Jens Madsen (1848–1939): Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb høyre|Jens Madsens hus i Kiila.jpg|Jens Madsens hus i Kila. Trolig er det Madsen som holder hesten.|}}

'''Jens Brønlund Madsen''', [[Kila]] ([[1848]]-[[1939]]) var gårdbruker og fembøringshøvedsmann, gift med Rebekka Larsdtr., f. [[1851]]. På folkemunne gikk han under navnet «Jens Massa» og har fått en kjent fiskegrunne (med) oppkalt etter seg - [[Jens Massagrunnen]] - som ligger mellom [[Meløyvær]] og [[Dova på Senja]], ikke så langt fra [[Steinavær]] og den ene støtta nord på [[Flatflesa]]. Området er på det grunneste fem favner, men det er brådjupt på østsiden.

Han var sønn av Mads Jensen (1796-1873) og Rebekka Schjerlderup Andersdtr.(1819-1896) og hadde sju søsken.

I [[Trondednes Bygdebok]] står det at «Jens Madsen (1848-1939) bodde i Kila. Han var en av de siste fembøringshøvedsmennene av den gamle, trauste typen, vidkjent for sin dristighet og dyktighet. Jens drev særlig fiske med søkkenot, og en  grunne i Steinaværan bærer ennå navnet [[Jens Massagrunnen]]. I flere år var han dessuten bas for [[sildnotbruk]]et på gården.»

Sommerfisket etter sei med [[søkkenot]] krevde innsats med flere båter og menn. De rodde ut nota og fikk den under seistimen. Når seien så dette, gikk den ned, men der var nota som da langsomt ble hevet opp, og så var det bare å få seien om bord, hvis man da ikke hadde revet opp nota mot bunnen. Seien ble kanskje tørket, leveren ble tatt vare på, og det hele kanskje ført til f.eks. [[Tromsø]] der den kunne byttes i «russemel», levert av [[Pomor]]er. Seifisket kunne foregå andre steder i området også. Det var mange mann som fisket med en not og kanskje de overnattet i regionen eller hadde med seg lossementsbåt.

 

 

Det var jo ennå vekselbruk mellom gårdsdrift og fiske for mange. Det var et rikt sildefiske både sørover og nordover fra Kila, der Jens Madsen bodde. Det var derfor mange steder og gårder som hadde ei landnot. Til denne hadde de gjerne en storbåt, eller også en eller to [[gavlbåt]]er som man også kunne ha nota i. På gavlen hadde man gjerne en rull til å dra nota over. Etter hvert hadde man jo [[håndspill]], evt. motordrevet [[spill]] for å dra nota sammen med. Man kunne ha flere nøter, en lang [[stengenot]], [[låsnot]] og såkalt [[orkastnot]]. Til dette fisket trengtes mange mann. Noen til å ro, andre til å dra nota, osv. Noen ganger bandt man i hop flere nøter. Det kunne altså være mange sammen om dette fisket. Når det står at en gård hadde en not, ble kanskje drengene og husmennene på gården innkalt når det kom sildetidende. Bas for dette på gården var altså Jens Madsen.

[[Lofotfisket]] var jo viktig for folket her i århundrer. Innsiget av [[skrei]] var da som nå varierende. På f.eks. 1600- og 1700-tallet kom innsiget nordover i [[Tjeldsundet]], til [[Andøy]] og f.eks. Senja. Men så forsvant fisken herfra, noe den også senere har gjort enkelte år. Lovene har også vært forskjellige. Blant annet ble garnfiske forbudt fra [[1816]]. Garnfiskerbonden og politikeren [[Andreas Soltenberg]] fra [[Årnes]] var bl.a. med på å få gjennomført den bestemmelsen. Fra [[1850]] til [[1880]] var det enkelte år gode lofotår. I [[1870]] f.eks. deltok 891 fiskere fra [[Trondenes]], 706 storgarnbåter, 158 linebåter og 22 juksabåter. Veldig mange av båtene var fembøringer. I 1880 drev mange med synkenot, og etter hvert kom det båter med [[sneseil]], dekksbåter og etter noen år kom motoren.

== Vinterfisket for Vesterålen/Senja ==

har også vært varierende. I [[1877]] var det store torskeinnsig i [[Toppsundet]], utenfor [[Grytøya]], og mellom Senja og [[Sandsøy]]. I [[1890]] tok fisket seg opp igjen her. I Steinavær-området, Senja og Holmenvær var fisket stort. I [[1896]] måtte man ha fiskerioppsyn i seks vær. Fiskeinnsiget avhang endel av samtidig lodde- og sildeinnsig. Mye lodde var det f.eks. i [[1889]]. Det var ikke så mye fiske utover på [[Svensgrunnen]] før man fikk dekksbåter og motor. I [[1910]] var det 150 dekksbåter og 14 dampskip som drev fiske her. Etter vinterfisket dro mange til [[Vårtorskefisket i Finnmark]]]].

Det var rikt [[sei]]fiske på grunnene utover mot Senja - spesielt om sommeren. Her foregikk fisket med [[dorg]], [[juksa]], [[krokstang]], [[garn]] eller synkenot. Det ble også fangstet på arter som [[kveite]], [[hyse]], [[lange]] og [[uer]] .

Silda har vel alltid vært viktig i denne regionen. Fra [[1860]]-tallet og til ca [[1875]] hadde man det store storsildinnsiget fra [[Helgeland]] og helt opp til nordre [[Nordland]] og [[Sør-Troms]]. Det ble fisket med mange garn og landnøter hele veien. Mange salterier ble bygd, men så forsvant silda. Heldigvis kom feitsilda fra ca. [[1880]] og mange år fremover. Det var sommer- og høstfiske, og etter hvert kom [[sildoljefabrikk]]ene. Seinere kom vårsilda som hadde en topp i [[1918]].

[[Sild]] kunne det altså være både syd og nordover. Når fiskerne skulle være lenge borte, hadde de gjerne en større båt, [[jekt]], [[jakt]] eller ligende som lossement eller til å ha saltsilda i. Noen ganger kunne fisket drives i større målestokk og langt hjemmfra, og da kunne man være tilknyttet et dampskip, til sleping osv.

 

Utover 1800-tallet kom dampskipene som økte sikkerheten og minsket avstandene, bl,a. til bankene og Finnmark. Mange førte sine mindre dampbåter som fraktbåter til Finnmark. Man fisket også endel med [[dorry]]er som gjorde at man kunne drive fiske over et større område fra hovedbåten. Var man f.eks. et notlag, hadde man også lossementbåter som man bodde i som en flytende bu.

*Bjørkenes, Brergljot og Margareth Jensen: ''Folk og slekt i Gamle Trondenes''. Harstad 1997.

[[Kategori:Personer fra Harstad kommune]]