Kanalvesenet: Forskjell mellom sideversjoner

Canaldireksjonen skulle behandle alle saker om kanalanlegg i Danmark-Norge. I første omgang var det saker for tømmerfløting og om elve- og flomforebygginger, som dominerte. Blant sakene den første tiden var forslaget om bygging av [[Kanaler|kanal fra Strømmen til Christiania,]] samt å gjøre elven mellom Øyeren og Mjøsa farbar.  I 1811 ble det bestemt at også havnevesen, fyr- og ringevesenet skulle inngå i ansvarsområdet. Navnet ble da Directionen for Canal- og Havne samt Fyr- og Ringevæsenet. Med løsrivelsen fra Danmark kom egen norsk administrasjon.

Den første Kanal- og Havneinspektør for Det Søndenfjeldske Norge, Fredrik Christopher Gedde, ble tilsatt 1813. Han hadde kontor i Tønsberg, og fikk fra 1815 distriktet utvidet med Det Nordenfjeldske Norge. . Viktige prosjekter under Gedde's tid (1813-29) var arbeidene ved kysten med Mosse- og Tønsbergkanalene.

Kanal-, havne- og fyrdirektør i perioden 1829-41 var Claus Jacob Schive. Som assistent under sin forgjenger hadde Schive utarbeidet, 1827, ble den første omfattende vassdragsbeskrivelse, om farbarhet for skip i Glomma og Vorma. Mellom 1830 og 1832 sto han for en modernisering av fyrvesenet, da de første dampskip hadde begynt sine ruter langs kysten. Fyrvesenet ble utskilt som egen organisasjon i 1841. I 1847 ble også Havnevesenet skilt ut.

I perioden 1847-1906 ble et eget kanaldirektørembete, Kanalvesenet, gitt ansvar for vassdrag, innsjøer og kanaler. Hovedoppgavene var å gjøre elver og innsjøer framkommelige for tømmerfløting og transport, forebygge flomskader og sikring av statens eiendom mot flomskader og elvebrudd. Stortinget vedtok i 1854 at staten skulle delta aktivt i kanalutbyggingene. Med erfaring som arbeidsbestyrer ved Skien-Norsjøkanalen, ble Tullin Thams utnevnt til kanaldirektør i 1862. Hans etterfølger i 1873, Pauldan Vogt, var den første kanaldirektør med sivilingeniørutdanning.

I 1880-årene, var ingeniør Thorvald Heiberg kanaldirektør. Han påpekte at vassdragene ville kunne spille en større rolle som kraftleverandør i industriens tjeneste enn som kommunikasjonsvei. Samtiden var mer opptatt av jernbane enn kanaler, så Heiberg måtte kjempe for å beholde kanalvesenet som eget direktorat. Hans etterfølger, Gunnar Sætren (også han ingeniør), ble den siste kanaldirektør. I hans tid (1889-1907) ble Bandak-Nordsjøkanalen ferdigstillet, hydrologiske kart og vassdragsbeskrivelser utarbeidet, samt initiativ tatt for oppkjøp av fosser for kraftverk gjennomført.

Interessene endret seg fra ferdsel og fløting til utnytting av vannfalene til energi for hjem og industri. Dette krevde endring i lovverk og oppgaver i administrasjonen, og det ble reist spørsmål om navneendring på kanaldirektørembetet. Fra 1907 ble direktørens tilttel endret til vassdragsdirektør og navnet på etaten til Vassdragsvesenet.