Kjeldearkiv:Barndom i Kirkenes under andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

| bgfarge      =  

| tittel        = Barndom i Kirkenes under andre verdenskrig

| bildestr      =  

| bildetekst    =  

| sted          = [[Kirkenes]], [[Hadeland]], [[Oslo]]

| dato          = 1940-49

| ekstern      =  

{{thumb|Kirkenes_gate_arbeiderboliger.jpg|Slik så Kirkenes ut før krigen. Dette er antakelig arbeiderboliger bygget av A/S Sydvaranger, såkalte Egnehjem. Sydvarangers arbeiderboliger holdt høy standard. Husene ligner på dem familien Kjølaas bodde i. De hadde første etasje, mens en annen familie bodde i andre.|Ukjent/Finnmark fylkesbibliotek.}}

{{thumb|Kirkenes_skole_kirke.jpg|Til venstre ser vi folkeskolen, der Bjørg og Leif gikk. Til høyre Sør-Varanger kirke, med byen i bakgrunnen.|Mangor Nilsen /Riksantikvaren.}}

{{thumb|Andersgrotta_Kirkenes_hovedinngangen.JPG|Andersgrotta, der familien Kjølaas ofte måtte søke tilflukt, er etter krigen blitt en turistattraksjon.|Hans-Petter Fjeld/Wikimedia Commns.}}

{{thumb|Sydvaranger_AS_1928.jpg|Sydvaranger AS 2. juli 1928. Under den verksbygningen som ligger lengst til høyre, kan vi se inngangen til "Hula". Det var her tjue russiske fanger og en tysk vaktsoldat gjemte seg under et av de mange flyangrepene. Da familien Kjølaas kom fram til inngangen, måtte de skritte over istykkerbombede lik.|Anders Beer Wilse/Galleri NOR.}}

{{thumb|Kirkenes_ruiner_.jpg|Kirkenes 1. november 1944. Byen var den nest mest bombede i Europa etter Malta. I tillegg brente tyskerne hus etter hus da de trakk seg tilbake høsten 1944. Etter krigen sto kun 28 hus igjen. Da Gustav Kjølaas (faren til Aud, Bjørg og Leif) kom  hjem etter å ha fulgt konen Johanne og barna til Bjørnevatn for evakuering, sto huset deres i brann.|Ukjent/Riksarkivet.}}

{{thumb|Kirkenes_kooperative_1934.jpg|Kirkenes kooperative forening ble bombet 4. juli 1944, og ryktene spredte seg raskt om at det var lov å forsyne seg fra ruinene.|Ukjent/Varanger museum IKS.}}

{{thumb|Rasjoneringskort_evakuerte.jpg|Under tyskernes tvangsforflytning av sivilbefolkningen i Finnmark sørover til bl.a. Tromsø, ble de evakuerte utstyrt med legitimasjonskort. Kortet inneholdt navn, hjemsted og fødselsår, samt anvisning på hvor de evakuerte skulle bo og spise.|Eier: Riksarkivet.}}

== Skolegang ==

Da jeg ble stor nok til å få være med i leken, hadde Bjørg og Leif begynt på skolen, og jeg gledet meg til det skulle bli min tur, og kanskje aller mest til å slenge ranselen i en krok på kjøkkengulvet, sette meg ved kjøkkenbordet og drikke deilig varm kakao og spise hjembakt brød som mamma hadde stelt i stand. Akkurat dette skjedde hver dag i det store friminuttet, for skolen lå like i nærheten.

Hver dag pleide jeg å sitte bak huset og vente på Bjørg og Leif, og til ransel hadde jeg en rød liten koffert. Da skoleklokka ringte og de kom løpende, gjorde jeg det samme. Akkurat da følte jeg meg som skolepike jeg også, men ennå var det over ett år til skolestart, og mamma måtte trøste meg og si: ”Det går så fort så, lille venn”.  

Så kom året 1940. Jeg husker veldig godt da de tyske soldatene kom marsjerende gjennom gatene i Kirkenes. Bjørg, Leif og jeg sto gjemt innimellom alle folkene som forskremt sto og så på marsjen til soldatene. Alt sto nesten stille den dagen. Pappa var kommet hjem fra [[A/S Sydvaranger|A/S Sydvaranger]], der han arbeidet som elektriker, skolen og flere butikker var stengt, og alle de voksne så veldig triste og redde ut.  

