Kjeldearkiv:En Fredrikstad-smed fra vugge til grav: Forskjell mellom sideversjoner

Christian Peter Larsen dro altså til Gøteborg for å gå i smedlære. Nå var nok arbeid i smia langt på vei en allemannskunst i det førindustrielle Norge, det fantes ei smie på nær sagt hver en gård, men ved siden av dette eksisterte et spesialisert smedhåndverk som kunne ta seg av vanskeligere oppgaver. I det hele tatt var håndverk som spesiell næring i stor grad et byfenomen, et resultat av byens mere spesialiserte næringsliv.

Håndverkerutdanningen skjedde gjennom de samme stadier dengang som nå. Christian Peter Larsen ble innskrevet som lærling, «Handtverkets lärande» hos «Måstaren Friberg» av «Hofsmeds-Embetet» i Gøteborg. Dette fortelles i hans svennebrev som er bevart. Dette dokumentet bekrefter ham som «ur läran løsgifven och for en väl erfaren Hofsmeds-Gesäll» den 16/4 1845, lærlingen var blitt svenn.

Det er endel momenter ved denne læreperioden i Gøteborg som virker noe uvanlig. For det første er vår smedlærling merkelig gammel når han drar avgårde, 21 år. Han går også bare halvannet år i lære før han får svennebrevet, mens det vanlige var omkring 5 år. Forklaringen ligger trolig i det faktum at Fredrikstad ikke hadde noen laugsorganisasjon, håndverkergruppen har ikke vært tallrik nok til dette. Utlærte svenner fra en Fredrikstad-mester kunne dermed ikke få gyldig lærebrev og «vandre på faget», få arbeid i laugsbyene. Dog fantes det en ordning med at slike svenner kunne gå et ekstra år eller to i lære hos en mester i et laug, stå i «forbundt», for deretter å få et lærebrev med de rettigheter dette gav. Det er trolig dette Christian Peter Larsen har gjort i Gøteborg. Dette kan forklare hans høye alder som svenn og korte læretid der. Arkivet forteller intet om hvor han hadde gått i lære i Fredrikstad før han dro ut.

Vår hovedpersons yrkesvalg og utdannelse skjer i en brytningstid for næringslivet i Norge, der blant annet håndverkslovgivningen underkastes store endringer. Liberalistiske strømninger der næringsfrihet ble etterstrebet, ble dominerende i det politiske liv, og i 1839 ble laugsordningen opphevet i Norge. Nye laug skulle deretter ikke kunne opprettes, de gamle laugene skulle få dø ut med sine mestere. Dette hadde neppe særlig stor betydning for Fredrikstad, der det i motsetning til i Halden, aldri var blitt dannet noe laug. Intensjonene i denne og seinere lovendringer var å gjøre håndverket fritt, slik at enhver kunne begynne som håndverker. Dette førte til at også læretvangen ble opphevet.

Hvilke virkninger disse lovendringene fikk er vel usikkert. Sedvane og de eksisterende håndverkernes ønsker om å holde på privilegier og kontrollmuligheter har sikkert bremset på de endringene som skjedde. I 1866 ble endelig alle laug opphevet ved lov, og det er først i de siste ca. 50 årene at laugsbetegnelsen igjen har dukket opp blant norske håndverkere. Innholdet i betegnelsen er imidlertid et annet nå enn i tidligere perioder. I håndverksloven av 1894 ble det igjen innført tvungen prøve for å kunne etablere seg som håndverksmester, hvilket vel tyder på at de tidligere lovendringene når det gjelder å gjøre håndverket fritt har hatt uønskete virkninger.

Vi ser at Christian Peter Larsen har utdannet seg og opptrådt ifølge sedvane uaktet loven av 1839. Med svennebrevet fra Gøteborg var han fri til å reise hvor han ville og praktisere sitt håndverk som «gesäll». Som det framgår av påskriften på attesten av 1843, dro han i 1847 til Halden, han må altså ha bodd to år i Gøteborg før han dro tilbake over grensa mellom de to unionspartnerne Norge og Sverige.