Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000: Forskjell mellom sideversjoner

Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000 (vis kilde)

Sideversjonen fra 18. mai 2015 kl. 04:31

20 580 byte lagt til , 18. mai 2015

→‎Leiros, Lakså og Dragvik

Eivind Sørensen

3 340

redigeringer

@@ Linje 570: / Linje 570: @@
 <br/>
-=== Leiros, Lakså og Dragvik ===
+=== [[Leiros (Evenes gnr 20)|Leiros]], [[Lakså (Evenes gnr 21)|Lakså]] og [[Dragvik (Evenes gnr 22)|Dragvik]] ===
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Arthur Bartholsen, Marie Leiros, Ellen Voll og Ebenhard Leiros sitter i skogen og spiser gulerøtter, 1929. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|
+''Marie i Osen med hesten sin. Når? }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Ebenhard Leiros sitt hus midt på bildet. Når? }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''I7. mai på Lakså i 1929. Lakså skole. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Helselaget i Evenes har møte på Lakså bedehus i 1950.<br/> 1. rekke fra venstre:<br/>Ragna Fjellheim, Ingeborg Kristoffersen, Ester Jensen, Lilly Steinmo.<br/>2. rekke fra venstre:<br/>Margit Moen, Therese Berg, Gudrun Lemmen, Sofie Fjellbu, Johanna Haldorsen, ukjent, Solveig Osmark, Karine Hansen, Hanna Nilsen, Astrid Stunes, Marie Nilsen, Nanna Ellingjord, Anna Nilsen, Gudrun Bergvik, Mary Pedersen, fru Dahl, Herbjørg Langseth.<br/>3. rekke fra venstre:<br/>Mette Slettebakk, Ingebjørg Dragvik, Hjørdis Hansen, Hanna Opdan, Klara Kristoffersen, Mary Fossli, Gudrun Jakobsen, Ingeborg Bergvik, Hedvig Bergvik, Dagmar Pedersen, Jenny Arntzen, ukjent, Aslaug Bartholsen, Asbjørg Bartholsen, Aslaug Strand, Margit Pedersen, Laura Fjærvoll, Ebba Haldorsen, 33 ukjent, Elise Simonsen. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Lakså skole 1956/57<br/>1. rekke fra venstre:<br/>Anton Fjellheim, Marit Vold, Inger Haldorsen, Herdis Gabrielsen, Reidun vold, Bodil Clausen, Einar Pettersen<br/>2. rekke fra venstre:<br/>Ella Bakkebø, Irene Lakså, Karin Olsen, Mary Hansen<br/>3.rekke fra venstre:<br/>Frode strøm, Alf Granberg, Inge Amundsen, Per-Anders strand, Gunnar Dragvik, Solfrid Martinussen, Eva Olsen, Eivind Lakså, Kjell Winnem, lærer Erling Gabrielsen. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Anna Kristoffersen og datteren Mette (gift Slettebakk). Når? }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Brudeparet Ingvald og Ane Pedersen,
+gift i 1917. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Peder Fjellheim og tvillingene Elisabeth (gift Lakså) og Jenny (gift Mikalsen) i 1913. }}
+{{thumb|Fimbul bilde.JPG|''Fra venstre Inga Fjellheim, Ragna Fjellheim og Jenny Mikalsen sager ved og klyver, 1943. }}
+''av Bjørg Bartholsen, Leiros i oktober 2000'' <br/>
+<br/>
+'''Bosetting'''<br/>
+Den første bosetting på gårdene Leiros, Lakså og Dragvik var ved sjøen, ettersom det var båter som var framkomstmiddelet. <br/>
+Etter hvert som familiene vokste ble det nødvendig å flytte ut fra sjøområdet. Flere av husene ble kjøpt andre steder i fjorden, revet og fraktet på flåter til bestemmelsesstedet, der de ble satt opp igjen. <br/>
+For eksempel kjøpte brødrene Jentoft og Eberg Joakimsen sammen en storgård i Skjomen, og satte om to fine hus rett før århundreskiftet. Ett på Skogøya og ett i Dragvik. <br/>
+På Skogøya er det en plass som kalles Materialberget, neset på innerenden av Silsand. Trolig tok de det de trengte av materialer på land der. <br/>