Bjørg og Leif gikk litt på den store [[Kirkenes folkeskole|skolen]] i Kirkenes, men den ble etter hvert okkupert av tyskere, så da måtte ut derfra. Siden Bjørg gikk siste året på folkeskolen, fikk klassen hennes undervisning i et privat hjem over en bakebutikk, der de hadde en sal som passet som klasserom. Klassen til Leif fikk også fortsette skolegangen i noen ledige lånte rom en tid fremover.   

Snart var det min tur til å begynne på skolen, men alt var blitt så usikkert. Et ”klasserom” i et privat hus av og til, ble det hele. På vei til denne skolen hendte det at jeg traff en klassevenninne, Astrid, som jeg tok følge med. En fredag gikk Astrid og koste seg med tørrfisk, og jeg hadde så fryktelig lyst på. Å, så godt det så ut! ”Kan æ få smake litt?” spurte jeg, men svaret var bestemt nei. Og så ruslet vi bare videre til vårt skolerom på Myra, som stedet het.

Det ble bare 2-3 uker for meg i første klasse. Jeg var bare glad for at det ikke var så mye skole. Lærerinna var så sur og dro meg ganske ofte i panneluggen hvis jeg ikke forstod oppgavene. Litt krangling ble det også på veien hjem. En gang fikk jeg en ball kastet hardt i nesen og blødde neseblod i flere timer etterpå. Bjørg og Leif var heller ikke i nærheten, for deres skolerom var et helt annet sted.  

Mamma og pappa ble veldig fortvilet etter hvert som tiden gikk uten skolegang. Jeg måtte jo også få lære litt. Da fikk mamma en god idé. Hun gikk til Bjørgs lærer og spurte om jeg kunne få sitte i klassen sammen med dem et par timer hver dag og få småoppgaver som kunne passe for en annenklassing. Og gjett om gleden var stor da svaret fra læreren ble ja!  

== I byen og på landet ==

Noen ganger rakk vi ikke å løpe til tilfluktsrommet, men måtte bare legge oss ned på gulvet, under bord, under sengene eller utslagsvasken. Da skalv det i hele huset, vinduer ble knust, ting ramlet ned fra hyller og skap. En gang falt en bombe like i nærheten av huset vårt. Alt gikk heldigvis bra hos oss, men flere andre ble stygt skadet, og en snill gammel mann ble drept av en stor splint.  

I sommerferien var vi i [[Berlevåg]] hos mammas familie. De hadde bondegård i Skånsvika, og der hadde vi det godt. Et års tid bodde vi også på [[Sandnes (Sør-Varanger)|Sandnes]], omtrent en mil utenfor Kirkenes. Dit gikk det busser, og før krigen pleide vi å feire St Hansaften der oppe, ved noe som het Førstevann. Søsteren til pappa hadde barn på vår alder, så vi slo oss i lag med dem for å feire, men da det ble krig måtte vi jo slutte med det. Ingen av oss barna fikk gått på skole da vi bodde der oppe.  

På Sandnes var det ikke vanlig flyalarm, men et triangel som det ble slått på når det var fare på ferde – og så var det å løpe og gjemme seg i en svær fjellkløft vi hadde funnet i skogen. Inni der måtte vi sitte helt sammenbøyd. Det var aldri noe bombing i Sandnes, men de måtte jo varsle flyalarm likevel.  

Etter et par år var vi tilbake i krigsgryta Kirkenes igjen. Da var det blitt sprengt ut flere bomberom både i byen og ved A/S Sydvaranger. Det var innganger fra flere steder i byen til en lang tunell. Jeg mener den het [[Andersgrotten]]. Hovedinngangen lå rett ved der vi bodde. Og flyalarm var det døgnet rundt, hver eneste dag og natt. Jeg husker godt den tunge, durende lyden av russiske fly som kom nærmere og nærmere, så bombingen, eksplosjonene – og langt om lenge – stillheten. Og endelig – ”faren over” – for denne gang.  

Etter å ha stått en stund på venteliste, fikk vi plass i det store bomberommet ved AS Sydvaranger, og vi trodde nesten var kommet til himmelrike. I Hula, som vi kalte det, bodde det mellom 50 og 70 mennesker. Det var både barn, ungdom, mødre og en del gamle, en blanding av både menn og kvinner. Av og til flyttet noen på landet, og så ble det ledig, så litt gjennomtrekk var det. Men for oss ble Hula vårt trygge hjem i to år.

Hula hadde fast vakt døgnet rundt, som hadde jevnlig telefonkontakt med en sentral i byen. Far jobba mye og sov ofte i Verket. Når det var veldig urolig, ble han over der. Men han kom ofte innom og tittet, for han jobbet jo nesten vegg i vegg. Han var også en del hjemme, for å se etter huset, så det ble litt frem og tilbake.  

