lokalhistoriewiki.no

Kjeldearkiv:Fimbul nr 15 - 1995: Forskjell mellom sideversjoner

Kjeldearkiv Samtale

Kjeldearkiv:Fimbul nr 15 - 1995 (vis kilde)

Sideversjonen fra 15. des. 2023 kl. 08:52

27 564 byte lagt til ,  15. des. 2023
m
Marianne Wiig flyttet siden Fimbul nr 15 - 1995 til Kjeldearkiv:Fimbul nr 15 - 1995
m (Marianne Wiig flyttet siden Fimbul nr 15 - 1995 til Kjeldearkiv:Fimbul nr 15 - 1995)
 
(37 mellomliggende versjoner av 6 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''[[Fimbul]]''' er et småskrift fra [[Evenes bygdeboknemnd]].
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Forsidebilde}}
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Forsidebilde}}
{|
'''[[Fimbul]]''' er et småskrift fra [[Evenes bygdeboknemnd]].
|-
| [[Fil:Arbeid pågår.jpg|100px]] || valign="top"|'''[[Fimbul]]''' er et småskrift fra [[Evenes bygdeboknemnd]].
|}




=== Forord ===
=== Forord ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
'''Vel møtt igjen.'''<br />
'''Vel møtt igjen.'''<br />
Årets [[Fimbul]] har ett tema - krig og okkupasjon.<br />
Årets [[Fimbul]] har ett tema - krig og okkupasjon.<br />
Linje 27: Linje 25:
''Hilsen Fimbulredaksjonen''<br /><br />
''Hilsen Fimbulredaksjonen''<br /><br />


=== Prolog til frigjøringsfesten den 8. mai 1970 ===
=== Prolog til frigjøringsfesten den 7. mai 1970 ===
''av M. B. Eikset'', <sub>(Mathias Bonsak Eikseth 1899-1972)</sub> <br/>
''av M. B. Eikseth'', <small>(Mathias Bonsak Eikseth 1899-1972)</small> <br/>
{|
{|
|-  
|-  
| width="300"| ||width="300"| || width="300"|  
| width="300"| ||width="300"| || width="300"|  
|- valign="top"
|- valign="top"
|   <br />
|
Det gikk et gledens bud om land <br/>
Det gikk et gledens bud om land <br/>
at krigen den var slutt. <br/>
at krigen den var slutt. <br/>
Linje 73: Linje 71:
da hele Finnmark stod i brann, <br/>
da hele Finnmark stod i brann, <br/>
og som en fakkel tent. <br/>
og som en fakkel tent. <br/>
||   <br />
||
En ufredstid er streng og hard <br/>
En ufredstid er streng og hard <br/>
og krever ofte alt. <br/>
og krever ofte alt. <br/>
Linje 113: Linje 111:
kan gi hverandre fred og trygd <br/>
kan gi hverandre fred og trygd <br/>
og hat og urett sky. <br/>
og hat og urett sky. <br/>
|| <br />
||
Å være tolk for rett og fred <br/>
Å være tolk for rett og fred <br/>
det krever ofte mot. <br/>
det krever ofte mot. <br/>
Linje 184: Linje 182:


=== Falne ===
=== Falne ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
===== Martinussen, Berner Kristian =====
===== Martinussen, Berner Kristian =====
{|
{|
Linje 196: Linje 196:
| [[Fil:Sverre Øystein Skogøy.jpg|150px]] || '''[http://minnehallen.no/personer-2/sverre-oystein-skogoy Sverre Øystein Skogøy]''' styrmann, Ofoten. Født 13. juli 1913 i Ofoten, sønn av Eberg J. Skogøy, født 1865 og Berthe født Jakobsen, født 1869, død 1941, begge Ofoten. <br/>
| [[Fil:Sverre Øystein Skogøy.jpg|150px]] || '''[http://minnehallen.no/personer-2/sverre-oystein-skogoy Sverre Øystein Skogøy]''' styrmann, Ofoten. Født 13. juli 1913 i Ofoten, sønn av Eberg J. Skogøy, født 1865 og Berthe født Jakobsen, født 1869, død 1941, begge Ofoten. <br/>
Skoleskipskurs, styrmanns-, radiotelegrafist- og skipsførereksamen. <br/>
Skoleskipskurs, styrmanns-, radiotelegrafist- og skipsførereksamen. <br/>
Tjenestegjorde under krigen i Norge 1940 som styrmann på en vaktbåt. Omkom 12. september 1941 da [http://minnehallen.no/skip_2/Baroy D/S Barøy] ble senket av lufttorpedo eller mine på Vestffjorden. Gravlagt i Ofoten.  
Tjenestegjorde under krigen i Norge 1940 som styrmann på en vaktbåt. Omkom 12. september 1941 da [[Fimbul nr 20 - 2001#D/S BARØYs krigsforlis i september 1941|D/S Barøy]] ble senket av lufttorpedo eller mine på Vestffjorden. Gravlagt i Ofoten. <BR/>
<small>Eksterne lenker:<br/>[http://minnehallen.no/skip_2/baroy Minnehallen], [http://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABBar%C3%B8y%C2%BB Wikipedia], [http://hurtigrutemuseet.no/nb/baroy Hurtigrutemuseet], [http://www.skipsmagasinet.no/hurtigruteneinfo/alle-skip/ds-baroey/ Skipsmagasinet], [http://www.simplonpc.co.uk/Hurti-1.html#anchor1809779 Norske postkort av hurtigruten]</small>
|}
|}