+Men noen hentet sine materialer i skogen. Faren til Mikael Hansen, Hans Thommesen, drev sitt ut av Mersskaret, mens Nils Ingebrigtsen rundt århundreskiftet hentet tømmer i allmenningen i Østervik og Elias Pettersen hentet sitt trevirke på Annamoen. Det ble tatt med båt til Narvik for å sages, og deretter ført til Leirosen. <br/>
+Når byggevarene kom gikk naboene sammen og de som hadde hest kjørte materialene til byggeplassen. Det ble utvist et samhold og en hjelpsomhet som kanskje er blitt mindre av i våre dager, men det var vel en nødvendighet for alle. Det var ikke så mye penger blant folk. Dessuten kjente alle hverandre og var mer eller mindre bundet sammen i slekt og familie. <br/>
+<br/>
+'''Levesett''' <br/>
+I følge folketellinga for år 1900 bodde det på Skogøya 20 personer med tjenere. I Leirosen 38, på Lakså 59 og i Dragvik med Slettebakk 69 personer. Til sammen på disse gårdene var det altså 186 mennesker ved inngangen til forrige århundre. <br/>
+. januar 2000 bodde det til sammenligning 94 mennesker her. Det var altså mange som den gang skulle skaffe seg mat på jorda og på sjøen. Enda var det ikke kommet i gang verken gruvedrift i Bogen eller andre anlegg som noen år senere skulle gi folk arbeid og penger. Det meste av jorda på disse gårdene var før 1900 eid av kirka, og de som fikk bygge og bo på kirkens grunn ble kalt "bøkslere" (bygslere). De som maktet det økonomisk kjøpte sine eiendommer av kirken. Disse varierte i størrelse, men hvis det ga grunnlag for å ha såpass med dyr på gården at de hadde melk, ull og kjøtt var de langt på veg berga med maten. Samtidig ga skogen det nødvendige brensel, og de dyrka korn og poteter. Disse gårdene hadde mange i sin husholdning, så det var ikke lite som skulle til. Ut fra disse brukene ble det også skilt ut en del parseller til de som ikke hadde jord sjøl, slik at de kunne rydde og sette seg opp hus (husmannsplasser). <br/>
+<br/>
+'''Fiske og fangst''' <br/>
+De fleste mannfolkan reiste på Lofoten og Finnmark, men en del reiste også på kvalfangst, og på selfangst til Bjørnøya, Svalbard og i Kvitsjøen ned mot Arkhangelsk. Fortjenesten kunne være så ymse. Noen år var det knapt fortjeneste i det hele tatt. Til Lofoten reiste de ofte i åpen båt. De seilte eller rodde. På den måten fikke de
+med seg både båten, bruket, seilet, matkista, klær, sengetøy og hele mannskapet. Rundt 1930 begynte likevel noen å foretrekke rutebåten når de skulle være mannskap på Lofoten. Gjerne med småbåten som bagasje på dekk. <br/>
+Om fortjenesten ikke var så stor bestandig sendte de i alle fall kasser med fisk til de heime, og når de kom sjøl hadde de med seg saltfisk og ikke minst fiskehau som ble kokt til dyrene. <br/>
+Kjerringa var sjefen heime, men hadde ofte god hjelp av halvvoksne unger og ei taus eller to. Det kunne også være kårfolk på gården som kunne gi ei hjelpende hand med barnepass, spinning, veving og strikking. Dessuten måtte det bæres vatn, veden skulle hugges og dyrene skulle ha sitt daglige stell. I tillegg var det ikke sjelden pleietrengende gamle eller syke, og husmora fikk dermed enda mer å ha ansvaret for. <br/>
+Når så mannfolkene kom hjem på vårparten skulle jordlappene settes i stand så det ble noe å høste før neste vinter. Det var et beinhardt slit for å livberge seg og familien. <br/>
+<br/>
+'''Fjordfiske''' <br/>
