Kamstrup

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 30. jan. 2012 kl. 14:08 av Anne Gallefos Wollertsen (samtale | bidrag) (lagt til tekst)
Hopp til navigering Hopp til søk

Doktor Kamstrup på Killingrud gods i Solbergelva

Dr. Erik Theodor Schjøth Kamstrup (1832 - 1906) flyttet til Solbergelva i 1861. Han bosatte seg på Killingrud, en av Solberg gårds (gods) fire gårder. Solbergelvinger nevnte Kamstrup med stor respekt i den perioden han styrte Killingrud. Han ble som regel kalt "doktorn på Killingrud", eller bare dr. Kamstrup. Dr. Kamstrup satte et europeisk preg på gården Killingrud i og med at han bygde den opp som et engelsk gods med parkanlegg, havestue og grusbelagte stier. Dr. Kamstrup bodde med deler av sin familie i hovedbygningen, og hadde også egen kontorbygning på gården.


Initiativrik

Dr. Kamstrup drev selve gården - eller godset, som han også kalte det - og var på mange måter involvert i andre prosjekter i Eikerbygda. Han satte i gang, eller var medeier i, både sagbruk, teglverk, kalkfabrikk, landhandel og Solberg Bomuldsspinderi. Solberg Bomuldsspinderi kjøpte etter hvert Solberg skog for å sikre seg vannfallet og rettighetene til dette.

Dr. Kamstrup ble boende på Killingrud til sin død, også etter at gården ble solgt til spinderiet. Han praktiserte som lege, og hadde eget kontor ved gården Aaserud som han også eide en periode.


Kanalen og sagbruket

Et av dr. Kamstrups store prosjekter i Solbergelva var da han i 1870-åra satte i gang byggingen av an vannkanal fra Solberg Bomuldsspinderis område og ned til elvebakken ved Drammenselva og Bukta. Denne kanalen hadde en bredde på ca 4 meter og var ca 1,50 meter dyp. Kanalen skulle erstatte en gammel trerenne som hadde drevet et vannhjul for sagbruk nede ved elvekanten. Vannkanalen skulle drive en turbin til det nye sagbruket som Kamstrup lot oppføre i samme periode som kanalbyggingen. Den nye saga hadde to grinder med stavskjæring og kanting. Den hadde også en maskin som produserte takspon.

I 1882 ble sagbruket solgt til Solberg Bomuldsspinderi, og i 1890 ble det lagt om til elektrisk drift. I 1914 kjøpte Torstein Haugan sagbruket. Han drev dette fram til 1919, da alt gikk opp i flammer.

I dag (2012) er det ingen spor igjen etter verken kanalen eller sagbruket. Det eneste som dukket opp under graving i Killingrudalleen for noen år siden var restene etter en gammel trerenne, og noen store sagblader ble også funnet under anleggelsen av uteområdet ved Bukta.

Fru Kamstrup

Dr. Erik Theodor Schjøtt Kamstrups kone Maren Matea Tandberg ble født i Drammen 13. august 1834 og døde i Oslo i 1926. Hun var datter av Andreas MartiniusTandberg og Antonette Mathilde Faye. Det er høyst sannsynlig at M.M. Tandberg og E.T.S. Kamstrup fant hverandre etter at dr. Kamstrup flyttet til Drammen i 1859 der han var vitenskapelig assistent hos landsfysikus Bli ch i to år.

Dr. Kamstrup kom fra Bamble der han hadde fungert som epidemilege. Før dette hadde han arbeidet som lege ved Bratsberg amtsykehus.

Dr. Kamstrup giftet seg 5. februar 1857 med M.M. Tandberg. Historien sier at det var M. M. Tandberg som tok med seg penger inn i ekteskapet. M. M. Tandberg var datter av Andreas Tandberg som etablerte seg innen kolonial, brennevin og tobakksspinneri i Drammen. Brenneriet ble drevet i tre generasjoner fram til 1916. Tandbergs akevitt er et godt eksempel på spritproduksjon i Drammen.

A. M. Tandberg grunnla i 1830 en kolonialforretning i Storgata i Drammen. Denne kolonialhandelen hadde varer som vin, kaffe, tobakk og korn som spesialiteter. A.M. Tandberg flyttet hele sin virksomhet til Tandberggården med adresse Øvre Storgate 18 i 1913. Tandberggården ble overtatt av Norsk Kabelfabrikk.

Historien om Maren Matea Tandberg ender i Oscars gate 80 i Oslo, der hun levde med sine døtre fram til sin død i 1926.

Det er svært få opplysninger om Marens liv og virke. Hennes liv som "kondisjonert" på Killingrud gods vet vi lite om. Så ble det vel slik som historien vil ha det til, at Maren leverte et godt økonomisk bidrag til sin mann Theodor, som forvaltet arven videre.


Kilder

  • Artikkel av Gjermund Glittfjell/Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv [1]