Linje 203: Linje 204:
|-valign="top"
|-valign="top"
| [[Fil:Kristian Andreas Fjeld.jpg|150px]] || '''[http://minnehallen.no/personer-2/kristian-andreas-fjeld Kristian Andreas Fjeld]''' fyrbøter, Narvik. Født 22. august 1919 i Evenes, sønn av Elias Fjeld, født 1892, og Elisif født Kristoffersen, født 1899, begge Evenes. <br/>
| [[Fil:Kristian Andreas Fjeld.jpg|150px]] || '''[http://minnehallen.no/personer-2/kristian-andreas-fjeld Kristian Andreas Fjeld]''' fyrbøter, Narvik. Født 22. august 1919 i Evenes, sønn av Elias Fjeld, født 1892, og Elisif født Kristoffersen, født 1899, begge Evenes. <br/>
Seilte før krigen i utenriksfart. Omkom 12. september 1941 da [http://minnehallen.no/skip_2/Baroy D/S Barøy] ble senket av lufttorpedo eller mine på Vestfjorden, på vei fra Trondheim til Narvik.
Seilte før krigen i utenriksfart. Omkom 12. september 1941 da [[Fimbul nr 20 - 2001#D/S BARØYs krigsforlis i september 1941|D/S Barøy]] ble senket av lufttorpedo eller mine på Vestfjorden, på vei fra Trondheim til Narvik. <BR/>
<small>Eksterne lenker:<br/>[http://minnehallen.no/skip_2/baroy Minnehallen], [http://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABBar%C3%B8y%C2%BB Wikipedia], [http://hurtigrutemuseet.no/nb/baroy Hurtigrutemuseet], [http://www.skipsmagasinet.no/hurtigruteneinfo/alle-skip/ds-baroey/ Skipsmagasinet], [http://www.simplonpc.co.uk/Hurti-1.html#anchor1809779 Norske postkort av hurtigruten]</small>
|}
|}


Linje 210: Linje 212:
|-valign="top"
|-valign="top"
| [[Fil:Fimbulportrett.JPG|150px]] || '''Martin Olai Myrnes''' gårdsarbeider, Evenes. Født 16. februar 1919 i Ofoten, sønn av Anders A. Myrnes, født 1882, og Inga Anna født Nilsen, født 1883, begge Ofoten. <br/>
| [[Fil:Fimbulportrett.JPG|150px]] || '''Martin Olai Myrnes''' gårdsarbeider, Evenes. Født 16. februar 1919 i Ofoten, sønn av Anders A. Myrnes, født 1882, og Inga Anna født Nilsen, født 1883, begge Ofoten. <br/>
Folkehøgskole, handelsskole. Rømte til Sverige høsten 1943 for å unngå tyskerarbeid. Ble utdannet til korporal og mineekspert. Kom vinteren 1945 med de norske styrker til Norge og ble sendt til Karasjok for å rydde minefeltene. Omkom sammen med 21 andre 1. mai 1945 ved en mineulykke.
Folkehøgskole, handelsskole. Rømte til Sverige høsten 1943 for å unngå tyskerarbeid. Ble utdannet til [[korporal]] og mineekspert. Kom vinteren 1945 med de norske styrker til Norge og ble sendt til Karasjok for å rydde minefeltene. Omkom sammen med 21 andre 1. mai 1945 ved en mineulykke.
|}
|}


Linje 245: Linje 247:


=== Et krigsminne ===
=== Et krigsminne ===
''av Bjarne Melbøe'', <sub>(Bjarne Jentoft Melbøe 1910-1991)</sub> <br/>
''av Bjarne Melbøe'', <small>(Bjarne Jentoft Melbøe 1910-1991)</small> <br/>


Det var flere kompanier som ble demobilisert på Liland i 1940. [[Otto Ruge|General Ruge]] med stad kom til Liland etter kapitulasjonen og overnattet på søstrene Hovdes hotell. Det var kommet to store ishavsskuter som skulle føre generalstaben vider sydover neste dag. <br/>
Det var flere kompanier som ble demobilisert på Liland i 1940. [[Otto Ruge|General Ruge]] med stad kom til Liland etter kapitulasjonen og overnattet på søstrene Hovdes hotell. Det var kommet to store ishavsskuter som skulle føre generalstaben vider sydover neste dag. <br/>
Linje 258: Linje 260:
<br/>
<br/>
''[http://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Ruge General Ruge] husker episoden. Vi gjengir her hans versjon i boka [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121206271#201 "Felttoget"] <sub>(side 200).''</sub> <br/>
''[http://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Ruge General Ruge] husker episoden. Vi gjengir her hans versjon i boka [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121206271#201 "Felttoget"] <sub>(side 200).''</sub> <br/>
''Til slutt tok vi da en hjertelig avskjed fra våre vertskap i Øverbygd og reiste med bil til Liland i Ofoten, hvor vi skulle gå ombord i to skøiter for å reise til Trondheim. Da vi kom til strandstedet Liland, ble flaggene heist til topps på alle flaggstenger der, og da vi gikk ombord i skøitene, hadde stedets folk samlet sig på bryggen. En ung fiskergutt leverte mig en bukett av syriner som de hadde brukket av i en av havene, med en gammel 17. mai sløife knyttet rundt. Og da vi så satte motoren i gang, sang de alle "Ja, vi elsker" med hatten i hånden. Det var ingen personlig hyldest hverken til mig eller noen annen; vi var alle helt ukjente folk i Liland. Det var bare det at Overkommandoen den dag representerte det aller siste stykke fritt Norge, som alle disse fattige fiskerfolkene nu ville ta avskjed med med den festivitas som de kunne prestere.'' <br/>
''Til slutt tok vi da en hjertelig avskjed fra våre vertskap i Øverbygd og reiste med bil til Liland i Ofoten, hvor vi skulle gå ombord i to skøiter for å reise til Trondheim. Da vi kom til strandstedet Liland, ble flaggene heist til topps på alle flaggstenger der, og da vi gikk ombord i skøitene, hadde stedets folk samlet sig på bryggen. En ung fiskergutt leverte mig en bukett av syriner som de hadde brukket av i en av havene, med en gammel 17. mai sløife knyttet rundt. Og da vi så satte motoren i gang, sang de alle "Ja, vi elsker" med hatten i hånden. Det var ingen personlig hyldest hverken til mig eller noen annen; vi var alle helt ukjente folk i Liland. Det var bare det at Overkommandoen den dag representerte det aller siste stykke fritt Norge, som alle disse fattige fiskerfolkene nu ville ta avskjed med den festivitas som de kunne prestere.'' <br/>
<br/>
<br/>


=== Engelsk feltsykehus på Tårstad 1940 ===
=== Engelsk feltsykehus på Tårstad 1940 ===
''av Even Svendsen'' <br/>
''av Even Svendsen'', <small>(Even Karl Anders Svendsen 1923-?)</small> <br/>