+Om høsten - når silda kom inn fjorden - ble det et annerledes liv i bygda. Det fortelles at i sildtida var det fullt opp av båter på fjorden. Ble det trangt om plassen på båten kom "nothundan" på land og fikk ligge både i uthus og naust. Det var også varige forbindelser som ble knyttet når disse båtfolkene kom på fest i fjorden. <br/>
+Den silda som de ikke ble av med spredde de utover marka som gjødsel. Det fortelles at en fiskerbonde på Lakså hadde en hel binge med sild som dyrene skulle ha. Noen halvvoksne gutter som var ute for å gjøre rampestreker i det svake måneskinnet ble uheldigvis oppdaga av denne fiskerbonden. Den ene av guttene ramla ned i sildebingen under flukten, men kom seg fort opp igjen og satte i veg. Innsmurt med silderist over hele kroppen fór han som et lysende prosjektil innover Nonsåsen. De andre slapp unna. <br/>
+Det kunne også være godt vinterfiske etter torsk. Og de som ikke kom seg på Lofoten drev til tider godt torskefiske på "Forrajufta". <br/>
+Både på Holmen på Lakså og i Leirosen sto det enda ei stund inn på 1900-tallet såkalte "Stornaust" som var nødvendig for å holde seg med de store seilbåtene, som det fortsatt var noen igjen av. <br/>
+<br/>
+'''Gruvedrift''' <br/>
+Det har også vært gruvedrift etter Sink og Kobber på Lakså. Dette sto beskrevet slik av Ragnvald Vold i [[Fimbul nr 9 - 1985#Laxaa Kobberværk i Ofoten (1882 - 1905)|Fimbul nr. 9, 1985]]: <br/>
+''"Feltet ligger på gnr. 21, bnr. I Lakså øvre, på den østre del, mellom Øysundet og gamle riksvei 19. De synlige merkene etter denne driften på Lakså er: En ca. 80 meter lang tunnel fra sjøen (Øysundet) i retning nord. Det var påbegynt utsprengning av flere synker - den ene skulle munne ut i tunnelen. Malmen skulle fraktes ut gjennom tunnelen og skipes fra planlagt kai i Øysundet. Men så langt kom arbeidet ikke. Grushaugene som lå rundt sønkene ble brukt som grus på veien mellom Dragvik og Leiros i 1920-30-årene."'' <br/>
+Det fortelles at i denne tida kom det mange anleggsarbeidere og skjerpere som tok inn på gårdene, ettersom det ikke var bygd hus for å ta i mot dem. Driften var jo en prøvedrift, og det ble heller ikke noe mer. <br/>
+<br/>
+'''Krigen''' <br/>
+I 1938 ble veien over Herjangsfjellet åpnet, og bygda var ikke lenger så isolert. Før veien kom var det båtforbindelse fra Liland eller Bogen når noen skulle ut å reise. I 1940, da tyskerne tok Narvik, var det mange som kom flyktende i hui og hast. Noen familier dro det de fikk med seg sammen med ungene på en kjelke over fjellet. All rutetrafikk var innstilt. Da den verste panikken hadde lagt seg ble veien åpnet for trafikk igjen. Noen dro da tilbake til Narvik for å se til husene og for å få med seg mat og klær til familiene. <br/>
+Alle som kom til bygda fikk husrom. Det florerte med rykter. Noen gikk det an å snakke med, men noen ble betegnet som "stripet", og bygdefolket ble advart: ''"Snakk ikke med alle, for da kan dere bli angitt og tatt"''. Etter hvert som tida gikk ble det mer normalisert, og flyktningene fikk dra tilbake. Men under hele krigen gjaldt det samme: ''"Ikke snakk med hvem som helst om det du hører"''. <br/>
+Det var alltid en del byfolk som kom for å skaffe seg mat. Poteter, grønnsaker, kjøtt, egg osv de første krigsdagene var det full leveringsstopp, og melka måtte separeres på gårdene og fløten ble kjerna til smør. Da trafikken kom i gang igjen kom det folk fra forsyningsnemnda for å tell opp hva som fantes. <br/>