Freden i Hula ble ikke så veldig langvarig. Først masse lus – både veggelus og hodelus – som vi etter mye strev fikk tatt knekken på. Så invasjon av rotter fra en tysk båt nede ved havna. Først en, så en til – og så et ”hav”. De var over alt!

Heldig for oss, som hadde og eide katten Truls. Det skulle nok bli redningen, trodde vi, men nei: Trulsemann, han la seg bare på de peneste av de oppredde køyene, malte, vasket seg og sov og sov. Han følte seg sikkert trygg og god i Hula han også. En liten godbit fikk han her og der, så noen rottejakt passet ham ikke. Men pappaen vår visste råd. Han lagde to små elektriske ovner og plasserte dem innerst i Hula, så ingen kunne komme i nærheten av dem, unntatt rottene så klart. Og det som skjedde var at når en eller flere kom bort i ovnen, fikk de strøm i seg og døde – og på den måten ble i hvert fall den krigen slutt.

Etter dette ble det ikke lenger tillatt at snille, søte Truls fikk være sammen med oss i Hula. Når han ikke var rottefanger, hadde han ikke noe der å gjøre. Truls måtte bli med hjem igjen, og pappa var både hus- og dyrepasser innimellom jobbingen. De dagene vi turte å rusle hjem, kom Truls alltid frem fra sitt skjulested, koste seg inntil oss og viste sin glede.

Katta var veldig klok, syntes vi, for når vi juksevispet i en kopp, pleide han å fiske frem med labben matskåla si, som vi på forhånd hadde dyttet litt under et skap. Ja, da ville pusen ha melk, og det fikk han: tørrmelk vispet ut i vann. Katta klarte seg veldig bra, men kaninene krevde litt mere stell.

Bjørg og Leif hadde fått lov til å kjøpe hver sin kanin til 5 kroner pr. stykk. Pappa ordnet med elektriske ovner i kjelleren til huset vårt, og Leif var så flink med snekring og lagde fine bur, og vips var kjelleren full av kaniner – både hvite og sorte og noen spettede. Å, de var så pene, og både Bjørg, Leif og jeg måtte ha hver våre hjertebarn i flokken.  

En natt var det et forferdelig bombeangrep over Kirkenes. Vi var alle heldigvis i vår trygge tunnel, men hva med de stakkars kaninene? Flere av dem skulle ha unger, så de var nok vettskremte. Da vi kom hjem hadde kaninene født masse unger og drept dem alle sammen. Senere fikk vi vite at det er slikt som skjer i dyrenes verden.

Bare i veldig dårlig vær turte mamma å ta oss med en snartur hjem, så vi fikk vasket og stelt oss litt, skiftet rent tøy og proviantert av det lille man kunne få av mat. I bomberommet var det ikke lett å få vasket seg. Det var vel en spring utenfor, men det husker jeg ikke. Rett utenfor bomberommet var det et primitivt do i en gang på vei mot Verket.  

Bjørg hadde gått i tilfluktsrommet i nærheten av der vi bodde, og etterpå hadde hun løpt hjem for å se om vi var der. Hun skjønte at vi måtte ha gått opp til bomberommet og da hun kom dit, var det sperret av på grunn av de som lå der, så hun måtte gå en annen vei.

En natt ble nesten hele byen bombet, hus på hus og forretninger, store og små, var helt i ruiner. Ryktene spredte seg fort: Det var lov til å forsyne seg med proviant fra ruinene. Vanligvis var det straffbart å røre det som lå i ruinene, men denne gangen var det lov, siden det var et svært [[Kirkenes kooperative innkjøpslag|kooperativ]] som var blitt bombet, det største som var i Kirkenes den gangen. Leif var nå blitt nesten 13 år, og etter mye mas og bønn fikk han lov til å gå med de litt voksne gutta ned til byens ruiner.  

Dette var den største bombingen i Kirkenes, omtrent halve byen gikk vel da, i hvert fall rundt der vi bodde. Og etterpå var det ikke en nordmann som var edru, for folk gikk og drakk øl, og ølet var vel varmt og. Midt i ødeleggelsene ble det altså fest både i byen og ved Hula!