Siste halvdel av april kom DS Trondenes til Tårstad med engelsk sanitetspersonell og mye utstyr. Utstyret ble, med hest og slede, kjørt til skolen, de to ungdomshus og ellers der det fantes ledige husrom og uthus. De ordnet seg med operasjonssal i østre klasserom på veldig kort tid. Administrasjon og leger ble forlagt i privathus i skolens umiddelbare nærhet. Blant legene var det kirurger, medisinere, øyenlege og tannlege. Dessuten kom 3 prester, hvorav en katolsk. Alt personell var godt utstyrt, med doble soveposer og varme klær. <br/>
Siste halvdel av april kom DS Trondenes til Tårstad med engelsk sanitetspersonell og mye utstyr. Utstyret ble, med hest og slede, kjørt til skolen, de to ungdomshus og ellers der det fantes ledige husrom og uthus. De ordnet seg med operasjonssal i østre klasserom på veldig kort tid. Administrasjon og leger ble forlagt i privathus i skolens umiddelbare nærhet. Blant legene var det kirurger, medisinere, øyenlege og tannlege. Dessuten kom 3 prester, hvorav en katolsk. Alt personell var godt utstyrt, med doble soveposer og varme klær. <br/>
Linje 294: Linje 296:
=== Om utleid hest til militæret i januar 1940 ===
=== Om utleid hest til militæret i januar 1940 ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Personalpass til Magda Myrnes'' }}
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Personalpass til Magda Myrnes'' }}
''av Martin Myrnes'' <br/>
''av Martin Myrnes'', <small>(Martin Olai Myrnes 1923-2001)</small> <br/>


Magda Myrnes fikk forespørsel fra militæret på Elvegårdsmoen i Bjerkvik om utleie av hest til militært bruk utover vinteren 1940. Det var da gjort en avtale om en viss månedsbetaling til henne inntil våren samme år. Etter det jeg kan huske, blei hesten hentet i begynnelsen av januar måned. Senere blei de fortalt at hesten skulle brukes til å transportere utstyr i forbindelse med øvelser for soldater ute i terrenget og antydninger om nøytralitetsvakt. <br/>
Magda Myrnes fikk forespørsel fra militæret på Elvegårdsmoen i Bjerkvik om utleie av hest til militært bruk utover vinteren 1940. Det var da gjort en avtale om en viss månedsbetaling til henne inntil våren samme år. Etter det jeg kan huske, blei hesten hentet i begynnelsen av januar måned. Senere blei de fortalt at hesten skulle brukes til å transportere utstyr i forbindelse med øvelser for soldater ute i terrenget og antydninger om nøytralitetsvakt. <br/>
Linje 353: Linje 355:
I alle fall, artillerist 739/18, nå har jeg fortalt hvordan du kom til å leve i fantasien vår i mange år. Lever du ennå kan du godt komme å skrive etterord i "Min første lesebok". Jeg har den ennå! <br/>
I alle fall, artillerist 739/18, nå har jeg fortalt hvordan du kom til å leve i fantasien vår i mange år. Lever du ennå kan du godt komme å skrive etterord i "Min første lesebok". Jeg har den ennå! <br/>
<br/>
<br/>
<sub>Forfatteren som nevnes er Andreas Kristian Markusson (1893-1952)</sub><br />
<small>Forfatteren som nevnes er Andreas Kristian Markusson (1893-1952)</small><br />


<sub>[http://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Markusson_(1893-1952) Andreas Markusson (1893-1952)]</sub> <br />
<small>[http://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Markusson_(1893-1952) Andreas Markusson (1893-1952)]</small> <br />
<sub>[https://snl.no/Andreas_Markusson Andreas Markusson]</sub><br />
<small>[https://snl.no/Andreas_Markusson Andreas Markusson]</small><br />
<sub>[http://www.ovaering.no/filer/ImageArchive/image.asp?imageid=187960 Forfatter Andreas Markusson (1893-1952)]</sub><br />
<small>[http://www.ovaering.no/filer/ImageArchive/image.asp?imageid=187960 Forfatter Andreas Markusson (1893-1952)]</small><br />
<br />
<br />


=== Krigshelt fra Leirosen - Peder Ross===
=== Krigshelt fra Leirosen - Peder Ross ===
<sub>[http://discovery.nationalarchives.gov.uk/details/r/C10301688 Peder Meier Leiros Ross] (1895-1974)</sub> <br/>
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
 
<small>[http://discovery.nationalarchives.gov.uk/details/r/C10301688 Peder Meier Leiros Ross] (1895-1974)</small> <br/>
''Sakset fra "Lofotposten" 16. august 1971'' <br/>
''Sakset fra "Lofotposten" 16. august 1971'' <br/>


Linje 393: Linje 397:
=== Trygve ville så gjerne truffet ham ===
=== Trygve ville så gjerne truffet ham ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Jens Haldorsen''<br />
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Jens Haldorsen''<br />
<sub>Jens Arktander Haldorsen, født 31. mai 1902 i Leiros. Sønn av Haldor Matias Nilssen  og Abelone Elisabet Kristoffersen.</sub>}}
<small>Jens Arktander Haldorsen, født 31. mai 1902 i Leiros. Sønn av Haldor Matias Nilssen  og Abelone Elisabet Kristoffersen.</small>}}
''Følgende har stått i Adresseavisen 15. mars 1984. Gjengis her i sin helhet. Intervju med Randi Bratteli, av Hans Chr. Almås.'' <br/>
''Følgende har stått i Adresseavisen 15. mars 1984. Gjengis her i sin helhet. Intervju med Randi Bratteli, av Hans Chr. Almås.'' <br/>


Linje 412: Linje 416:


=== Brattelis ukjente redningsmann død ===
=== Brattelis ukjente redningsmann død ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
''Fra Adresseavisen 15. mars 1984 sakser vi dette:'' <br/>
''Fra Adresseavisen 15. mars 1984 sakser vi dette:'' <br/>


Linje 448: Linje 454:


=== Rasjoneringskort mm ===
=== Rasjoneringskort mm ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
<gallery>
<gallery>
Fil:Fimbul bilde.JPG|
Fil:Fimbul bilde.JPG|
Linje 468: Linje 476:


=== Russiske krigsfanger på Tårstad ===
=== Russiske krigsfanger på Tårstad ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Kopi av dikt skrevet av russefange med tegning. '' }}
''av Einar Svendsen'' <small>(1879-1964)</small><br/>
De første russiske krigsfanger som kom til Tårstad, jeg tror det var i 1942, ble innkvartert sammen med sine voktere i ungdomshuset "Vadlatun". <br/>
Deres jobb var å losse båten som kom med kull, proviant og materialer av alle slag. Dette ble fraktet av tyskere med 2 spands hester til den påtenkte sambandsstasjonen ved Tårstadosen. <br/>
Først ble det bygd en brakkeleir med 8-9 store brakker og et par små. Jeg tror det var 2 brakker som var russeleiren. <br/>
Mitt arbeid gjorde at jeg hadde daglig kontakt både med fangene og vaktene når de losset og lastet båtene. Forholdet mellom disse syntes for meg å være bra. Jeg hørte aldri skrik og kjefting, som jeg fikk både høre og se da jeg senere kom til Narvik. <br/>
Jeg så aldri at fangene spiste mens de arbeidet på kaien fra ca kl 10.00 til kl 17.00. En gang kom de seg inn på brygga og fylte mel i innvendige lommer på uniformsjakken. Da kokte de grøt om kvelden. En dag drakk de tran fra en levertønne som en fisker hadde satt fra seg. Levertrana var beregnet til maling. De som drakk dette, ble svært syke, og vaktene torde ikke si fra til sine overordnede. De kom til oss og ba om kokt melk for å gi dem. De fikk den kokte melka, og neste dag var de bra friske og på arbeid igjen. <br/>
Da leiren ved Osen var ferdig, flyttet fangene dit. Det kom etter hvert
flere av dem, hvor mange vet jeg ikke. De sprengte ut en stor hall med 2 innganger, og flere mindre rom. Av den utsprengte masse ble det laget vei og oppstillingsplass. Oppe på bakken ble det reist 4 radiomaster i 50 meters høyde. <br/>
Russerne kom nesten daglig og jobbet på kaien. Vi ble jo etter hvert
kjent og lærte å kommunisere på fingerspråk og ellers med å peke og gestikulere. <br/>
Gårdsfolk, spesielt barn, ga dem matpakker, eller la matpakker på spesielle plasser. Dette skjedde fordi vaktene med vilje vendte seg bort. Som takk for matpakkene fikk de av russerne nydelige skrin laget av gamle aluminiumskasseroller, sigarettmunnstykker av gamle tannbørsteskaft, fugler og skrin av tre, ringer laget av 1-kronestykker og mye mer. De måtte være utrolig flinke, som kunne lage dette med primitive redskaper og materiale. <br/>
Jeg har flere ting som russerne laget. Min far fikk en russer til å lage seg en ring av en svensk sølvkrone, og på sin 65-årsdag fikk han av en russer en nydelig tegning og et dikt, som jeg nu 50 år etter har fått oversatt. <br/>
Ved frigjøringen viste det seg at det var en høyere offiser blant fangene. Han tok kommandoen, og de feiret freden på en stille og verdig måte. De var veldisiplinerte og rolige. <br/>
Det var ca 40 fanger igjen her. Disse gikk 17. mai tog sammen med oss til [[Evenes kirke]] og tilbake. Nordmenn gikk først og etter kom russerne, og den første av dem bar det sovjetiske flagget. <br/>
Vi fikk også besøk av russerne på gårdene. Det var jo vanskelig å gjøre seg forstått, men på fingerspråk og litt tysk fikk vi vite hvor de kom fra og om deres arbeid. Vi utvekslet adresser, men vi hørte aldri noe fra dem. <br/>
<br />
(Dette er en oversettelse av diktet som Einar Svendsen fikk av en russisk Krigsfange.) <br/>
''' Den foreldreløse ''' <br/>
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
Hva er meningen med at jeg ble til? <br/>
Si det, mine venninner <br/>
Hvorfor renner tårene <br/>
Hvorfor ungdommen går tapt <br/>
Hvorfor skjebnen er ubarmhjertig overfor meg? <br/>
Er det derfor at jeg ikke adlød min mor og far <br/>
Og klaget på livet? <br/>
Ventet jeg noe annet av dem? <br/>
Så lite levde jeg sammen med dem <br/>
I mine hjemtrakter. <br/>
Jeg fylte så vidt femten år den gangen <br/>
En hard vei fikk jeg gå. <br/>
Faren ble beordret til krigen <br/>
Tårene rant på ansiktet da jeg så ham sist ..... <br/>
Og så kom turen til mine brødre <br/>
Faren ble drept <br/>
Og huset brant ned <br/>
Men jeg glemte aldri faren <br/>
Og har aldri gått langt fra ham <br/>
Nå er jeg foreldreløs <br/>
Og vandrer i ukjente avlegsne strøk <br/>
Bitre tårer er tvunget frem <br/>
Av livet som er forvrengt <br/>
Og tvinnet i knuter <br/>
<br/>
Ha et langt minne fra krigsfange <br/>
A. Vorostkovoj Marii <br/>
18. mars 1944 <br/>
<br/>
=== Russisk krigsfangeleir i Bogen ===
=== Russisk krigsfangeleir i Bogen ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Tegning av Arne Jenssen.'' }}
''av Arne Jenssen'' <br/>
Krigsfangeleiren i Bogen for russiske krigsfanger ble lagt til Bergvik. Det var to brakker i leiren som huset 800 krigsfanger. Senere ble noen plassert på Lakså. En pram med et hus på huset også noen fanger. <br/>
Fangene måtte mest arbeide med utbyggingen av den tyske marinebasen. Store jernkonstruksjoner ble båret ved at fangene ble plassert tett i tett langs konstruksjonen. Et slit uten like. Fangenes bevegelser var sakte og trege til stor forargelse for vakten som skrek og ropte: "Geh mal los, Mensch", "verfluchter Schweinhund" og andre ukvemsord. <br/>
Mat var det lite av for fangene. Sivile prøvde å hjelpe, men det var jo lite mat for den sivile befolkningen og. Men litt ble jo avsett. Russefangene laget fine ting som ble byttet mot mat. De fleste vaktene så mellom fingrene, og lot fangene tuske til seg en pakke nå og da. <br/>