+Folk satte mye poteter, og sådde bygg for å få "heim-mel", men da forsyningsnemndas folk kom ble alt registrert, til og med gamle høner som ikke lenger la egg. Hvis gården ikke leverte det nemnda hadde beregnet ut fra sin opptelling ble folket nektet rasjoneringskort. Det var en stor omstilling. Mens de før krigen nærmest hadde måttet prakke varene på folk, var det nå stor etterspørsel etter mat. Og de solgte så langt de turde når noen kom å ba om å få kjøpe. Det måtte bare ikke bli for lite å levere offisielt, alt var jo kontrollert og oppskrevet. Men folk på landsbygda hadde ingen direkte nød. De hadde mat selv om de måtte bake potetkaker hver dag og gå på handkverna med kornet, så spedde de på rasjonene på den måten. <br/>
+I Øysundet lå det de første dagene av krigen en ubåt som mannskapet senket for at ikke tyskerne skulle få tak i den. Mannskapet lå ei natt på Lakså-skolen, og ble i all hemmelighet kjørt derifra med hest. Ferden ble arrangert som et begravelsesfølge. Det var mange hester etter hverandre og den fremste vogna ble dekorert som ei kiste. Folket som kjørte gikk i skritt for ikke å vekke mistanke. Ferden gikk helt til Skånland eller Ramsund. Ubåten ble senere henta av det samme mannskapet, og smugla ut Ofotfjorden. <br/>
+I Øysundet lå ved krigens slutt en fire-mastret bark; «Moshulu» av Åbo, Finland. Den var ca 103 meter lang, bygd i Glasgow i 1899 og rekvirert av tyskerne. Den ble etter hvert flyttet og lagt for anker på Dragvika, der den slet fortøyningene under en sørvest-storm og drev i land i Østervika. Etter dette ble den kjøpt av Gidsken Jakobsen fra Narvik. Moshulu ble deretter solgt til Sverige og derifra til en amerikansk veteranskipsforening, og skal være seilt over til Baltimore. (Kilde, Moshulu: Kapteinløytnant Håkon Hanssen, Øysundet). <br/>
+<br/>
+'''Butikker'''<br/>
+Elias Pettersen drev i begynnelsen av århundret butikk i Leirosen. Nils Pedersen drev fra rundt 1920 innkjøpslag i Dragvik, i tillegg tok han i mot ull og ullfiller som ble solgt til Sandnes Ullvarefabrikk. Kundene kom med ull og filler som ble veid, og så kunne de bestille garn, ull og ullstoffer som de fikk i bytte, regnet ut i forhold til det de hadde levert. Innkjøpslaget ble avvikla allerede før krigen, mens ull-leveringa fortsatte til innpå 60-tallet. Oluf Nergård drev butikk i bua i Nergården på Lakså. Han tok også i mot slakt, poteter og lignende. Så var det å få han skipper Aronsen på melkeskøyta «Haldis» til å stoppe nedafor Nergården så han fikk rodd varene ut. Sjøl fulgte han med til Narvik og solgte varene på Torvet. Han kjøpte også skinn på gårdene som han solgte videre til garveriene. <br/>
+Butikken i Leirosen forsvant før krigen. På Lakså la også Oluf Nergård ned butikkdriften før krigen, men først på 60-tallet startet Liv Bjørkmo opp ny butikk, også den i Nergården, og den var i drift noen år. Berna Leiros starta kiosk, og siden butikk, ved hovedveien, vis å vis Bedehuset. Hun drev i flere år, men overlot etter hvert drifta til Karly og Harald Johansen. De fortsatte til innpå 70-tallet. <br/>
+<br/>
+'''Veibygging''' <br/>
+Omkring 1930 bygde de som bodde på Lakså bureisningsveien - "Buveien". Den gikk fra Nergården nede ved havet og helt til Mølnbergan i Laksåmarka, omtrent der huset til Brattforsen Vassverk står ved sida av E-10 i dag. Buveien gjorde at det ble fart på arbeidet med nydyrking i Laksåmarka. Rundt 1930-35 var det så lite penger blant folk at flere kom og ba om arbeid hos gårdbrukerne hvis de bare kunne få maten der. De fleste fikk likevel betalt for dyrkingsarbeidet med det lille bidraget gårdbrukeren fikk for å bryte nytt land. <br/>
