Kamstrup

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 30. jan. 2012 kl. 13:36 av Anne Gallefos Wollertsen (samtale | bidrag) (Bidraget er under utarbeidelse.)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Doktor Kamstrup på Killingrud gods i Solbergelva

Dr. Erik Theodor Schjøth Kamstrup (1832 - 1906) flyttet til Solbergelva i 1861. Han bosatte seg på Killingrud, en av Solberg gårds (gods) fire gårder. Solbergelvinger nevnte Kamstrup med stor respekt i den perioden han styrte Killingrud. Han ble som regel kalt "doktorn på Killingrud", eller bare dr. Kamstrup. Dr. Kamstrup satte et europeisk preg på gården Killingrud i og med at han bygde den opp som et engelsk gods med parkanlegg, havestue og grusbelagte stier. Dr. Kamstrup bodde med deler av sin familie i hovedbygningen, og hadde også egen kontorbygning på gården.


Initiativrik

Dr. Kamstrup drev selve gården - eller godset, som han også kalte det - og var på mange måter involvert i andre prosjekter i Eikerbygda. Han satte i gang, eller var medeier i, både sagbruk, teglverk, kalkfabrikk, landhandel og Solberg Bomuldsspinderi. Solberg Bomuldsspinderi kjøpte etter hvert Solberg skog for å sikre seg vannfallet og rettighetene til dette.

Dr. Kamstrup ble boende på Killingrud til sin død, også etter at gården ble solgt til spinderiet. Han praktiserte som lege, og hadde eget kontor ved gården Aaserud som han også eide en periode.


Kanalen og sagbruket

Et av dr. Kamstrups store prosjekter i Solbergelva var da han i 1870-åra satte i gang byggingen av an vannkanal fra Solberg Bomuldsspinderis område og ned til elvebakken ved Drammenselva og Bukta. Denne kanalen hadde en bredde på ca 4 meter og var ca 1,50 meter dyp. Kanalen skulle erstatte en gammel trerenne som hadde drevet et vannhjul for sagbruk nede ved elvekanten. Vannkanalen skulle drive en turbin til det nye sagbruket som Kamstrup lot oppføre i samme periode som kanalbyggingen. Den nye saga hadde to grinder med stavskjæring og kanting. Den hadde også en maskin som produserte takspon.

I 1882 ble sagbruket solgt til Solberg Bomuldsspinderi, og i 1890 ble det lagt om til elektrisk drift. I 1914 kjøpte Torstein Haugan sagbruket. Han drev dette fram til 1919, da alt gikk opp i flammer.

I dag (2012) er det ingen spor igjen etter verken kanalen eller sagbruket. Det eneste som dukket opp under graving i Killingrudalleen for noen år siden var restene etter en gammel trerenne, og noen store sagblader ble også funnet under anleggelsen av uteområdet ved Bukta.

[[Kategori:]]