== Teater og lek i og utenfor bomberommet ==

Da gikk det bedre med fotballen sammen med Leif. Ballspillene foregikk rett bak huset vårt, og der hadde vi utsikt til et utkikkstårn som tyskerne hadde satt opp. Hvis fienden var i anmarsj luftveien, ble et flagg heist opp som skulle varsle at det snart ble flyalarm. Og da var det jo fint å ha meg som flaggvakt. Også for mamma og pappa. Vi kunne nemlig ikke se tårnet innenfra, men måtte ut på hjørnet, siden det var hus i mellom. Hvis flagget kom opp, kunne vi bare rusle rolig sammen med mamma og pappa, hvis han ikke var på jobb, til vår trygge dekning. Det lå noen tilfluktsrom rett under tårnet, som også hadde inngang fra sjøen, men jeg husker ikke om dette var en del av Andersgrotten. Det var jo ikke alltid flagget rakk å komme opp, og da ble det travelt.

Bjørg elsket å spille teater og var så klart sjefen, men både Leif og jeg fikk morsomme roller, og noen andre fikk også være med. Sjåen som hørte til huset vårt, var veldig stor, nesten som et lite hus. Først kom man inn til et stort, flott utedo, og innenfor der var det et stort, stort rom som kunne brukes til litt forskjellig, også til ”teatersal”.  

Bjørg og venninnene pleide å rigge til med benker for publikum. Og så lagde de teater. Til hver forestilling tegnet vi morsomme plakater som vi delte ut til alle vennene våre, og fremmøtet var enormt. Kostymene lagde vi av kreppapir i alle farver, noen av mammas klær, pappas luer og hatter – og som sminke brukte vi både farve fra kreppapiret og sot fra kjøkkenovnen. Alle sånne ting måtte skje på stygge gråværsdager.

En dag lekte jeg med min bestevenninne Guri og dukkene i sjåen. Det var nok like før vi flyttet til bomberommet. Det var en fin dag med stygt vær, og alt var bare, bare moro. Leken gikk så fint, men etter hvert skulle dukkene sove, og dukkemammaene måtte sove med. Fra teatersalen gikk det en trapp opp til et koselig loft med et lite vindu. Opp dit klatret Guri og jeg med dukkene og alt deres utstyr, og om ikke lenge sovnet vi alle fire.  

Timene gikk, men hvor var Aud og Guri? Det ble lett og ropt over alt, til og med i sjåen, men ikke på loftet. Pappa var på jobb, og mamma gråt av fortvilelse. Er de blitt bortført, eller...? Det var jo ikke rart at de tenkte på både det ene og det andre når det er krig. Alt kunne skje. Flere og flere kom til for å være med i letingen, også Guris foreldre, men uten resultat. Langt om lenge våknet de sovende og tuslet ned fra loftet. Vi skjønte jo ingenting av alt oppstyret, men uff så ekkelt og flaut dette var. Fra den dagen ble det oftere meldeplikt for meg.

De store guttene spilte mye kort i Hula, og utenfor var det ballspill og annen lek. Innimellom lagde vi også Hula-Hula-show med mye sang og spill. En av sangene var slik:  

Leiren hadde høye gjerder, så vi måtte stikke pakkene inn gjennom gjerdet. Og selv om vi var barn har vi ikke glemt de gode øynene fra fangene, og mammas ord vil alltid bli husket: ”Det kommer til oss i vår alderdom hva vi gjør for den aller minste.” Som takk fra de russiske fangene fikk vi vakre håndlagde ting, som småfugler på trebrett, som spiste når vi trakk i en snor under. Vi fikk også fine ringer med en 25-øring i – en penge de på forhånd hadde fått av oss.

Snart var det Bjørgs bursdag igjen. Krigen hadde vart lenge nå, og vi nærmet oss august 1944.  

En tid før dette pleide Bjørg, Leif, fetterne våre og mange andre å ta med seg gammeldagse melkespann med hank på til matstasjonen, for den maten som ble igjen etter at tyskerne hadde spist, de restene fikk barna med seg. Man sto jo på det man kunne for å få litt mat, og jeg var sikkert med og spiste den maten jeg også, men det husker jeg ikke nå.

Bomberommet må ha tilhørt Verket. Kanskje var det blitt brukt som lager, og så rydda for å gi plass til køyer. Broren min, Leif, var tilbake i Kirkenes da han fylte 70, og det kjentes visst litt rart. Inngangen til bomberommet var sperret av, så de måtte bli låst inn og ha lommelykt. Bomberommet vårt hadde ikke noe navn utenom Hula, som vi kalte det. Jeg tror ikke det var noen andre bomberom i Kirkenes sentrum, der folk bodde fast sånn som vi gjorde. Utenfor byen, i tunellene på Bjørnevatn, bodde det jo mange, men det var langt unna oss. Selv har jeg ikke vært i Kirkenes etter krigen, men jeg har hørt at det andre store tilfluktsrommet, Andersgrotten, er blitt en turistattraksjon i dag. Litt rart å tenke på...  