+I slutten av trettiårene ble også fjellveien ("Nyveien") bygd fra Lysmoa, opp til Laksåvatnet og videre til "Nordkapp". Veien var finansiert av Skogselskapet mot at kommunen skulle betale halvparten. Men kommunen hadde ikke penger så det ble bygd så langt pengene rakk. På den måten skjedde byggingen i flere etapper. Veien er fortsatt i bruk. <br/>
+<br/>
+'''Strøm''' <br/>
+I Bogen hadde de fått strøm lenge før gårdene på Lakså-kretsen. Her ble det ikke strøm i husene før under og like etter krigen. Det var vanskelig å få fatt i ordentlig materiell for å legge inn lys, så den første tida ble det brukt en svart fingertykk kabel som ble hengt rundt veggene. Vakkert var det ikke. Mange mener det var tyskerne som påskyndet framføringa av strøm for å få lys i brakkene de hadde både i Dragvik, på Lakså og i Leirosen. Beboerne var grundig lei karbidlampene og køene for å få tak i parafin, og det var stor glede da lyset kom. <br/>
+På grunn av mangelen på materiell var det mye byttehandel - "kliring". Særlig folk fra Narvik som kom og monterte var interessert i å bytte til seg kjøtt og poteter. <br/>
+Strømmen ble installert slik at lyset begynte å blinke hvis belastninga ble for stor. <br/>
+<br/>
+'''Telefon''' <br/>
+Det var i alt tre telefonapparater på disse gårdene før krigen. En hos Peder E. Leiros, en hos Oluf Nergård på Lakså og en hos Joakim Jentoft i Dragvik. Men etter krigen var det mange som fikk fatt i telefoner tyskerne hadde etterlatt seg. Dermed kom det apparater på de fleste gårdene. Det var stort sett bare å kople seg på, og det ble ringt med forskjellige signaler etter hvem det var telefon til. Alle hørte ringingen, og de første apparatene var slik at en hørte det som ble sagt også uten å ta av røret. <br/>
+<br/>
+'''Brattforsen Vassverk''' <br/>
+Etter krigen økte etterhvert behovet for større og mer stabil vanntilførsel. <br/>
+Oppsitterne dannet et andelslag som skulle sørge for det. Først var det snakk om å bygge ut Dragvikelva, men faren for at den ville bli for liten i tørkeperioder gjorde at valget falt på Brattforsen selv om dette var lenger unna bebyggelsen. <br/>
+Grunneierne i kretsen bidro med gratis grunn der rørledninga skulle gå, og et stort arbeid ble satt i gang. Målet var å føre fram vann til alle husstander i kretsen, og midt på 60-tallet var målet nådd. <br/>
+Interessen fra Liland ble underveis stor for arbeidet som pågikk. Planene om å bygge en sentralskole var avhengig av vanntilførselsen, og dermed ble vannledningen ført også over Høgda til Liland. På dette tidspunktet kom også kommunen inn som medeier i Brattforsen Vassverk. <br/>
+<br/>
+'''Foreningsliv''' <br/>
+Oluf Nergård stod bak stiftelsen av Sanitetsforeninga - "kvinneforeninga" - som den ble hetende på folkemunne - trolig rundt 1920. Han mente at "damene" var alt for mye hjemme, de trengte å komme sammen for å treffe hverandre og ikke minst for å prate. Det var kaffeservering og loddsalg til inntekt for syke og ellers til ting som trengtes. Ungkaren Oluf Nergård var æresmedlem av foreninga til sin død. <br/>
+Senere ble det misjonsforening, santalforening, bedehusforening, bondekvinnelag, ungdomslag, Landbrukslag/Bondelag, bonde- og småbrukarlag, idrettslag og jeger- og fiskeforening bare for å nevne noen. Foreningene hadde stor betydning for det sosiale livet i bygda og det var betydelige summer som ble samlet inn til gode formål. <br/>