De laget egne strengeinstrumenter som de spilte på. Tyskerne hadde latt fangene bygge en scene som var vendt opp mot veien. Der opptrådte de både med musikk og akrobatiske øvelser. Jeg husker spesielt en søndag ettermiddag. Det var nydelig sommervær da kommandanten for leiren beordret fangene til å opptre til fornøyelse også for sivile. <br/>
Det kunne vært mye å fortelle fra den tiden, men som med alt annet, glir det hele inn i glemselens slør. <br/>
<br/>
=== Bilder fra Bogen ===
=== Bilder fra Bogen ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
<gallery>
Fil:Fimbul bilde.JPG|Tyskerne etablerte seg i Bogen. Oppsetting av brakker pågår for fullt.
Fil:Fimbul bilde.JPG|1940 Engelske krigsskip på Bogen havn.
Fil:Fimbul bilde.JPG|Tyskerne har bygd ei trekai ved nåværende Bogen mekaniske industri.
</gallery>
=== Øyeblikket var plutselig der ===
=== Øyeblikket var plutselig der ===
''av Aslak Markusson'' <br/>
Jeg gikk og kakka småslåtta i bakken. Brynte tidt og ofte, som en mann i min alder bør gjøre. Syntes jeg fikk ljåen bra skarp; han beit i alle fall godt etterpå. <br/>
En lyd av brynet mot ljåen - kanskje jeg traff ljåryggen - en spesiell, sprø klang - og med ett var jeg langt tilbake: <br/>
Jeg sitter ved kjøkkenbordet på Seines ilag med de andre og ser ut i regnet. Det er sein augustkveld - skjømt. Kanskje ekstra skjømt på grunn av regnet. <br/>
Ol-Finnhaugen er bare som et mørkt omriss. Nedover stranda står hesjene tunge og regnvåte. Noen har spent fra langvogna midt mellom to hesjer. Jeg kan såvidt skimte høygaffelen som ligger på den; mest fordi det var jeg som la den der da vi slutta for dagen. Ingenting rører seg. Bare regnet som faller tett og stille. <br/>
Jo, forresten. Borte i Anton Gabrielsa-teigen er det noe som rører seg. Ja, egentlig er det ikke Anton sin teig lenger, men vi kaller den nå det ennå. Teigen er bare ei utslått nedover mot fjæra, men det vokser noen gresstuster mellom tuene. Det kan vel bli bruk for dem også. <br/>
Nå ser jeg det: to karer går og slår. De beveger seg underlig stivt og langsomt, som om hver tak med ljåen er en kamp. Kanskje ikke så rart - så tungt som de er kledd: store, tunge, brune frakker som når langt nedover leggene, rar lue på hodet - en slags skyggelue. I beltet henger noe og dingler fram og tilbake i takt med hvert tak; fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake. <br/>
Og så - som på kommando stopper de samtidig og snur ljåorvene for å kvesse. Ljåene er forresten mye større enn dem vi bruker. Og orvene er til å flire av så rare de er. Beine, uten svung. Grovt tillaga handtak. De har visst ikke leita mye etter orveemner, de karan. <br/>
Og så kommer lyden gjennom regnet; en sprø, spinkel lyd av metall mot metall. Nesten som ei lita klokke. De kvesser ljåene sine. Ikke slik vi gjør det med bryne. De banker egga kvass. Med en liten hammer og et anlegg som er forma som en liten ambolt. De holder orvet mellom beina, legger ljåegga mot ambolten og banker egga kvass med den lille hammeren. Står litt og kjenner med fingrene om de har fått kvass egg. <br/>
Så er de ferdige, stikker hammeren og ambolten tilbake i futteralet som henger i beltet og går tilbake til skårgangen. <br/>
Underlige folk de der Todt-gubban, sier en av de voksne. Det er vel sånn de gjør det der de kommer fra. <br/>
Hvor disse kom fra? Nei, det fikk vi aldri vite. Vi visste bare at de var endel av Die Wehrmacht. Enten tvangsutskrevet fra ett av de okkuperte landene eller fra Tyskland. For gamle til å bære våpen. Men ljåene fikk de med seg. Så de kunne hjelpe ei enka i Nord-Norge med å slå Anton Gabrielsa-teigen. <br/>
<br/>
=== Minne fra krigen ===
=== Minne fra krigen ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Hytta i Laksåmarka.'' <br/>
''Dette bildet ble tatt på en skoletur i 1993. (Elever fra Liland skole).'' }}
''av Randulf Nystad'', <small>(Randulf Jarl Nystad 1922-?)</small> <br/>
Det er 1. mai 1945. Hjemme i Dragvik på gården Nystad er vi nettopp stått opp. Tyske soldater og offiserer bor nå i alle husene. Hos oss bor det en løytnant, og denne morgenen kommer han ut av rommet gråtende og forteller at Hitler er død. Litt senere treffer jeg opp-passeren til løytnanten. Han er strålende glad for at Hitler virkelig er død, og han forteller meg nærmere om hva som er skjedd. <br/>
Om kvelden går vi 2 ungdommer på ski til fjells. Føret er dårlig, det er våt snø, men vi kommer da i god tid før kl 18.30 til hytta eller "gammen" i Mellomlegda i Klubbfjellet. Vi låser oss inn, tar ut en luke i taket og tar ned radioen som vi har gjemt der. Vi får straks inn London og vi får høre nærmere om krigens gang og Hitlers død. <br/>
Denne radioen, som Ingebrigt Bjørkmo eide, ble ikke levert inn da alle radioene ble samlet inn. Han fikk tak i en gammel ubrukelig radio som ikke var registrert, og denne ble da levert inn i stedet. Ingebrigt hadde radioen i nattbordet, og han hørte på London hver kveld. Men så ble det for farlig, da tyskerne var overalt. Radioen ble da ført over til låven hos Fjellheim. Der ble det laget er rom i høyet. Her kunne da flere høre på London, mens en holdt vakt. Senere ble denne radioen flyttet til låven på Nystad. Her fikk den plass i et kjellerrom under hønsehuset. <br/>
Men da tyskerne flyttet inn i alle husene siste krigsvinteren 1944-45, ble den flyttet til "gammen" i Klubbfjellet. Hit gikk vi da ofte for å høre nyhetene fra London, og vi fortalte dem muntlig videre. Denne hytta eller "gammen" ble bygd av 3 ungdommer fra Lakså og Dragvik de to første krigsårene. Utvendig var den bygd som en gamme med jord, ris og never. Innvendig var den forsynt med panel i vegger og tak. To feltsenger var også kommet på plass, og en god vedovn var plassert i et hjørne. Materialene, sengene og ovnen ble hentet fra tyske lagre i Dragvik. <br/>
