Karen Cudrio: Forskjell mellom sideversjoner

I de første årene av 1900-tallet, kunne man høre eldre mennesker, hvis forfedre hadde hatt sin boplass og sitt virke i kanten av Østmarka, og av og til et stykke inn i denne, fortelle om en meget initiativrik og dyktig kvinne, som hadde levet for over hundre år siden. De kalte henne «Cudrona», og hun bodde i sin tid på [[Skullerud]] (eller Skulerud) i Lørenskog (hun eide også [[Skullerud (gård i Oslo)]]).

Omkring 1645 forliste et skip utenfor [[Langesund]], og eneste overlevende skulle være en fransk hugenott ved navn [[Francois Coudrioux]]. Han var født i 1611, og av en eller annen grunn følte han ingen trang til å dra tilbake til Frankrike. Han slo seg ned i [[Gjerpen]], hvor han ble hytteskriver på [[Fossum Jernverk]]. Her ledet han kanonstøpningen, samtidig som han hadde tilsynet med [[Ulefos Jernværk]]. Han bodde i den herskapelige bygningen på Midt-Fossum. Han døde i [[Brunlanes]] 13/11 ¬1676. Francois Coudrioux giftet seg to ganger og hadde i alt 9 barn. Hans etterkommere ble etterhvert meget tallrike, og slektsnavnet ble fornorsket til Cudrio. En av Francois' sønnesønner var Peter Cudrio. Han var født i Skien i 1704 og kom til Kristiania, hvor han tok borgerskap som kjøpmann i 1736. I 1738 ble han gift med Karen Hofgaard, født 1716 i Bragernes (Drammen), datter av Andreas Jensen Hofgaard og hustru [[Kirsten Ambrosiusdatter Flor]]. Og her har vi svaret på spørsmålet i innledningen: Karen Cudrio, født Hofgaard, er den meget omtalte kvinne, som på folkemunne kom til å hete «Cudrona».

Skal en dømme etter det ettermæle hun fikk og etter de spor hun har etterlatt seg i terrenget, så kan det ikke være tvil om at hun har vært i besittelse av både administrasjonsevne og pågangsmot. I sin gjerning med å overvåke sitt veldige skogrike, var hun som oftest å finne på hesteryggen. Det ble fortalt at hun red på en hvit araber. I løpet av 30 år, har hun sikkert hatt flere ridehester, og den hvite araberen har da vært en av dem. Turene på kryss og tvers innover i skogene kom naturligvis etterhvert til å foregå på godt opptråkkede stier. Turen til Rausjø ble vel gjort ved å følge den 1000 år gamle "Enebakkslepa" forbi Øgården, Persbråten, Skytten og Løkenseter, og til Losby ble det å ta samme veien, men vel en km. øst for Skytten tok denne av i nord¬østlig retning. Snarveien til Hanoa er hennes egen planlagte rute. Den gikk i litt syd-østlig retning forbi Raumyr, Langbråten og Dølerud og var på enkelte steder utbedret ved planering og kulting. For 50 år siden var den en brukbar kjerrevei, men nå er den på enkelte steder helt igjen¬grodd og andre steder ødelagt av nyere veiarbeider. Mange steder innover i marka kan en finne gamle steinmurer og påfyllinger, som har gjort tidligere stier om til brukbare tømmerveier. Det er hennes verk.