+Bedehusforeninga sto i spissen for et stort arbeid under planlegginga og bygginga av Bedehuset på Lakså. Gjennom mange år ble det samla inn gaver og penger, slik at huset med hjelp fra Santalmisjonen kunne reises på 50-tallet. Huset ble mye brukt til forsamlingshus, gudstjenester og andre religiøse møter. I mange år huset Bedehuset også 17.mai-arrangementer og juletrefester for bygda. <br/>
+Ungdomshuset på Lakså lå like innenfor Bedehuset, på andre sida av veien. Det ble bygd av UL Våren med materialer fra tyskbrakker, og ble tatt i bruk i 1948-49. Ungdomshuset inneholdt både "restaurant", kjøkken, garderobe og en stor sal med scene. Huset ble brukt til ungdomslagsarbeid, fester, 17. mai- og julefester til midt på 60-tallet. Når huset ble stående ubrukt ble det utsatt for hærverk, og ble revet omkring 1970. <br/>
+<br/>
+'''Skolen''' <br/>
+Den gamle skolen på Lakså ble revet i 1982 for å gi plass til grendehuset som beboerne i Leiros, Lakså og Dragvik trengte for å ha et sted å samles. Dermed ble et gammelt kulturminne fjernet for å gi plass til et nytt. Skolen var innviet i 1918, etter at Lakså skolekrets var opprettet. Før kretsen fikk egen skole var det i mange år ambulerende skole (omgangsskole) rundt på gårdene. Men en periode måtte elevene fra Dragvik gå til Bogen og fra Lakså og Leiros måtte de gå til Liland. Det går fortsatt mange fortellinger om en strabasiøs skoleveg i all slags vær. <br/>
+Ei tid før skolebygget var ferdig ble det i kretsen starta et frilynt ungdomslag som fikk navnet UL "Forår", senere fornorsket til UL "Våren". Ungdomslaget ga ut bladet "Gauken", det skiftet etter ei tid navn til "Heimnytt". Laget levde lenge en kummerlig tilværelse med møter rundt på gårdene. Det ga små muligheter for å drive kulturarbeid. Men med velvilje fra kommunen og skolestyret fikk laget lov til å disponere loftsetasjen - salen - og dette ble starten på en rivende utvikling for ungdomslaget. Det ble starta sangkor og folkevisedans, det ble satt opp skuespill og holdt konserter. Idrettslag ble det også og Skolesalen var i flittig bruk. Flere håndarbeids- og matlagingskurs ble også avviklet her. Ungdommen i kretsen var i stadig aktivitet og slik ble skolebygget også et kulturbygg som satte spor etter seg. Det var ungdomslaget her som tok initiativet til det folkebiblioteket vi har i Evenes i dag. I starten var biblioteket på lærerværelset på Lakså-skolen, men plassmangel gjorde det nødvendig å flytte det til Bogen. <br/>
+Da skolen ble sentralisert til Liland fra høsten 1965 fikk UL "Våren" sammen med Evenes Bondekvinnelag, som var stiftet på Lakså ti år før, overta skolehuset. Dermed fikk også 4H-klubben "Tellus" et sted for sine møter, og der den samlet bygda til årlige høstfester med skuespill og underholdning. Men mot slutten av 70-tallet avtok aktiviteten. Skolehuset var heller ikke tidsmessig lenger, uten innlagt vann, med trekkfulle vinduer, utedo og lynnedslag som hadde skadd det elektriske anlegget, og folket i bygda bestemte seg for å rive den gamle skolen og bygge grendehus. Det ble gjort med en enorm innsats både i form av dugnad og pengegaver fra fjern og nær. <br/>
+<br/>
+'''Sluttord''' <br/>
+Dette er noen av de hendelser som har preget gårdene Leiros, Lakså og Dragvik i det århundret som nettopp er slutt. Det som er skrevet er bygd på mine egne erindringer, og det har vist seg vanskelig i mange tilfeller å få bekreftet opplysninger og fakta. <br/>
+<br/>
 === Bogen og Kleiva først på 1900-tallet ===
 {{thumb|Fimbul bilde.JPG|