Da krigen var slutt 8. mai 1945, kom opp-passeren til løytnanten og sa at vi bare kunne hente fram radioen. De visste at vi hadde den, men de visste ikke hvor den var gjemt. Disse tyskerne hørte også på London, og ved å utveksle nyheter skjønte de at vi måtte ha radio. <br/>
<br/>
=== 50-årsminne fra Evenesmark ===
=== 50-årsminne fra Evenesmark ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''For å ha orden ble alle hus i Evenesmark nummerert (malt) med ca halv meters høye tall i sort på det hjørnet som var mest synlig.'' }}
''av Ole M. Parten, Parten februar 1995'', <small>(Ole Marelius Parten 1927-2015)</small> <br/>
Det er i disse dager 50 år siden krigen sluttet, og landet vårt ble fritt. Ved en slik anledning kan det være naturlig å se tilbake på krigsårene og okkupasjonstiden. Som tenåring virket jo denne tiden spennende, men også dramatisk. <br/>
"Slaget ved Ofotfjorden" 13. april 1940. Den dagen var jeg på Finnhaugen. Der kunne vi se flere store båter som avfyrte kanonsalver. Denne trefningen var for oss første befatning med 2. verdenskrig. For hvert skudd så vi lysende halvmåneglimt der ute på fjorden, mens smelldrønnet hørt vi lenge etter. <br/>
Været den dagen var mild sørvest vind og småregn, og senere kom tåken sigende inn over slagområdet, men den forhindret ikke lysglimtene. <br/>
Tiden gikk, landet var hærtatt av tyske soldater. Her i Evenesmark la de beslag på Ungdomshuset, Bedehuset og ellers privathus. Senere bygde de en stor leir ved Trollbakken, nåværende militærområde ved flyplassen. Leiren var basert på krigsfanger fraktet nordover. Hver dag marsjerte disse fangene med bevæpnede vakter på hver side fra Trollbakken til Tårstad sambandstunnel der høye radiomaster ble bygget. Etter endt dag marsjerte de tilbake. Flere ganger møtte man disse langs veiene. <br/>
Bedehustyskerne som vi kalte dem, lå i to etasjers senger. Disse karene hadde store lyskastere plassert i Stordalen. Om kveldene lyste disse med smal stripe opp himmelhvelvet. De hadde også andre store apparater, jeg vet ikke hva. Hver gang vi hørte aggregatene som var plassert bak Bedehuset, starte opp, kunne vi gå ut og se på lysstrålene. <br/>
De tyskerne som hørte Ungdomshuset til, hadde andre oppgaver, men var sløve. Etter krigen husker jeg vi måtte bruke bl a spade for å fjerne tykke lag med skitt fra gulvet. Mange privathus ble rekvirert av tyskere på ledige rom, slik blandet de seg med sivilfolket. Befalet bodde gjerne i 1. etasje, og soldatene la beslag på loft. Hæljernene til fottøyet slo riktig kraftig mot gulv og trapper når de skulle ut og inn, og forstyrret husfreden.  <br/>
For å ha orden her ble alle hus i Evenesmark nummerert (malt) med ca halv meters høye tall i sort på det hjørnet som var mest synlig (bilde). <br/>
Quisling ble utnevnt til ministerpresident 1. februar 1942 og allerede 5. februar samme år opprettet han to nye lover. "Lov om pliktig nasjonal ungdomstjeneste" og "Lov om Norges lærersamband" der lærerne skulle tvangsorganiseres. Dette kom også til å ramme Evenesmark skole på den måten at vi fikk en nazi-lærer. (Sannsynligvis tvangsinnmeldt i [[Nasjonal Samling|NS]] og var ingen aktiv nazist). Nå ble det forbudt å synge nasjonalsanger bl a (påbud fra [[Nasjonal Samling|NS]]). <br/>
Dette året ble jeg konfirmert - vi var 64 i tallet, og Anders A. Aschim var sogneprest. <br/>
I dag får konfirmantene Nytestamentet i gave. Den gang delte sognepresten ut ei bok til alle oss 64, en gave fra [[Nasjonal Samling]]. Boka het "Sagaen forteller" og er godt bevart i bokhylla mi. I forordet står bl a: "Ånden - den nasjonale ånd, som er så sprudlende frisk og overbevisende - den skal igjen trenge inn i enhver nordmanns hjerte og sinn". (Propaganda). <small> Rettelse tatt inn i [[Fimbul nr 19 - 2000#Rettelse|Fimbul nr 19]]: En uttalelse i "Fimbul" nr 15 kan misforståes, for konfirmantene fikk også det omtalte året, 1942, Nytestamentet i gave av presten (menigheten). </small><br/>
Quislings lover fikk også betydning på andre måter i kirken: "Hold din vernende hånd over vårt folk og fedreland..." ble fjernet fra kirkebønnen. <br/>
Fra bygda rømte i alle fall ni unge menn til Sverige og deltok siden i frigjøringa av Norge. Historisk har disse unge menn fått lite eller ingen oppmerksomhet, bortsett fra en fallen som krigsminnesmerket forteller om. <br/>
Martin Myrnes var også den eneste fra bygda vår som måtte bøte med livet for det fedreland vi elsker. Jeg husker godt den formiddagen mor til avdøde kom gråtende for å spørre on vi visste dødsårsaken. <br/>
Matrasjoneringen ble kontrollert med kort, der kjøpmannen klipte det antallet som gjaldt. Jeg kjente ingen som direkte sultet, takket være husdyrhold av de fleste, med tilhørende jordbruksprodukter, og selvfølgelig fisk. <br/>
50 år er gått siden vi levde midt mellom disse okkupantene. Men tiden gav oss også noe godt. 8. mai 1945 var krigen slutt. En av bygdekarene kom kjørende med hest og vogn i forrykende fart samtidig som han ropte: "Krigen er slutt!" Stor feiring skulle det bli dagene etter. Jeg tror hele bygda var samlet på Dyrskueplassen 17. mai 1945. Med små og store flagg samlet vi oss i tog og gikk til [[Evenes kirke|Evenes]] til storstilt 17. mai-feiring. Et russefangetog + polakker dukket også opp. <br/>
Nordal Grieg sier bl a: <br/>
Langsomt ble landet vårt eget, med grøde av hav og jord. <br/>
Og slikt skapte en ømhet. En svakhet for liv som gror. <br/>
