Kjeldearkiv:En Fredrikstad-smed fra vugge til grav: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>'''[[En Fredrikstad-smed fra vogge til grav|Smed Larsen]]''' i [[Gamlebyen i Fredrikstad|Gamlebyen]] fikk et langt liv i en spennende periode i [[Fredrikstad kommune|Fredrikstads]] historie. I løpet av hans leveår fra [[1822]] til [[1911]] skjedde det endringer på mange av samfunnets sentrale områder i et raskere tempo enn noen tidligere generasjon hadde opplevd.</onlyinclude> I 1980 fikk [[Fredrikstad Museum]] inn kildesamlingen som omhandler smeden Christian Peter Larsen, og jeg skal i det følgende forsøke å gi et bilde av noen sider av hans tilværelse. Dette vil også gi anledning til å komme inn på endel generelle samfunnsmessige forhold med utgangspunkt i dette konkrete livsløpet.  

De første opplysninger om Christian Peter Larsen får vi fra en [[dåp]]s- og [[vandelsattest]] utstedt i Fredrikstad 10. desember 1843. Her opplyses det at han ble født i Fredrikstad 6. november 1822 av foreldre «Arbejdsmand» Lars Christensen og hustru Olaug Sørensdatter. Hans far er muligens den samme Lars Christiansen som er omtalt i [[folketellingen av 1801]]. Han var da 10 år gammel og bodde sammen med sin mor, som var enke, 46 år og drev med håndarbeid. Ellers i familien var en eldre bror, som var «arbejdsmand» og 4 andre søsken. Hans mor var ifølge samme telling 12 år i 1801. Hun bodde sammen med sin mor. Også hun var enke, 46 år gammel og bodde som inderst hos en [[husmann]] under [[Nygård]]. Vår hovedperson kom altså ikke fra noen priviligert del av byens befolkning.

Så lenge ble han heller ikke i Halden. I disse årene rundt 1850 må vår smedsvenn ha giftet seg. Det foreligger nemlig en «Kokoppe-Indpodnings-Attest» fra 1852, utstedt på Oline Christine, datter av «Forældrene Smedsvend Christian P. Larsen og Maren Sørensdatter». Hun var da halvannet år gammel, født 15/1 1851 på «Guldbergsiden» ifølge en dåpsattest fra 1865.

Samtidig med at Christian Peter Larsen oppnår den ønskede status som håndverksmester, må han finne rom for familie og næringsvirksomhet innenfor Gamlebyens trange grenser. Som rimelig kan være, måtte han leie seg inn i startfasen. I 1853 ble det inngått leiekontrakt mellom vår hovedperson og Christen Myhrvold, som var [[høker]] i byen, om leie av «Søndre Deel af mine Udhuse som bestaar af Fjøs og Stald og det derpaa hørende Loft». Blant vilkårene nevnes en årlig leie på 12 speciedaler og at smed Larsen «paatager sig overanførte Rum at indrette til Smedie» for egen kostnad. Eiendommen er Rådhusgaten 21. Her skaffet vår smed seg altså et sted å drive sitt håndverk. Hvor han selv bodde med familien, sier arkivet ingenting om.

Smedhåndverkets manglende framgang på linje med disse håndverkene skyldes nok flere faktorer. En voksende verkstedindustri har blant annet overtatt mange av smedens tidligere oppgaver i produksjonslivet, og gjennom en frigitt handel og en ekspanderende handelsstand har disse kunnet spre sine varer og konkurrere med smedene i lokalsamfunnet. Mellom 1875 og 1910 øker antallet ansatte i industrien bare i Fredrikstad fra 439 til 1202, mens antallet ansatte i håndverksnæringene bare øker fra 660 til 789. Som et nærliggende eksempel kan jo minnes om at Fredrikstad mek. Verksted A/S ble startet i 1870. For Fredrikstads håndverkere er året 1870 et merkeår, da dannes byens håndverkerforening. Etter lovendringene i 1866 der håndverket i stor grad ble frigitt og beskyttelsestollen på håndverksprodukter ble opphevet, fant håndverkerne behov for å organisere seg, og dette skjedde ikke bare i Fredrikstad. Den innstramming av håndverkslovgivningen, som skjer seinere, kan vel tyde på at håndverkerforeningene har lykkes som de pressgrupper de delvis var ment å være.

Når det gjelder Christian Peter Larsens karriere i disse årene, ble han i 1860 gårdeier i Gamlebyen. Han kjøpte da Færgeportgaten nr. 80 eller «Smiegården», som den er blitt kalt etter vår smedmester. Den ble hans hjem og arbeidsplass fram til 1907, da hans sønn overtok det hele. Gården, med gammelt nr. 127 & 131, hadde inngått i flere transaksjoner før smed Larsen kjøpte den av «Bagermester Johannes Larsens Opbudsbo» på auksjon. Denne hadde da sittet med gården i bare ett år. En kvittering på 250 speciedaler betalt kontant i avdrag er bevart sammen med en kvitteringsbok mellom Christian Peter Larsen og Hypotekbanken for et lån på 450 speciedaler. Dette lånet var i sin tid opptatt av en tidligere eier i 1853, og smed Larsen betaler på det fram til siste avdrag i 1887.

I bunken av kvitteringer finnes også en lang rekke for betalt avgift i forbindelse med forpaktning av ulike voll-stykker under Fredrikstad festning fra 1860- og 1870-årene. Festningen hadde store arealer på voller, glacier og løkker som ble bortforpaktet til de tallrike Gamlebyborgere som hadde husdyr i sine bakgårder. Husdyrhold innenfor byens murer har vært et omfattende og markant innslag i tidligere århundreder, og mye av denne virksomheten var basert på grasveksten på festningens voller. Slik fikk forsvaret inntekter og samtidig holdt vegetasjonen nede, mens byborgerne kunne drive litt primærnæring på si. Også byen sto som eier av tallrike løkker ute på byens marker. Disse ble også forpaktet bort inntil de utover på 1800-tallet etterhvert ble solgt unna. I 1826 hadde byen til sammen 62 løkker. Forsvarets virksomhet på dette område opphørte da festningen ble nedlagt i 1903.

Bethania i Kasernegaten i Gamlebyen var Indremisjonens første hus i Fredrikstad, fra 1883. Seinere kom Bethel på vestsida til i 1887 og deretter enda et par til. Vår hovedperson har altså tydeligvis vært aktiv i den omfattende kristne lekmannsbevegelsen som har preget Østfold kanskje sterkere enn noe annet område på Østlandet fra midten av 1880-tallet. Indremisjonsselskapet i Fredrikstad ble dannet i 1874. Notisen vitner om at smed Larsens arbeidskraft nok har vært nyttig i flere sammenhenger.

Det siste dokument vi har om Christian Peter Larsen er regningen fra Østre Fredrikstad kirke for hans begravelse i 1911, han ble altså 88 år gammel. Dermed ringte kirkeklokkene ut hans lange liv som håndverker i Gamlebyen, og regningen opplyser om at «Kirkeklokkenes benyttelse» måtte betales med kr. 4,00.