Sverige. Jødene måtte innlevere radioapparatene sine til okkupasjonsmakten allerede i mai 1941, et halvt år før resten av befolkningen måtte det samme. Fra januar 1942 skulle alle pass tilhørende jøder stemples med en J. Og den 25. oktober 1942 sendte sjef for politiet [[Karl Marthinsen]] ut telegram til alle landets politikamre. Der sto det blant annet at | Da [[andre verdenskrig]] brøt løs bodde det omtrent 2100 jøder i Norge. Noen av dem var flyktninger fra kontinentet. Etter okkupasjonen av Norge fryktet man det verste, men det så i begynnelsen ut til å ikke få store konsekvenser for den jødiske befolkningen. Noen av de norske jødene tok seg over til Storbritannia med båt for å være med i motstandsarbeidet, mens andre dro via Sverige. Jødene måtte innlevere radioapparatene sine til okkupasjonsmakten allerede i mai 1941, et halvt år før resten av befolkningen måtte det samme. Fra januar 1942 skulle alle pass tilhørende jøder stemples med en J. Og den 25. oktober 1942 sendte sjef for politiet [[Karl Marthinsen]] ut telegram til alle landets politikamre. Der sto det blant annet at | ||