Vi fulgte ikke med tiden. Vi bygde på fred, som i tross. <br/>
Og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss."  <br/>
<br />
'''Tilføyelse''' ''av redaksjonen'' <br/>
Læreren Ole Parten skriver om, stifta sangkor i Evenesmark under krigen, og som en kuriositet kan nevnes at en av sangene hadde følgende strofe: <br/>
"at den unge slekt vil verne konge, slekt og fedreland".  <br/>
<br/>
=== Okkupasjonstider i bygda ===
=== Okkupasjonstider i bygda ===
'''Barneminner''' ''av Ingrid Elvemo'' <br/>
Mine minner om et Evenes i krigstid er barnets. Krig, bombing, fremmede soldater. Østfront og vestfront - alt det var diffuse begreper fra en voksen og fremmed verden. <br/>
Så kom noe av det inn i det daglige snakket, og begrepene ble etter hvert velkjente. Nye og til nå utenkelige ting hendte. <br/>
Det var nå først aprildagene. Krig i Norge! Krig i Norge hørte til norgeshistorien - for lenge siden. Den gang de skaut med pil og bue - og brukte sverd! <br/>
Så skjedde det en tidlig snøtung aprilmorgen. Det var ikke malmbåter som ulte tungt i tåka, men fremmede, merkelige farkoster på fjorden som skjøt mot durende bombefly. Kanonskuddene laget røykdotter i luften - bombene søyler av sjøvann. Forunderlige synsinntrykk, men kanskje de voksnes stille alvor var det som virket sterkest på åtte-åringen. Og det skulle hende nye ting - hele tiden. De første dagene, da gamle folk og unger ble sendt opp til tryggheten i Osmarka, og hjemkomsten senere, da de allierte soldatene var kommet. De store, vakre irske gardistene som hver dag i godvær nøt sin afternoon-tea i solveggen. Så franskmennene og fremmedlegionærene som var av et annet slag. I sine vide kapper med spisse hetter ledet de tanken til middelaldersk munkevesen. De hadde hvitt brød, smør i hermetikkbokser og vin på feltflaskene. <br/>
Så var krigen over. De fremmede var vekk, men etterlatenskapene var mangfoldige. Alt dette skulle vel tas hånd om av myndighetene. Men hvem var det? De fleste mente vel at det var best å berge noe av det før det kom i Wehrmachts eie. Sånn skjedde det at der kom noen kraftige ulltepper - "franskfilt" sa de - som et tilskudd til husholdningen her og der. Litt hermetikk, litt matolje. I skogen, bak sommerfjøset hang tre norske militære uniformer over en trestamme. Ut på sommeren var det en nevenyttig husmor som hentet dem. De ble sydd om til uteklær for ungene. Og franskfiltkåpene ble berging for mangt et kvinnfolk gjennom vareknappe krigsår. <br/>
Og så kom tyskerne. Til å begynne med var de innkvartert på skolen, på ungdomshuset og ellers der det sto tomme hus. Vi unger levde i skrekk og nyskjerrighet. Disse gråkledde ungguttene så jo ut som andre folk. Uniformene var grå. "Got mit Uns" sto det på beltespennene, og på jakken lyste edelweissen. Dette var østerrikere, og leksen de hadde lært var at de skulle beskytte sine ariske frender mot faren fra England. De var dermed et vennlig folkeferd. <br/>
De marsjerte og sang patriotiske soldatsanger. Særlig den om "-fahren gegen England" runget. I lune sommerkvelder kunne de også synge de mere vemodige strofer om "Lieb Heimatland". Unger flest hadde beskjed om å holde seg unna de fremmede, men det er rart med det - unger er unger. "Hast du Bon-Bon" - eller "Haben Sie Bon-Bon" ble en del av ordtilfanget. <br/>
Og folk måtte venne seg til å være okkuperte. Det betydde at våpen, radioer og fotoapparat skulle innleveres. Det betydde at det alltid kunne komme en husundersøkelse da trampende soldater saumfor alt. Så ble rasjoneringen stadig innskjerpet, så kom blendingsgardinene og så kom alle de nye erstatningsvarene. Tresko med overlær av fiskeskinn - eller papirstoff. Møbler med trekk av papirstoff, og ellers papir i de utroligste former. Matvarene var et kapittel for seg. Kaffe- og te-erstatninger, rosa fiskepølser og et vidunderlig rosa pålegg som het Soba. Kunstig farge, smak og aroma! <br/>
Der ble utfoldet en utrolig oppfinnsomhet i matveien. Fyrstekaker med potetfyll og potetgrøt med rød saus. Poteter stekt i tran og kålrabibiff. Det kunne enda gå. Man kan vel ikke si at folk svalt. Fjorden lå der med fisk og sild, og en åkerlapp med potet og grønnsaker hadde de fleste. Det store problemet var brød. Det tilmålte brødmelet var umulig å få til skikkelig mat av. Harde skorper og rå deig inni. <br/>
Det hjalp da en omreisende kar med ei stor potetkvern gjestet bygda. Folk fikk malt rå potet og vasket selv ut potetmelet av raspet. Det var en møysommelig prosess, men det hvite melet var et kjærkommet tilskudd. Heimavlet byggmel var også en trøst for noen. Slik dyrking var registrert, men ei råd med litt ekstra til eget bruk ble det. Et selsomt tillegg til matauken fikk man med de små frimerkene med tobakksplanter. Grønne blader som skulle tørkes og sendes til fabrikk for fermentering, og gi stunder med førkrigslykke for nikotinslaven. <br/>
Ellers var alt rasjonert og det måtte søkes om kjøpstillatelse for det utroligste. Halvsåling av sko, sykkelslanger. Byttemarkedet eksploderte, lokalavisen hadde daglig spaltevis med bytteannonser. "God femliters kasserolle ønskes byttet i vekkerklokke" - og unna for unna. En smart ung dame laget seg festantrekk av et gammelt bolstertrekk. Det ble farget kongeblått og den kjolen skulle ingen skjemmes av. Og en annen hadde kjole som var blå bak og rød foran. Og ungjenta som fant to store bunter med bånd, en hvit og en blå. Hun begynte å sy, rundt og rundt til alt det blå var brukt opp. Da var plagget ennå lårkort. Så var det å fortsette med hvitt. Alt kler den smukke! Så sant så sant. <br/>