I oktober, fem dager før den russiske invasjonen, forlot Leif og jeg Kirkenes med mamma og la ut på en lang og farefull ferd sydover. Bjørg hadde reist litt før oss med bussen, kanskje et par måneder. Hun skulle til mammas onkel Ove i Drammen. Evakueringen var frivillig, men kun kvinner og barn fikk lov til å reise. Alt var jo så utrygt, ingen visste noen ting, så mamma og pappa var nok blitt enige om at vi burde reise.  

Det var satt opp busser fra [[Bjørnevatn]], noen mil utenfor Kirkenes, og da var det bare å møte opp der. Jeg kan ikke huske at vi hadde med oss noe bagasje. Jeg tror bare vi dro i det vi gikk og sto i. Vi overnattet en natt i Bjørnevatn-tunellen, for bussene gikk ikke så langt derfra. Jeg glemmer aldri avskjeden med snille pappa, som hadde fulgt oss. Nå sto han igjen og vinket, så fattig og alene. Vi vinket og gråt og gråt.  

Da pappa kom tilbake til Kirkenes senere på dagen, sto huset vårt i brann, og alt gikk tapt. Han fikk sluppet ut en av kaninene som overlevde. Etter dette bodde han nok for det meste oppi Verket. Jeg mener han nevnte noe om det. Og så hadde han jo søstre og brødre, så det kan jo være han var vel der litt innimellom også.

Tyskerne brant og ødela hus for hus før de selv trakk seg tilbake sydover. Ved krigens slutt var det bare 27 hus igjen i Kirkenes, og ikke alle var beboelige. Det var resultatet av bombingen og brenningen. Kirkenes hadde kun én flyalarm mindre enn Malta, av alle steder i Europa under annen verdenskrig.  

Fra Bjørnevatn ble det en lang busstur gjennom hele Alta, og så ble vi putta på en fiskeskøyte, Storsild het den, som gikk til [[Tromsø]]. Vi ble stuet nedi båten, fikk ikke være på dekk, og tyske fly kretset til stadighet over. Men vi kom da vel frem til Tromsø, og der fikk vi innkvartering hos en veldig snill familie, som vi var hos i fem dager. Det ble utdelt noen svenske klær og sko et sted i byen, noe vi absolutt trengte, og jeg fikk en sånn stiv svenskefrakk. Jeg husker godt Tirpitz som lå rett utenfor på havnen og lyste så flott i mørket. Senere ble den jo senket.  

Etter oppholdet i Narvik var det buss over Fauske til [[Bodø]]. Her ble vi stuva inn i en tyskerbrakke, der vi var et par dager, tror jeg. Mamma prøvde alt for at vi skulle slippe å reise sjøveien igjen fra Bodø, men ingenting hjalp, så vi tok en ny liten hurtigrutebåt til [[Mosjøen]]. Den var stappfull allerede da den la til kai, så det var kun plass på gulvet og i trappene. Alle lugarene var opptatt. Været var grusomt. Høststormene hadde begynt, og vi måtte over noen sjøstykker som var ganske åpne, og sjøminer var det jo overalt.   

Jeg har mange ganger tenkt på det, om han kunne lese på eller noe sånt, for jeg ble helt rolig da jeg kom inn dit, og jeg følte at søvnen kom mer og mer, og den varte nesten helt til vi kom til Mosjøen. Men alt har en bakside: Jeg ble full av lus, som etter hvert smittet over på alle. Mamma gråt nesten av fortvilelse, men det godeste var jo at vi var vel fremme sjøveien.   

Så gikk turen videre mot [[Trondheim]], og etter en natt på tog kom vi frem til [[Melhus]]. Tyskerbrakkene der var solide, og vi sov trygt. Vi ble ganske lenge i Melhus. Ingen visste hvor vi skulle videre. Men etter mye frem og tilbake ble vi sendt videre til [[Gjøvik]], hvor vi blant annet bodde på en skole i ganske lang tid.

Så var det videre igjen, men denne gangen ikke så langt, og nå ble det et lengre opphold på [[Jaren]] på Hadeland. I en liten tømmerstue, som eides av [[Kocks pensjonat (Jaren)|Kocks pensjonat]], fikk vi bo, og ikke bare vi, men tre voksne kvinner med et barn på to år også. De var også fra Kirkenes, eller litt utenfor, men vi kjente dem ikke på forhånd.  

[[Kategori:Andre verdenskrig]]

[[Kategori:Personlige minner]]