De voksnes snakk dreide seg om krigen. Avisenes propagandameldinger, ryktene de små illegale stensilene. På hvert et nes var vaktposter med luftskyts. Ubåtnettene med de voldsomme flyterne som skulle verne mot allierte inntrengere lå som sjøormer på fjorden. For bygdas folk uhygge og krigstilstand, men for unger det normale hverdagsliv. Livet før, med hvetemel til alle og fulle butikker, hørte med til det fremmede livet - som hadde vært. Hester med dobbeltspann og tunge kjerrer, brakkeleire og ting som ikke måtte fortelles var nåtid og hverdag. Men uhyggen sivet inn i alle kroker når snakket gikk om ofrene. De som hadde menn og sønner i fangeleire - de som ikke hadde fått budskap fra dem som var til sjøs ute i verden eller hadde rømt. Noen hadde mistet livet og skulle aldri komme igjen. <br/>
En dag ble naboen Rudolf hentet til forhør. Han kom hjem dugelig forslått. Hva han visste holdt han stilt med, men det må ha kostet han dyrt. <br/>
Skrekken kom for alvor da neste nabo ble hentet. Han hadde prøvd å komme seg unna og ble fulgt til forhør av et helt soldatfølge med skuddklare gevær. Enda en ble arrestert. Rudolf, Arvid og Olav, fredelige naboer og venner! Skrekken kom veltende, stadig sterkere. <br/>
Og det siste krigsåret ble fortettet. Finnmark tømt for folk og brent. En evigvarende flom av soldater på retrett. Og hvert hus i bygda ble fylt opp. De kom fra Russland, Finland og Finnmark. Sultne og krigstrette. Det kunne være mye å si om det, men disiplinen var i behold. Ungjenter fikk stort sett gå i fred og jeg husker ikke snakk om tyveri i husene av soldatene. Wehrmacht tok sitt på annet vis. <br/>
Det ble 1945, og det ble vår. Endelig skjedde det. Krigen var over. Flaggene gikk til topps og tilværelsen skulle bli trygg og normal igjen. De som hadde vært små-unger ved starten var blitt tenåringer. Ungdom var blitt stoppet i utdannelsen. Noen satt igjen med et sviende savn. Og selv om tilværelsen etter hvert kom i vante folder - 5 år hadde satt sitt merke på alle, sånn eller sånn. <br/>
<br/>
=== Fredsjubel ===
=== Fredsjubel ===
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Hjemmestyrkene paraderer på kaia i Bogen. Blant disse ser vi:''<br/>
'' Ole Dalhaug, Evenesmark, Johan Sandvik, Liland, Hans Nilssen, Evenesmark, Erling Småbakk, Lakså, Arne Bergholt, Dragvik. Kjenner noen av leserne navnet på andre?'' }}
''av Eva Svendsen'' <br/>
8. mai for 50 år siden kapitulerte tyskerne, krigen i Norge var slutt. Landet var igjen fritt og selvstendig, de tyske okkupantene som hadde vært i landet i 5 år, hadde kapitulert. Jeg skulle ønske at jeg kunne beskrive den jublende glede de aller fleste nordmenn følte, det var en ubeskrivelig brusende glede. <br/>
I de 5 årene som hadde gått, hadde vi aldri tvilt på at en dag skulle landet bli fritt og selvstendig igjen. Vi visste det var mange som arbeidet mot dette målet i inn- og utland. Det som forundret meg da og enda, var hvor fort nyheten spredte seg. Tidlig på morgenen sprang ungguttene som nyslepte foler rundt på gårdene og ropte: "Krigen er slutt". Enda gikk tyske soldater med geværet på aksla, men det gikk ikke lenge før norske, først sivile, siden uniformerte, overtok. <br/>
Våren eksploderte i en brusende, jublende glede. Alle var i en eneste stor feststemning. Aldri har 17.mai-toget vært så stort som den våren, aldri nasjonalsangene og hurraropene så mange. Jeg tror alle som kunne gå, var med og gikk i tog, også de russiske krigsfangene. <br/>
Siden kom oppryddingen og hjemsending av soldater og fanger, men det er en annen historie. <br/>
<br/>
<gallery>
Fil:Fimbul bilde.JPG|17. mai 1945 i Bogen. Sangkoret er med i toget. Tsjekkiske frigitte fanger lengst bak. Dette toget var så langt at det nådde fra gammelskolen i Bogen til brakke 8 i Geitbogen.
Fil:Fimbul bilde.JPG|Frigjøringssommer og storbesøk i Bogen.
Fil:Fimbul bilde.JPG|HKH Kronprins Olav. Kommandørkaptein Stamsø.
Fil:Fimbul bilde.JPG|Hjemmestyrker marsjerer gjennom Bogen. Bebyggelsen ser herjet ut.
</gallery>
<br/>
=== Bilder ===
=== Bilder ===
<small>''[[Evenes bygdeboknemnd|bygdeboknemnda]]''</small> <br/>
<gallery>
<gallery>
Fil:Fimbul bilde.JPG|1940 Tysk torpedo som rente på land i Sommervika. Einar Herman Didriksen, Sommervik
Fil:Fimbul bilde.JPG|1940 Tysk torpedo som rente på land i Sommervika. Einar Herman Didriksen, Sommervik
Fil:Fimbul bilde.JPG|10. april 1940. Etter slaget på Ofoten. Etter torpederinga av "Raunfels" i Finnvika til venstre Karen Svendsen, Roald Svendsen og hunden Stella.
Fil:Fimbul bilde.JPG|10. april 1940. Etter slaget på Ofoten. Etter torpederinga av "Raunfels" i Finnvika til venstre Karen Svendsen, Roald Svendsen og hunden Stella.
Fil:Fimbul bilde.JPG|1940 Etter sjøslaget den 10. april. Engelske krigsskip på tur ut fjorden 10. april. Den ene båten er skada og går med akterenden foran.
Fil:Fimbul bilde.JPG|1940 Etter sjøslaget den 10. april. Engelske krigsskip på tur ut fjorden 10. april. Den ene båten er skada og går med akterenden foran.
Fil:Fimbul bilde.JPG|1940 Peder Fjellheim, Lakså, Johan Dahl, Evenesmark, Arvid Nordstrøm, Liland
Fil:Fimbul bilde.JPG|17. mai 1940 i Bogen. Speiderne er flaggbærere. Arne Jenssen til høyre.
</gallery>
</gallery>


[[Kategori:Fimbul]]
[[Kategori:Fimbul]]
[[Kategori:Årbøker]]
 
[[Kategori:1995]]
[[Kategori:1995]]
{{bm}}
{{Ikke F-merking}}
Marianne Wiig
Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 626

redigeringer

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/627250...2027597»